Hei! Har lest på dette forumet en stund nå, og tenkte det var på tide å opprette bruker. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kanskje det hjelper å lufte tankene...

Jeg er kvinne i 30-årene, har aldri fått noen diagnose eller medisiner, men fikk mitt første panikkangstanfall for 8-9 år siden. Da ble jeg veldig redd og visste ikke hva som skjedde. Sjekket meg hos legen for alt mulig, alt var normalt. Så gikk tiden, jeg greide å få kontroll på et vis, jeg fokuserte på andre ting, og angsten slapp taket etter en stund. Så var alt bare fryd og gammen i mange år.

Nå har derimot angsten kommet tilbake for fullt, etter en lenger periode (ca. 1 år) med veeeldig mye stress og tankekjør. Endringer på jobben, tidkrevende hobby, lederverv, litt vanskeligheter i forhold etc. Det er som om alle små, negative tanker og stress har samlet seg til en svær angst-ball. Fikk panikkanfall igjen for ca. 1 måned siden, og har siden den gang hatt anfall jevnlig. Alt fra 1-2 ganger i uka til flere ganger om dagen. Noen små som jeg klarer å "fange" før de blir større, og noen så store at jeg seriøst tenker "nå må jeg ringe ambulanse, dette kan ikke bare være angst!" - men så går de over etter 5-10 minutter.

Anfallene kan starte av en bitteliten filleting jeg plutselig kjenner, hovedsakelig i brystet,, og etter ett sekund er kroppen i full beredskap. Eller de kan komme brått på, helt ut av det blå. En intens frykt sprer seg fra brystet og ut i hele kroppen, alle muskler i helspenn, nummenhet i armer og bein, kaldsvette, tung pust, ekstraslag og U name it.

Nå er jeg dritt lei! Jeg var hos legen for noen uker siden, han lyttet på hjertet, tok blodtrykk og blodprøver, alt var normalt. Før ville dette ha hjulpet meg, men jeg merket at jeg plutselig ikke stolte helt på legen min. "Sjekket han det ORDENTLIG? Han tok jo ikke EKG, burde jeg blitt sjekket nøyere?"

Det er hovedsakelig helseangst (med fokus på hjerte) og panikkangst som er problemet. Faren min fikk hjerteinfarkt i fjor, og det gikk bra, men det er nok én av årsakene til at jeg er ekstra oppmerksom. I tillegg har alt stresset gjort meg veldig sliten og sårbar. De siste dagene har jeg gått rundt med konstant uro i kroppen, og etter noen store panikkanfall er musklene i helspenn. Jeg har blant annet et konstant trykk over brystet. Ikke vondt, men plagsomt. Den rasjonelle delen av hjernen sier at dette bare er muskler, men det hjelper jo ikke akkurat på :P De fysiske reaksjonene etter et anfall sitter i kroppen i dagevis etterpå.

Nå har jeg bestilt ny time hos legen denne uka. Jeg skal ha en større sjekk, og nevnte også når jeg bestilte timen at jeg kanskje bør få henvisning til psykolog (dersom alt er normalt, som det mest sannsynlig er). Det blir første gang jeg faktisk søker hjelp for det psykiske, men jeg tror rett og slett at jeg må. Jeg må lære meg å endre tankemønsteret og få noen tips og triks til hvordan jeg kan takle disse katastrofetankene. Det går jo på livskvaliteten løs, dette her.

Dette ble langt, men også godt å skrive det og "få det ut". Takk til alle som gadd å lese, hehe. Det er på en måte godt å se at jeg ikke er alene :)

leste hele ditt innlegg
synes du virker reflektert
dette går garantert greit
du trenger noen proffe
du trenger å bli beroliget
stå på - det årnær sæ ;)

Velkomne om bord her inne ;) Her er vi mange i samme båt så mange vil nok kjenne seg igjen i det du skriver. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har hatt en del panikkangst selv. Ikke i forhold til hjerte, men nevrologiske sykdommer.

Det er kjedelig å gå slik og man tråkker seg ordentlig fast når man har kommet inn det. Vurderer å be om medisiner slik at kanskje angsten slipper litt, men samtidig vil jeg ikke bli avhengig av det. Legen min fraråder det og sier at psykolog er nok veien å gå og ikke medisinering. Godt jeg har en fantastisk lege.

Det du sliter med er nok, som for meg, bare en psykolog eller ligningene som kan få bukt med. Å gå med det alene er ikke å anbefale da det ofte bare eskalerer..

Takk for oppmuntrende ord :) Ja, jeg vil så langt det lar seg gjøre unngå medisiner. Kanskje det hadde vært greit med noe beroligende når det står på som verst, men jeg tror nok psykolog e.l. er veien å gå. Når jeg tenker meg om burde jeg hatt det for lenge siden, jeg er altfor flink til å stenge ting inne og tenke det verste. Har endelig turt å åpne meg om dette for mine nærmeste også, og vet at jeg har god støtte hos familien i alle fall. Så dette skal jeg få til, men det tar nok litt tid.. blæh!

Prøv å ha i bakhodet at hjertet ditt er utrolig sterkt, at det tåler MYE, at panikkangst KUN er ubehagelig og at det ikke kan sette livet ditt i fare.

Hei! Sliter med mye av det samme. Jeg får panikkangst når jeg er i nærheten av folk, på butikken eller kino osv. Er helt helvete, og har så og si isolert meg siste ukene. Får angst av tanken på å være ute av huset. Handler på kvelden når det er lite folk. Går tur med hunden der det er lite folk. Logisk sett vet jeg det ikke er farlig. Men jeg synes følelsen panikken gir er så ubehagelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu dette.