Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Halvåret fra helvete, min historie

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Halvåret fra helvete, min historie

juli 30 2020 - 13:08
Hei! Jeg ser det er mange her som sliter med ganske nøyaktig de samme tingene som meg, så jeg tenkte å dele min historie.

Jeg tror jeg egentlig alltid har hatt angst, bare litt godt skjult. Har på en måte alltid hatt en litt skjult form for sosial angst, der jeg har vært redd for mennesker og for å dumme meg ut, særlig. Har hatt litt bipolare øyeblikk i livet mitt, der jeg har vært livredd for å ende opp alene f.eks. og har vært veldig redd for å bli og være selvstendig. Det har gått litt over, og angsten min endret seg drastisk i år.

Plutselig fikk jeg en intens form for helseangst, kanskje etter ankomsten av koronaen. Ironisk nok var jeg syk med halsbetennelse den uka lockdown begynte, men det bekymret meg ikke så veldig... de neste ukene som kom derimot - kroppen var blitt frisk fra halsbetennelsen, men uroet begynte. Fikk mitt første alvorlige panikkanfall og trodde jeg skulle dø. Fikk et nytt panikkanfall, og et nytt, og et nytt. Trodde jeg var alvorlig syk, dro et par ganger til lege som bare kunne feie det bort med at det bare er "angst". Aldri hadde jeg trodd at angsten kunne gi meg så store utfordringer.

Jeg har hatt alle mulige symptomer som kan tenkes. Og det skifter fra uke til uke, her er min fullstendige liste over symptomer:
- muskelsmerter i hele kroppen, men særlig brystet, armer, bryster, nakke, kjeve og hode
- øresus
- svimmelhet
- lammelse i føtter etter panikkanfall
- hjertebank
- sug i brystet
- prikking i lepper, bein og hender
- urolig mage
- lyssensitiv
- leamus
- klump i halsen
- dott i øret
- stram hals
- nummen i muskler
- vondt i øret
, osv..... the list goes on.

Jeg har vært innom alle tenkelige sykdommer, og har vært livredd for alt fra hjertet mitt, til hjernen. Fra topp til tå. På de siste 3 månedene har jeg vel opplevd å tenke at jeg har både hjertefeil, diabetes, ALS, slag, MS, osv, osv osv. ALT MULIG.

Armene er slitne, beina er slitne, hodet er sliten, kroppen er SLITEN. Alt bekymrer meg og hjernen min legger merke til ALT, ikke en liten ting skal gå ubemerket her i gården. En liten rykning i en muskel, eller et lite host, eller en liten floater på synet gjør meg nervøs.

Jeg har innsett at det må være angst. Blodprøver og EKG motviser at det kan være noe som feiler meg, og jeg innser at jeg har egentlig alltid hatt litt angst, det har bare ikke slått ut før nå. Jeg er selvfølgelig fortsatt REDD, men jeg orker ikke leve på dette viset lenger så jeg må VELGE å stole på at legene gjør jobben sin. Jeg er ikke syk, ikke på andre måter enn med angsten. Angsten vil ta alt fra meg om jeg ikke VELGER å tro på at jeg er frisk. Så jeg skal gå tilbake til mitt daglige liv, og forhåpentligvis kommer kroppen etter - etter hvert. Og skulle det være sånn at jeg en gang i fremtiden blir rammet av noe, en alvorlig sykdom, ja da er det min skjebne. Men å bekymre seg for fremtiden NÅ i dette øyeblikk, vil være helt absurd. Særlig med tanke på at man aldri kan endre fremtiden uansett, den vil jo alltid komme... Skal jeg ødelegge HELE livet mitt basert på en uviss fremtid? Nei, det går ikke.

Alle andre mennesker går rundt og lever livene sine helt uvitende om sin skjebne. Og det må jeg også gjøre. Jeg blir mer syk av å måle puls, av å titte på blodårene i speilet, av å sette fokuset på "sykdommer", av å lese nyheter, av å begrense meg i hverdagen, av å skape et sykdomsbilde som egentlig ikke eksisterer... Jeg må sette grenser for meg selv.

Er det noen som er med meg? <3

Jeg ønsker å sende en stor klem til alle dere fine menneskene som er i samme bås som som meg! Dette krever virkelig STYRKE å ha det sånn hver dag, og jeg tror mennesker som lever med angst og depresjoner (og andre psykiske lidelser) er svært sterke mennesker som trenger forståelse og respekt, og masse kjærlighet. Jeg sender all min kjærlighet fra meg til dere. Og en stor dose til meg selv også, nå som jeg velger å sette meg selv først i mitt liv på veien mot å bli frisk.
Avatar

Vi er like!!

juli 30 2020 - 22:56
Hei!!
Når jeg leste innlegget ditt var det som om det var jeg selv som hadde skrevet d! Kjente meg så utrolig igjen!

Jeg også tror jeg alltid har hatt «litt angst». Iallfall på den måten at jeg har vært redd for å såre noen, redd for at noen skal bli sinte på meg, redd for å gjøre noe galt osv osv.. «snill pike syndromet» kaller noen d! Men ingen i hele denne verden tror jeg kan tro at jeg har noen form for angst!. For jeg er samtidig alltid sosial, glad, går på jobb hver dag osv.

Men plutselig for sikkert 4-5 år siden fikk jeg mitt første panikkanfall.. trodde jeg også skulle dø.. heldigvis sa faren min at «du er bare redd», og da klarte jeg heldigvis å roe meg etterkvart. (Han husket jeg hadde slike tendenser når jeg var liten, men d husket ikke jeg).

Har også hatt de samma symptomene som deg! Får spesielt d med «dovning»/ prikking i hender, føtter, lepper og noen ganger til og med rundt halsen. Vondt i brystet og tenking på pusten dagen lang har jeg også vært svært plaget med..

Men en positiv ting du kan ta med deg! Du som har d veldig likt som meg! Du kan bli frisk:) angst er noe alle kan bli friske av, og jeg er nå nesten helt frisk selv!! Jeg har ikke hatt skikkelig panikkanfall på flere år (har hatt tendenser men har selv klart å stoppe utbruddet). Å jeg har et mye bedre liv!! (For d hadde jeg absolutt ikke når d stod på).
Skal innrømme at når koronaen kom så fikk jeg litt angst for pusten min å sånn igjen men aldri i nærheten av så galt som d var tidligere :)

Jeg har aldri gått på medisiner for det, eller sjekket meg for andre sykdommer men tenker som så at når symptomene kommer (de som skremmer meg) alltid når jeg er stresset/nervøs.. å når jeg da roer meg ned så går dem jo bort! Så hvis det hadde vært noe farlig hadde de jo vært der konstant, til og med når jeg sov!

Det har hjulpet meg en del er faktisk å se på sånn «selvhjelps kurs» i forhold til panikkangst på nettet :) de forklarer d så bra, å jeg kjente meg veldig igjen i alt! I tillegg når du får tendenser til panikkangst, som hjertebank, rask pust, svimmelhet osv, kan et tips være å holde pusten i 15 sekunder! Det gjør jeg alltid å da forsvinner symptomene og ting roer seg :) hjertet banker normalt på meg med en gang da! Sier ikke det hjelper alle men d hjelper meg iallefall :) å jeg leste d på en blogg til en kjendis, og da stod d at han brukte den teknikken for å forhindre utbrudd til panikkangst ;)

Jeg ønsker deg alt det beste å jeg har veldig troa på at du klarer å bli frisk <3 tenker på deg å sender deg masse kjærlighet!! :)
Avatar

Re: Halvåret fra helvete, min historie

aug 26 2020 - 14:28
Ble helt på gråten av dette. For jeg kjenner meg så utrolig igjen. Kunne vært meg du skriver om. Men også budskapet ditt. Jeg er "misunnelig" på alle de som går rundt og har "vanlige problemer" istedet for å oppriktig føle seg og tro man er dødelig syk eller har et akutt illebefinnende hele tiden. Men der var vi før dette begynte og dit kan vi komme igjen.

Jeg har prøvd psykodynamisk/psykoanalytisk terapi over tid nå samt tilrettelagt hverdagen med kosthold og hvile og bevegelse og mening. Og det hjelper. Kortvarig kognitiv terapi kan hjelpe for veldig veldig mange. Men for meg så sitter dette veldig dypt og har vedvart i mange år så jeg opplever at jeg må komme nærmere kjernen enn kognitiv terapi klarte. Men. Det er også jævla viktig å ha med seg det rasjonelle her. Dødelige, sjeldne eller akutte sykdommer er svært usannsynlig. Og noen hadde sannsynligvis funnet det ut. Det at symptomene skifter også tyder på stress/angst relaterte plager. En sykdom ville blitt verre og verre med samme symptomer over tid.

Og vi kan ikke forutse en hver fare. De aller fleste mennesker tenker ikke på disse tingene og klarer seg likevel fint. Der vi holder på med lønner seg ikke. Og kommer ikke til å redde oss. Det bare plager oss noe voldsomt. Vi må tørre å leve for hvis ikke er det ingen ting igjen av livet.

For livet <3
Avatar

Kjenner meg igjen

aug 30 2020 - 17:10
Dette er veldig likt min egen historie. Har alltid hatt en viss grad av angst og har stort sett kunnet takle det selv, men det har eskalert de siste månedene med mange av de samme symptomene som stygg1prygg1 beskriver. Denne uken hadde jeg en dag som begynte bra, men jeg hadde sovet dårlig og spiste lite utover dagen, noe som bidro til at da jeg skulle legge meg følte jeg meg helt utmattet, men også urolig og svimmel. Jeg klarte ikke å stoppe angsten og ble redd for at hjertet skulle slutte å slå hvis jeg sovnet. Ble helt fortvilet og endte opp på legevakten hvor jeg fikk en valium og beskjed om å kontakte fastlegen for å få mer hjelp dagen etter. Har møtt lite forståelse hos fastlegen frem til nå, men denne gangen virket det som hun tok det seriøst og jeg fikk henvisning til psykolog og ble sykemeldt i en måned.

Har følt meg ok etter det, men kjenner en slags murring inni brystet/magen, og anspente muskler langs ryggraden. Øresusen har også plaget meg mer i det siste. Den er konstant på venstre side og har vært det siden begynnelsen av mai.

Det er godt å vite at jeg ikke er alene <3 Heier på oss!
Avatar

Vi er fler!!

aug 30 2020 - 17:48
Er som å lese om meg selv. Men jeg beundrer din styrke , til å bestemme deg for at sånn her skal du ikke leve. Skulle ønske jeg var like sterk som deg. Men det er jeg ikke. Kommet til det punktet hvor jeg tenker at jeg ikke orker mer, hadde det ikke vært for barna mine. Er utslitt. Konstant hater kroppen og hodet som gir meg alle disse symptomene hele tiden hver eneste dag!!!
Til forsiden