Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Generalisert angst/helseangst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Generalisert angst/helseangst

juli 5 2021 - 22:47
Nå skal jeg skrive for første gang på denne siden. Noe jeg har vurdert mange ganger tidligere.
Mine plager startet for ca. 10 år siden. Er forresten en 33 år gammel mann. Jeg fikk et angstanfall som de så pent kaller det. Var sikker på at jeg skulle dø. Det er vel da jeg vil si at alt begynte. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med at det ikke feilte meg noe og gikk til legen utallige ganger og tok alle mulige prøver for å bekrefte at jeg var «frisk». Hadde så mange rare symptomer at jeg ikke klarte å tro på det. Gikk flere år uten at jeg kjente noen ting selvom tanken om at døden bare er en svipptur unna alltid ligger der. Jeg ble til slutt diagnostisert med generalisert angstlidelse. I løpet av de to siste årene så har jeg vært i en alvorlig ulykke som utrolig nok gikk bra, har mistet nære familiemedlemmer i brå og plutselige dødsfall og flere rundt meg har fått kreft og alt det medfører. Det skal sies at jeg har en krevende jobb som innebærer at jeg jobber mer enn vanlig vil jeg påstå, men det har foreløpig ikke gått utover jobben min på noen måte.
De siste 3-4 månedene så har jeg så mange symptomer på ting at jeg ikke kan forstå at det ikke er noe alvorlig.
Smerter i rygg og nakke som kommer og går, brennende armer og ben. En plutselig følelse i hodet som om at det koker i topplokket. Stikking fra overalt i kroppen, leamus på de merkeligste steder, tørr i munnen, vondt i halsen føles det ut som, tåkesyn, svimmelhet som kommer og går, nummenhet i fingertuppene, samt magesmerter. Dette er bare for å nevne noen. Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Har egentlig gått så langt at nå tør jeg ikke å gå til legen fordi jeg er så sikker på at jeg da får «dødsdommen», så har egentlig slått meg til ro med at jeg får leve i uvisshet og ta smertene som de kommer, om dere forstår. Skal sies at jeg både har gått til psykolog og kognitiv terapeut uten så stort hell. Dette ble et langt innlegg, men jeg er takknemlig for svar og tips. Utrolig slitsomt å leve på denne måten, og spesielt med folk rundt seg som ikke forstår hvordan man har det.
Avatar

Angst ja

juli 6 2021 - 11:29
Hei Chris1987.

Jeg er ikke blitt diagnostisert med noen form for angst ennå, men jeg er redd det vil komme. Jeg er generelt engstelig av meg og ser stort sett alltid farer rundt meg. Redd for at "det verste" skal skje, liksom. Klarer aldri helt å slappe av. Men i hverdagen greier jeg stort sett å håndtere det, fordi jeg må. Jeg har to barn med autismespekterforstyrrelser, ADHD, tourettes og diverse angst. Jeg er nødt til å være et stødig og trygt forbilde for dem og stort sett får jeg til det. Men nå og da får angsten overtaket.
Jeg har også hatt angstanfall. Jeg er for så vidt midt i et anfall nå. Så vidt meg bekjed har jeg hatt dette en gang tidligere. Begge gangene er nok anfallene utløst av medikamentell behandling mot andre ting. Første gangen jeg fikk dette, gikk jeg på røykeslutt-tabletter. Bivirkningene innebar blant annet forsterkning av allerede tilstedeværende psykiske vansker. Jeg sto til halsen i vanskeligheter knyttet til eksmann og barna våre, samt et overveldende ansvar for hus, hjem, dyr og krav fra NAV om å stå i jobb. Gang nr to er jo nå. Jeg har revmatisme og har akkurat skiftet medisiner. To ulike preparater, der begge har angst som vanlig bivirkning, samt unormal tankegang.

Jeg er nylig separert og har vært heldig å truffet en ny mann. En som er flott å snakke med og som gir meg påfyll av mye av det som jeg savnet i ekteskapet mitt. Men han har noen "issues" med fysisk nærhet, noe som jeg er veldig glad i. Det hører med til historien at jeg er en dame med mye former. Jeg veier minst 20 kg for mye, noe som kom etter røykeslutten. Jeg har vært røykfri i snart 3 år nå, men greier ikke å bli kvitt disse kiloene. I helga var jeg på stranda sammen med mine barn, min nye kjæreste og hans yngste barn. Jeg hadde dristet meg til å ta på meg bikini i offentlig for første gang på det jeg veit om. Hadde troa på at det skulle gå bra. MEN... Da vi kom til stranda var noe av det første vi så, ei ung og snerten jente i string-bikini. Helt feilfri og ikke redd for å vise seg fram. Selvsagt så kjæresten min på henne og han så nok kanskje litt for mye. Han rettet seg opp og viste tydelig intresse. Normalt sett ville jeg dasket til han om jeg så slikt. Men denne gangen ble jeg bare knust. Det føltes som at jeg este ut av proposjoner og at jeg var som en hval på land som han bare kasta unna som om jeg var søppel. Dessverre greide jeg ikke å fortelle han det og da jeg reiste hjem på søndagen, var jeg så dum at jeg skrev en melding og sendte til han på Messenger. Det resulterte selvsagt i flere timers "radio-silence", noe som forsterket angsten jeg kjente på og som sendte meg inn i et kraftig panikkangstanfall. Alt du beskriver, med smerter, brennende armer, kokende topplokk.. Stikkinger og leamus, tåkesyn og svimmelhet. Ilende kriblinger i hender og armer. Og følelsen av at magen knyter seg til en fast, liten og hard klump, mens kvalmen brer seg og jeg tror jeg skal besvime. En sviende følelse i brystet som gjør at jeg tror jeg har hjerteinfarkt. Jeg forsøkte i ringe legevakten mens tårene rant og jeg hyperventilerte, men det var ingen som svarte på telefonen der. Jeg fikk meg, til syvende og sist, til å ringe til kjæresten min som snakket meg gjennom det verste. Men nå ønsker ikke han å snakke mer om det her og jeg er så redd for at jeg skal kvele han med angsten min.

Jeg synes det er forferdelig at medikamenter kan fremprovosere slike anfall.. Det kan jo være med på å skape helseangst og annen angstlidelse. Jeg tror jeg blir nødt til å kontakte legen min om dette, for følelsen går ikke over. Jeg har fortsatt kloen i brystet og ilingene i armene. Og jeg har to barn OG en jobb jeg skal håndtere.

Selv om du og jeg ikke har helt det samme vi kjenner på angst for, så skjønner jeg så absolutt hvordan du har det. Det er helt grusomt! Men jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale deg å snakke det ut. Finn noen du stoler på, som tåler å høre på deg. Om du vil, er jeg her for deg. Vi kan gjerne skrive litt sammen, hvis du tenker det kan hjelpe. Jeg finner det veldig hjelpsomt å skrive her inne i hvert fall.

Hilsen Mammatil2
Avatar

hmmmmm

juli 7 2021 - 20:43
skjønner godt hvor jævlig det er
slet selv mange år med dette
og har innimellom fortsatt sterk generell angst
ofte i samarbeid med såkalte halliser
men når jeg klarer å ta igjen liksom
be demonene ryke og reise
så forsvinner de overraskende fort
så sett dere selv i førersetet
vi skal alle en dag bort herfra
kanskje til et bedre sted ;)
Til forsiden