I perioder har jeg det bra, og angsten tar ikke like stor plass, og andre ganger tar den fullstendig overhånd og jeg føler jeg mister meg selv totalt.

Det startet med at jeg møtte veggen skikkelig hardt for 3-4 år siden i jobb sammenheng, da jeg jobbet i hjemmetjenesten under stort press. Jeg fikk depresjon for første gang, og ante virkelig ikke hva det var som skjedde. Ble 100% sykmeldt i 4 måneder.Jeg sluttet så i hjemmetjenesten, fordi jeg klarte aldri mer å møte opp, det ble for smertefullt og overveldende, kun tanken på det gjorde meg fysisk kvalm og uvel.
Skiftet jobb, videre på sykehjem, der det gikk bra en lang periode, før angsten meldte seg. Fullstendig panikk. Gråt før jobb, knøt seg i magen, uro, gråt på jobb, og klarte til slutt ikke å gå. Telte ned timer til arbeidsdagen skulle begynne, og fikk mer og mer uro jo nærmere det var til jeg skulle på jobb. Ble deretter sykmeldt igjen fordi jeg i disse tilfeller ikke har sjans til å presse meg selv, jeg kjenner når jeg kan presse meg, og når det rett og slett ikke er mulig. Har nå vært sykmeldt i snart 1 år, er nå gått ned til kun 30% sykmelding, men har sluttet på sykehjem. Jobber nå tilkalling på en annen arbeidsplass (ikke sykehjem) men innenfor samme felt. Det har gått bra over en lengere periode, frem til et lite tilbakefall nå.

Den samme følelsen er nå kommet igjen.. den smertefulle klumpen i magen, som knyter seg noe voldsomt. Gråtetrangen som akutt kommer, og jeg har ikke sjans til å holde det igjen. Det gjør bare så forbanna vondt, og jeg blir livredd. Jeg aner ikke en gang hva det er jeg er redd for. Jeg bare vil ikke, klarer ikke, og kroppen stopper helt opp. Jeg er under behandling på DPS, men føler ikke dette har gitt meg noe særlig.

Er det flere av dere som har opplevd/går gjennom noe av det samme knyttet opp mot jobb? Jeg føler liksom at jobb er en så viktig del, og at jeg på en måte ikke takler "livet" når jeg har det slik..

Hei. Jeg kjenner meg igjen og har selv vært sykmeldt 4 mnd for første gang i livet... Skriv privat melding så kan vi prate og dele erfaringer...

jeg skjønner deg
jobb er viktig
det er liksom identiteten vår
hva du jobber med sier så mye om deg
er du i jobb så er du liksom med
da snakker vi ikke minst økonomi
MEN går det ikke så går det ikke
du virker veldig stresset
bra du er på DPS
ha et åpent sinn ;)