Jeg er en jente på 15 år og jeg lurer på om jeg har angst. Da jeg var mindre var jeg en veldig tøff og modig person som ikke var redd for mye. Men i 6.klasse skjedde en hendelse med en full man som skremte meg veldig. Senere ble jeg reddere og jeg fikk mange negative tanker. Til slutt var jeg redd for alt rundt meg. Jeg turte ikke å være hjemme alene eller å gå hjem fra skolen alene. Jeg gikk da til psykolog og alt bedret seg.
Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble alt veldig vanskelig. Jeg var mye alene. I 9.klasse begynte jeg å føle meg utrygg i klassen. Jeg var redd og nervøs. Nå i 10.klasse har jeg fortsatt dette problemet. Jeg svetter utrolig mye fordi jeg føler meg så utrygg med andre personer som ikke er familien eller de nærmeste vennene mine. Jeg sier ingenting, tørr så vidt å gå i skolegården, jeg føler alle stirrer på meg. Det er så gale at jeg engang ikke tørr å strekke ut hånden for bussen. Jeg prøver å unngå mennesker jeg ikke kjenner.
Jeg sliter veldig mye med aura migrene. Jeg stresser mye og har mye hodepine. Jeg har også soveproblemer. Jeg har mye tvangstanker, der jeg føler at hvis jeg ikke gjør enkelte ting, skjer det noe fælt med meg. Jeg føler ofte at jeg ser syner og jeg tenker alltid negativt. Jeg er også redd for det meste i verden.
Jeg er veldig sikker på at jeg har angst, men er også usikker. Har snakket med mamma og pappa om det men de tror ikke at jeg har det. Selv er jeg veldig sikker på at jeg har det.
Er det noen som sliter med det samme? Trenger svar

Høres ut som angst, men det kan jo også være utrygghet.

Ja, på en måte. Jeg føler meg bedre hvis jeg har kontroll, så jeg slipper å stresse(noe som jeg gjør hver dag.)

Hei! Ut i fra hva du skriver, er det vel liten tvil om at du har en form for angst. Jeg føler for å svare deg, da jeg kjenner meg godt igjen fra min barne- og ungdomstid. Jeg var sjenert, usikker og engstelig, og jeg fikk etter hvert også migrene med aura, som jeg har den dag i dag (jeg er 47). Jeg kjenner meg også igjen i tvangstankene, negative tanker og å være redd for "det meste i verden", altså en form for katastrofetenking. Alt dette finnes det god hjelp for. Jeg fikk hjelp den gangen, og har levd godt i mange år, med mann, barn, hus og jobb, og til og med spilt i band i mange år.l Etter samlivsbrudd for noen år siden, fikk jeg igjen symptomer, så jeg får nå hjelp igjen, og er på bedringens vei. Hvis jeg skal gi deg noen konkrete råd, vil jeg foreslå at du printer ut innlegget ditt (og eventuelt svarene du får), og ta med til fastlegen din, jeg er ganske sikker på at han/hun vil ta det6te på alvor. Noen ganger er det vanskelig å sette ord på ting, men du beskriver veldig godt skriftlig hvordan du har det. Jeg synes også du skal vise dette til foreldrene dine. Masse lykke til :-) PS Du må gjerne legge meg til som venn, hvis du vil skrive privat. Stor klem fra Heidi