Hei. Jeg er en 17 år gammel gutt som lurer veldig på om jeg lider av sosial angst. Jeg skal bare gå rett på sak.

Må beklage om teksten blir rotete og kanskje litt lang for skriving er ikke min sterkeste side.... jeg ønsker i Hvertfall å dele litt hva jeg har opplevd å hva jeg føler.... men:

I generelle sosiale situasjoner føler jeg ofte et ekstremt stress. Det skjer hver eneste dag i hverdagen min. Første tingen jeg skal nevne er skole. Her har jeg INGEN venner, bare en gjeng jeg flyr med i friminuttet. Når jeg er med dem så blir jeg JÆVLIG stresset. Jeg tørr ikke å si noe fordi jeg er redd for å si noe rart eller dumt slik at de vil tro jeg er rar og teit. Jeg blir nesten alltid stum...

og når jeg skal si noe så får jeg ofte tale vansker og jeg får ikke formulert meg så setningen blir helt rar... da blir jeg enda mer stresset . Jeg har prøvd å være med andre på skolen men jeg er like stresset + at jeg passer ikke inn i noen gjenger på skolen. (Jeg har venner men de går på en annen skole). Verst er når de merker at jeg føler ubehag også tuller de med meg å sier «oi nå føler han ubehag». De pleier ofte brått å spørre meg om hvorfor jeg ler sånn helt brått når jeg ler av noe. Dette også fører til at jeg blir sykt stresset og nedfor.

Jeg er sykt stresset for å være alene på skolen og generelt. Jeg tenker da ofte på hva andre tenker om meg. Når jeg er alene så føler jeg et helt vilt stress hvor jeg ønsker å løpe til noen jeg kjenner på skolen slik at folk ser at jeg ikke har venner osv.

Jeg føler at dette har ødelagt min sjanse for å bli venn med den gjengen på skolen pga det her. Jeg fikk på en merkelig vis en invitasjon til å bli med i russegruppa dems men jeg forlot den etter 3-4 uker pga jeg ikke taklet det. Jeg var for redd og jeg tenkte at jeg ikke passet inn. Jeg ble stum, fikk talevansker osv. Stresset var så intenst at jeg ikke taklet det til slutt og jeg forlot gruppa.


Jeg tørr heller ikke å dra på fest med folk jeg ikke kjenner fordi jeg rett og slett er for redd. Er jo mye av det samme på det meste jeg oppleve. GENERELT opplever jeg: Talevansker, stress, at jeg blir redd, migrene, stumhet, at jeg har lyst til å løpe å gjemme meg i sosiale situasjoner. Merket at migrene anfallene mine har økt veldig fra høsten 2017. Var også her ting virkelig har begynt å bli ille.

Jeg føler et stress når jeg er på familie samlinger og. Jeg blir ofte stum og stresset. Jeg klarer ikke å sitte rolig og her får jeg også talevansker om jeg skal si noe.

Jeg takler ikke å trene på treningsstudioer fordi jeg er redd for å møte på kjentfolk og jeg er redd for hva de andre som trener der tenker om meg. Jeg er fryktelig tynn og ikke noe særlig sterk og det gjør blant annet at på skolen så trener jeg ALLTID i genser fordi jeg hater å vise armene mine fordi jeg er redd for hva folk tenker om meg.

Jeg er fryktelig redd for å komme i situasjoner hvor jeg ikke klarer ting og folk blir sure på meg. Da blir jeg ofte stresset og jeg klarer aldri å gjøre den oppgaven jeg får og den personen blir enda mer sur. Da får jeg ofte en følelse av hvor ynkelig og dum jeg er. Et eksempel kan være at på en kjøretime så skulle jeg få opp et panser på en bil men så klarte jeg det ikke... da sa kjørelæreren «men herregud da ********* er det så vanskelig?». Da ville jeg nesten begynne å gråte. Jeg ble drit redd.
Det her har skjedd med mine foreldre og andre folk og.

Jeg hater også å være på kamera... jeg kan fint sende et bilde på snapchat f.eks til en venn MEN jeg klarer ikke å ha profilbilde på sosiale medier som viser ansiktet mitt. Det som er enda verre er når det skal filmes en film til en skoleoppgave. Stresset mitt blir ofte så sykt ille at jeg må forlate klasserommet fordi jeg ikke klarer å se filmen. Er så vidt at jeg tørr å si i fra fordi jeg vet at medelevene mine ser at noe er galt når jeg alltid må gå ut av klasserommet når vi gjør slike ting....





Jeg har prøvd å fortelle om dette tidligere til både mine foreldre og lærere.. dette tok 2 år før jeg turte å si noe i det hele tatt. Men det virker ikke som de helt forstår hvordan jeg føler meg fordi de sier det er helt vanlig.. altså talevansker, vondt i hodet, ekstremt stress osv er ikke vanlig og jeg vet det... men samtidig blir jeg sykt usikker på hva jeg skal gjøre når alle sier det bare er en fase....

Jeg er fryktelig sikker på at jeg lider av angst men vil ikke si det fordi jeg vil heller ikke at folk skal se på meg som en oppmerksomhet søker som bare sier at jeg har angst når jeg egentlig ikke har det.
Men har jeg egentlig angst eller er det bare en fase?....


Må også beklage igjen om teksten ble for lang eller rotete....

Hei

Teksten var helt fin.

Høres ut som om du har mange av de samme angstsymptomene jeg har /har hatt, og noen av de sterkere . (helt ned til å skrive en veldig bra beskrivende tekst og være redd for at den ikke er god nok :) )

Oppforder deg på det sterkeste til å bestille en time hos din fastlege, og fortelle det du har skrevet her.

Jeg ventet leeenge med å gjøre det (pluss på 16 år på dine 17), og når jeg endelig fikk hull på den ballongen hjalp det masse bare det å prate med legen som tok meg helt seriøst og var sakelig, hyggelig og veldig hjelpsom (jeg var selvsagr redd legen bare skulle le av meg og be meg ta meg sammen etc etc. du forstår hva jeg mener, det var absolutt ikke slik det ble).

Jeg ble hevist videre til psykiater, og ble kjempegodt mottatt der også. Har enda ikke begynt terapi, men har hatt første time med utredning og gledere meg faktisk til fortsettelsen. Har lest litt om metode etc. og har troen på at dette skal virke og at jeg skal bli friskere.

Legg meg gjerne til, og send en melding om det er noe du lurer på. Kan ikke alt, men vet hvordan du har det, og sansynligvis litt om hvordan det kan utvikle seg...

Dette er som å lese om meg selv. Takk for at du beskrev det så åpent og ærlig, jeg har i årevis slitt med slike ting og ikke sagt det til noen. Det er blitt bedre ettersom jeg har funnet noen få gode venner, men jeg har aldri tenkt på at det kan være hjelp å få. Det vil jeg gjerne høre mer om!

Og jeg synes den kjørelæreren oppførte seg skikkelig dust! Det er jobben h*ns å gjøre sånne situasjoner trygge og gode for eleven, ikke ødelegge slik dette ble. Når jeg hører sånt kjenner jeg på et raseri fra dypet asså!

Akershushøst: Hjelp er det så abslutt å få. Som sagt er jeg ikke i gang enda med terapi, men har blitt skissert et løp med "metakognitive metoder" (google it). Jeg sysnes det ser lovende ut, men så er jeg også veldig motivert til å prøve etter noen tøffe runder med depresjon pga angsten (som til slutt var grunnen til at jeg måtte gjøre noe da alternativene var ikke veldig forlokkende etterhvert).

Forstod det slik på psykiateren at det er høy suksessfaktor så lenge man er motivert selv. Hvordan det går til slutt vet jeg dog ikke før til sommeren om den skisserte planen følges.

Hei, å ha sosial angst er forferdelig vondt, for tiden er det vanskelig å invitere til besøk, til og med fra mine egne barn. Bare det å vite at det kommer noen utløser angsten, ikke fullt så ille når de bare dukker opp. Det er tankekjøret om at jeg da får angstanfall mens de er der som utløser angstanfall. Har noen runder å gå med å få tankekjøret under kontroll. Men til onsdag får jeg besøk av psykriatisk sykepleie, så får vi se hva de kan bidra med. Både gruer og ser frem til det. Har en fin lege, men må komme opp med alternative behandling, som jeg leser meg til på nettet. Går nå på Atarax, kan anbefale det sammen med kognitiv trening. Husk: det er håp i hengende snøre!