Litt i villrede og har nettopp registrert meg på denne siden. Har gått fra å være helt uten plager, til å ha store problemer med å ta buss, fly, tog eller sitte på i en bil. Ønsker å høre fra noen som har vært igjennom litt, og kommet seg ut av det.

Jeg er en mann i 30 åra, har flott jobb med en del reise.
Har ikke opplevd noe dramatisk, men 2017 var et heftig år med mye stress. Skjønner at jeg burde tatt signalene tidligere, men kjørte bare på...

I november fikk jeg en voldsom følelse av panikk på en togtur. Oppkastfølelse, pusteproblemer, varm, null kontroll på tankene, sterke magesmerter. I ett sekund vurderte jeg å trekke i nødbremsen på toget.. alt roet seg da jeg kom hjem, og følte meg helt "normal" resten av uka.

Uken etter var det en ny reise. Da kjørte jeg bil til flyplassen, som gikk helt greit, men inne på flyet var det samme reaksjon, bare x2. En kan ikke stoppe flyet og det gjorde ting bare verre.

Tenkte at det dummeste jeg kunne gjøre var å slutte å ta fly, tog, buss osv.. så jeg har vært på 3 reiser etter det også. Det er det samme hver eneste gang, helt forferdelig.

Senest i dag tok jeg en busstur på 20 minutter, og det er det samme om igjen.

Kan det være fornuftig å holde på sånn? Leste litt om eksponeringsterapi, men det blir ikke det fnugg bedre, om noe så blir det litt verre i periodene mellom reisene.

Hvis noen har noen tips på hva hva som hjalp for deg, eller gode ideer så setter jeg pris på alle tips.

Fikk mitt første panikkanfall for omtrent 4 år siden. Begynte med at jeg trodde jeg skulle miste pusten og var redd jeg skulle kveles til døde. Fikk astma medisin og trodde det var det. Dagen etterpå virket hele verden mye mindre enn den var, og jeg fikk det største panikk-anfallet i mitt liv, det var slik du beskrev, livs-skremmende. Trodde jeg skulle bli gal, følte ingen forstod hva jeg så fra mitt perspektiv, følte jeg ikke kunne kontrollere det, trodde dette var noe verre enn det egentlig var og var redd for at det skulle vare evig. Når en får et panikkanfall så reagerer man bare instinktivt og går i overlevelses-modus, det forklarer tankene om å stoppe toget, flyet osv. Men panikkanfall er ikke så gale som det føles, og når en innser dette, så slutter en å bry seg. Ja, man er i sjokk-tilstand i en stund etter anfallene, men det er bare i begynnelsen. Etterhvert så lærer man seg at det bare er idiotisk, og det forsvinner gradvis. Mitt tips er å bare glemme det og gå videre med livet. Når du føler det komme, så bare driter du i det, og da går det vekk. Det er frykten om å få det som gjør at du får det, ikke noe mer. Så man lager egentlig bare problemet selv. Av den grunn at du tilknytter det til reiser, gjør at du får dem på de ulike transportmidlene. Skjønner du? Derfor får du det ikke ellers. Neste gang du skal ta fly, buss eller annet transportmiddel - gjør det med et smil om munnen og be anfallet bringe det. Le av det. Se det inn i øynene og piss på det. Det var slik jeg kom over det. Har ikke fått det på 2år, i hvert fall ikke noe kraftig panikk-anfall. Er heller ikke noe bekymret for å få det igjen fordi jeg vet at det egentlig ikke er annet enn en instinktiv reaksjon. Glad jeg opplevde panikkanfall og panikkangst. Det ga meg masse lærdom i livet som jeg er evig takknemlig for å ha.

Ja god ide å dfite i det om man klarer. Fikket illebefinnende når jeg var på tur til romania hadde vert i noen butikker og var nok sliten og stressa blir sliten av mye folk pluttselig begynner tankene å løpe løpsk fortere og fortere like før jeg svimer av. Det var skikkelig ekkelt Noen som har en ide hva det var. Det roet seg etter en stund ble klar over at det er viktig å holde fokus

Ja god ide å dfite i det om man klarer. Fikket illebefinnende når jeg var på tur til romania hadde vert i noen butikker og var nok sliten og stressa blir sliten av mye folk pluttselig begynner tankene å løpe løpsk fortere og fortere like før jeg svimer av. Det var skikkelig ekkelt Noen som har en ide hva det var. Det roet seg etter en stund ble klar over at det er viktig å holde fokus

Hei, Norrast1!

Jeg har også fått panikkangst, helt ut av det blå - og har hatt det omtrent hver dag siden slutten av desember. For min del blir jeg ikke kvitt det før jeg får konkludert med at det ikke feiler meg noe alvorlig, for slik føles det altså ut. Skal heldigvis ta MR denne uken, så håper og tror at ting vil gå mye bedre når jeg får svar! Jeg studerer medisin, og kan forklare deg hvorfor man får slike reaksjoner - og det gjør det forhåpentligvis mye lettere å bli kvitt panikken!

I et område i hjernen som kalles amygdala, skjer det noe som kalles en fryktreaksjon. For å ta et eksempel med mus; om man kobler strøm til foten til musen, og gir et lydsignal rett før man gir musen et lite støt, vil det etter kort tid dannes en nerveoverføring i amygdala som forteller musen at lydsignal = strøm. Etterhvert holder det med at man kun gir lyden, og musen vil få samme fryktreaksjon som om den skulle ha fått støt. Slike reaksjoner må læres gjennom livet, og er essensielle for å kunne beskytte oss selv i farlige situasjoner - men de kan (heldigvis) også avlæres.

Det er en fryktreaksjon som skjer ved panikkangst. Du assosierer bil/tog/buss/fly med fare, og kroppen skrur på det sympatiske nervesystemet ditt - som vanligvis slår inn når man må flykte fra en farlig situasjon. Problemet er bare at bil/tog/buss/fly ikke er en farlig situasjon; men hjernen din forteller deg at det er det, og man vil dermed få sterke, fysiske reaksjoner. Den eneste måten å avlære problemet på, er å bryte disse nervebanene ved å vise hjernen at bil/tog/buss/fly ikke er farlig; og da ved f.eks eksponeringsterapi. Men det er samtidig viktig å ikke hoppe i det før man er klar - da kan man få motsatt effekt, og disse "sympatiske frykt-nervebanene" vil bli styrket.

Måten jeg ville ha gjort det på, hadde vært å unngått disse transportmidlene til du selv føler du føler deg komfortabel med, og (ikke minst) motivert til, å ta bil/tog/buss/fly. Når du føler deg klar, kan du gjerne ha noen med deg den første gangen, som også er klar over problemstillingen din. Etterhvert er det bare å prøve seg på egenhånd! Jeg føler at god musikk på øret kan hjelpe veldig i slike situasjoner.

Jeg er altså kun student, og verken lege (enda) eller psykolog - men her er mitt råd i alle fall. Lykke til!

Hei marthe92.

Takk skal du ha for en kjempegod forklaring.
Skjønner prinsippet, og har tenkt tanken om eksponeringsterapi, men det har til nå ikke vært noen suksess.
Er veldig motivert til å få dette bort, helst uten noen form for sykemelding.

Ellers når jeg ikke er i situasjonene så ser jeg på det som ganske "tullete", har til og med forsøkt å lokke det frem i andre situasjoner uten å få det til. Derfor blir jeg frustrert over at jeg ikke klarer å kontrollere det når panikken kommer.
Vegrer jeg kanskje naturlig nok for å oppsøke situasjonene ettersom det ikke har hjulpet, men du ga en god forklaring på hva det kan være. Du blir nok en god lege!

Bare hyggelig, og tusen takk :-) Jeg er på en måte veldig takknemlig for å ha opplevd dette selv, for jeg hadde aldri i verden tenkt at angst kunne være så ekstremt fysisk! Det er én ting å lese om angst, men jammen meg noe annet å ha opplevd det.

Og jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din! For min del har det hjulpet veldig å prøve å bli både kjent- og komfortabel med angsten. Jeg får panikkangst over alt, spesielt hjemme på kveldene. Samboeren min har reist på sjøen, og jeg er derfor hjemme alene en god stund fremover. Har heller ingen familie i byen. Min taktikk har vært å bare la angsten komme, når jeg følte meg klar for det. Kjenne hvordan det arter seg, og lære hjernen min at det ikke er farlig - og at det ikke kommer til å skje meg noe mer enn at det er fryktelig ubehagelig. Det var helt jævlig de første gangene, og jeg trodde virkelig min siste time var kommet. Men for hver gang man kommer gjennom et anfall i god behold, lærer man seg at det ikke er farlig. Nå vet du at det er helt naturlig og ufarlig - selv om det er jævlig. I dag dro jeg på skolen for første gang på to uker (tok til og med buss!), og det gikk kjempebra! Det hadde vært fullstendig utenkelig for bare en uke siden.

Siden angsten kun kommer under transport: Kanskje du kunne forklart noen du stoler på om hvordan du har det, og be personen kjøre en tur med deg? Så lar du bare angsten komme. Kjenner på den, og kjenner at den ikke kan gjøre deg noe. Det må bare gå over. Ta en kjøretur til, og enda en - til du ikke blir redd lenger. Symptomene kan gjerne komme - men du har kontroll og blir ikke redd. Tenker det må være mye tryggere for deg, enn å sette deg på en buss/tog/et fly med én gang? Etterhvert vil du kjenne igjen de ulike kroppslige reaksjonene, og forstå at det går helt fint - og du kan dermed prøve deg på tog/fly/buss?

For å ta et eksempel med meg selv: Jeg har besvimt utrolig mange ganger i de mest upassende situasjonene man kan tenke seg. På bussen, på skolen, på butikken, hjemme. Over alt! Jeg er dermed veldig redd for å besvime, og synes det er det jævligste med hele angsten; følelsen av at det prikker i hele kroppen, det svartner og jeg får voldsomt øresus. Dette skjer hver kveld når jeg legger meg, akkurat i det jeg holder på å sovne. En kveld la jeg meg i stabilt sideleie i sengen, og bare lot det skje. Og det gikk helt fint! Dess flere ganger jeg gjorde dette, desto bedre gikk det. Nå gruer jeg meg ikke lengre til å legge meg - og hvis besvimelsesfølelsen kommer, så tenker jeg bare "Fuck deg, dette funker ikke på meg lengre ;-)". Også går det helt fint - og jeg blir ikke redd lenger hvis det skjer.

Jeg tenker at mange av de kroppslige reaksjonene henger sammen med pusten. Jeg har hele veien tenkt at jeg ikke har slitt med hyperventilering - da jeg ser for meg folk som puster og peser i et voldsomt tempo, noe jeg ikke gjør. Men hyperventilasjon kan også være det å puste litt ekstra tungt gjennom en hel dag - noe man selv ikke merker, om man ikke er bevisst på det. Jeg hadde store problemer med å puste inn i 3sek, holde pusten i 3 sek, puste ut i 3sek, holde pusten i 3sek, puste inn i 3 sek osv. - og ble dermed klar over at jeg mest sannsynlig har hyperventilert en stund. Det forandrer mye av kroppens kjemi, og kan være greit å være bevisst på. En måte å motvirke dette på, er å puste slik som jeg beskrev i stad - eller å holde pusten i 15sek et par ganger når man merker at et anfall er på vei. Da vil man øke CO2-mengden i blodet, og hjelper kroppen med å stabilisere O2-CO2-balansen.

Håper virkelig at det ordner seg for deg, og at du får bukt med angsten din! Det trenger ikke å begrense deg! Fellesnevneren for alle angstlidelser er at det vil bli ubehagelig å bli kvitt det, men at det heldigvis ikke trenger å være vanskelig å bli kvitt - så fremt man har de rette verktøyene, den rette motivasjonen og at man tar det steg-for-steg og jobber seg oppover. Lykke til :-)