Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Håpløshet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Håpløshet

okt 22 2011 - 19:18
Nettopp meldt meg inn her og har etter en laaaang sommer og høst mistet helt håpet om å bli frisk.

Skal begynne fra begynnelsen, om noen gidder lese. Fikk mitt første panikkanfall som 10 åring. Dette preget barne og ungdomstiden min ganske mye, men etterhvert så ble dette mer og mer borte. Da jeg ble voksen flyttet jeg langt da jeg traff min nåværende mann og ser nå at livet mitt tidvis har vært preget av flere depresjoner. Helseangst har også vært noe som har plaget meg, men løste det ved å ta ett legebesøk og bli beroliget. Jeg hadde lært meg en måte å leve med angsten på, og var fornøyd med det, men så skjedde det...

31 år gammel, to barnsmor, på ett hotellrom i Baltikum, alene så kom det nest verste panikkanfallet. Jeg ramlet helt sammen, NEI, skal dette komme nå igjen, jeg er FERDIG med det!!! Ble helt fortvilet, men etter noen dager så kom jeg meg og jeg klarte å dytte det bort. Så gikk det ett par uker og PANG, så skjedde det igjen. Fikk hodeputeangst og begynte grue meg til natten når jeg stod opp. Dagene ble preget av mer og mer uro, fikk angst på jobb, angst hjemme, sluttet spise, mistet gleden, følelsene mine for omverdenen forsvant og tilslutt var jeg bare helt totalt nede i kjelleren. Gikk til psykolog, men følte hun ikke forsto hvor mye jeg faktisk slet, følte jeg bare var dum jeg hadde jo alt. Barn, mann, penger, hus, familie, venner og sosiale aktiviteter. En dag toppet det seg og jeg dro til fastlegen i desperasjon og fikk klar beskjed om å sette meg i en taxi og kjøre direkte til psyk.avd. Så jeg ble innlagt på en DPS-post. Følte hele verden raste sammen, men det var trygt. Ble diagnostisert med alvorlig depresjon og panikklidelse. Men en fantastisk avdelingen som jeg ikke trodde fantes. Jeg fikk stablet meg omsider opp på bena og etter 7 uker ble jeg utskrevet. Hadde da vært mye hjemme. Ble satt på CIpramil og fikk Nozinan+Imovane for å sove. Dagene hjemme gikk ok, men etter 4 uker hadde jeg ett nytt panikkanfall på natten og da jeg våknet neste morgen var klumpen, angsten og håpløsheten tilbake. Det ble mye frem og tilbake, og tilslutt ble jeg på nytt innlagt, men da på en annen akuttpost. Ble møtt med så vannvittig lite empati, de kjørte på med Sobril og jeg satt store deler av tiden på rommet å gråt. Omsider fikk jeg komme tilbake på avdelingen som jeg var på sist og da kom nedturen. De hadde oppjustert Cipramilen og jeg fikk en så vannvittig kjemisk angst, ble suicidal og var HELT ute. Det verste jeg har opplevd. Var da innlagt i 4 uker, men følte ikke at jeg kom meg ordentlig opp igjen. Har nå vært hjemme en uke og jeg føler bare depresjonen og angsten eskalerer. Jeg har angst for ALT. Alt som før var en fryd er nå blitt angst. Jeg klarer ikke nyte barna mine, venner, mat eller noe. Jeg har en konstant uro og håpløshet inni meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare komme meg ut av dette. jeg har måttet ta noen Sobril de siste dagene, for å kunne ha en normal ettermiddag med barna mine, de fortjener jo en frisk mamma.
Venner er bekymret, foreldre er bekymret, min mann begynner bli sliten og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette.
Jeg har nå ett kjempe apparat som jeg har kjempet for å få ny psykolog som driver kognitivt og med mainfullness, får psyk.spl fra kommunen og jeg er med i ett rehab.kurs i regi av nav, men hva kan de gjøre når jeg hele tiden lager angst, tenker negativt, er redd for alt og har mistet håpet!!
Har etter siste innleggelse fått ørten angstdiagnoser GAD, panikklidelse, tvangslidelse og depresjon. Kan jo miste håpet av bare å tenke på det.

Jeg er så fordømt fortvilet. JEg gråter på butikken, på verandaen, i bilen og overalt. Føler jeg har mistet meg selv. Ressursterke, tøffe, morsomme, omsorgsfulle og glade, Øyenstikker. :(
Noen som har noen gode råd til meg.

Har vurdert å ta ett lightning prosess-kurs, men vet ikke om det vil hjelpe meg.

Takk for at jeg fikk tømme meg!
Avatar

Re: Håpløshet

okt 22 2011 - 20:46
Hei. Hvordan var barndommen din? Veit du grunnen for din første anfall?
Avatar

Re: Håpløshet

okt 22 2011 - 21:09
Barndommen min har vært fin den, men jeg mistet en nær i familien av kreft 1 år før panikkanfallet. Jeg var i den perioden veldig redd for å dø, bli syk, miste foreldrene etc. Psykologen, på den tiden, mente dette var en utløsende faktor, men at jeg ville fått angst før eller senere.
Har ikke vært så mye "grafsing" i barndommen, men har mye flashbacks fra de første panikkanfallene og tror nok de nå har blitt "trigget" etter at angsten på nytt har satt seg i meg.
Avatar

Re: Håpløshet

okt 22 2011 - 21:45
Ok. Tror barndommen og ting du har opplevd der er nøkkelen for å komme til bunns i hva som skjer med deg. Kanskje traumatiske følelser/tanker ang dødsfallet har mye å si her. Eller som prykologen sa at det trigga det, og at du før eller siden hadde fått angsten alikevel. Men det er en grunn uansett for at du ville fått angsten og har den, og mener det kommer fra barndom/hendelser, hvordan du har blitt møtt og hvor mye støtte , kjærlighet og omsorg du fikk. Og om du fikk sagt noe om disse tankene eller prata noe om vonde ting rundt dødsfallet med dine foreldre . Og at de var der og roet deg og sa de var glad i deg. Hvis deler her ikke var til stede, tror jeg det er stor grobunn for angst og lignende symptomer. Håper du leser mellom linjene og skjønner hva jeg vil frem til her:) og håper du finner hjelp i det!
Avatar

Re: Håpløshet

okt 23 2011 - 20:53
Føler egentlig at ting ble tatt hånd om på en ok måte når jeg mistet min tante, jeg tror vel heller at jeg er født med en sårbarhet for angst og at sykdomsangst etter min tantes død trigget dette. Jeg mistenker at min far har hatt flere depresjoner, uten behandling, og min mor har hatt angst før, så jeg er vel disponert?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i gammelt rusk for å bli frisk? Jeg må jo endre de tankemønsterne jeg har pr idag, og det er så JÆVLI vanskelig. De er inngrodd i meg siden jeg var liten og veldig vanskelig å snu, og nå som angsten har kommet tilbake så får jeg jo angst av å tenke de tankene jeg før kun har bekymret meg for.
Er så sliten!
Avatar

Re: Håpløshet

okt 24 2011 - 00:56
Selv om du nå har hatt en tøff periode hvor du har sliti kraftig med angst og tanker, er du fortsatt den ressurssterke, tøffe, morsomme, omsorgsfulle og glade Øyenstikker. Det er deg, det er din personlighet. Angsten er bare en bitteliten del av deg, som om dagen preger din hverdag veldig mye, men som kan forsvinne like fort som den kom.

For meg hjelper det å ha fokus på situasjonen slik den er i dag, og ikke tenke på grunner for hvorfor du er en person med angst. Idag er angsten her, men i morgen føler du deg kanskje bedre, og dagen etter det tenker du kanskje ikke over det. Ikke tenk at angsten har kommet for å bli, for det har den ikke. Det virker også som du har tatt tak i problemet ved å se på alternativer for å løse det. Jeg har hørt veldig mye positivt om lightning prosess-kurs! Bare det å føle at du gjør noe for å ikke akseptere at den tøffe og glade du skal bli hemmet av noe så frustrerende og teit som tanker, vil jo gi en mestringsfølelse i seg selv.

Ellers så kan jeg jo gi de generelle rådene om å oppsummere dagen før du skal sove, skrive ned hva du har følt på i dag, sånn at du slipper å ligge å tenke på dette før du skal sove, rett og slett tømme alle tanker (gode og vonde) ned på et papir, også er du ferdig tenkt på det. Eller også rangere angsten når den er der, sette følelsen på en skala fra 1-10, hvor vond er den, kanskje du oppdager at den faktisk bare ligger på en 3'er i forhold til hva den har vært tidligere, dette kan være oppmuntrende. Ellers er det bare å fortsette å utfordre seg selv, å gi seg selv mye creditt for hva man tørr å gjøre, som du kanskje gruet deg til. selv om dette feks bare er å gå ut å hente posten.

En siste ting som også hjelper meg er å hele tiden bryte vaner. De dagene jeg våknet og kjente at det var noe jeg gruet meg til eller at jeg var sykt fortvilet over angsten pleide jeg å sette meg i sofaen med dyna og spise frokost. Da jeg brøyt denne vanen ved å dusje, ordne meg, og spise frokost ved kjøkkenbordet i steden, merket jeg at angsten slapp litt. Når du føler på angsten ikke gjør det du vanligvis ville gjort, men gjør noe helt annet. Det har i hvertfall hjulpet meg :)

Lykke til videre!
Til forsiden