Har vel egentlig hatt en type helseangst hele livet egentlig, alltid vært veldig engstelig for å få kreft etc. Men det har liksom gått sin gang, har ikke konstant tenkt på det.

Men det forandret seg veldig desember 2013 da jeg mista klippa i livet mitt, min fineste mamma som jeg hadde et unikt forhold til. Det har alltid vært kun meg og mamma, helt til jeg fikk min sønn. Vi har alltid bodd kun meter fra hverandre, og har alltid feriert sammen og ellers hatt et utrolig fint mor/datter-"forhold". Mamma fikk vite på en onsdag at hun hadde lungekreft med spredning, og døde KUN FEM DAGER senere....ja dere leste riktig, kun fem dager senere var hun ikke her mer. Den sorgen jeg da fikk, klarer jeg ikke å forklare annerledes enn at jeg gikk fra paradis til helvete i løpet av sekunder. Min verden ble knust... Joda jeg var da 45 år, så dere syns sikkert det er rart at jeg skal være så avhengig av mamman min i den alderen. Men det orker jeg ikke forklare meg på, vi hadde et fint forhold og ferdig med det...

Men hvertfall etter hennes død, gikk ting bare nedover med meg. Hennes bortgang trigget frem ting fra barndommen, blant annet at jeg ble mobbet fra første til sjette klasse på barneskolen. Min dårlig selvtillit kom tilbake, jeg hater meg selv og syns jeg er utrolig stygg.

Denne historien er egentlig veldig lang, men jeg skal forkorte den veldig ned.

Fra desember 2013 har det kun gått nedover, masse panikkanfall hver eneste dag. Dødsangsten tar snart livet av meg, annenhver dag har jeg kreft slag eller andre dødelige sykdommer. Jeg er redd og gråter hver eneste dag. Nå har jeg ligget i senga i 4 dager, spiser ikke og bare gråter.

Har verdens fineste fastlege og psykologspesialist som jeg går til, men ingenting hjelper. Istedenfor å bli bedre, blir jeg verre og verre. 1.april ble jeg uføretrygdet pga dette, varig 100% uføre.

Har verdens fineste 19-årige sønn som jobber og er en flott gutt. Hadde jeg ikke hatt han, hadde jeg absolutt ikke vært her i dag...

Men en ting lurer jeg på, hvor lenge holder man ut slike psykiske smerter ? Føler virkelig fortapthet og frustrasjon, vet snart ikke hva jeg skal gjøre....

Usikker på hva jeg skal skrive for å hjelpe deg, men føler jeg må skrive noe.

Så godt å høre at sønnen din gjør det bra, det er noe du skal glede deg over. Kanskje du skal høre med foreninger eller kommunen om det er noe frivillig arbeid du kan gjøre som er meningsfylt?

Så til det siste spørsmålet ditt- hvor lenge du holder ut; jeg tror du holder ut mye lenger en du selv tror. Du har allerede holdt ut lenge og du blir etter all logikk bare sterkere. Håper dette var til en slags hjelp

Du bør lese trologien til Ingvard Wilhelmsen og jobbe med å akseptere det. Som han sier: "Det er ikke mer synd på deg enn på andre". Så uansett hvordan du har hatt det, så er det kun du som kan styre hvordan du vil at resten av livet ditt vil bli