Jeg er en gutt på 17 år. Vært plaget med angst hele livet.

Angsten utvikler seg hele tiden, hver gang tror jeg det er noe nytt.
Egentlig var angsten min bare for å kaste opp, var livredd for å kaste opp. Nå går jeg hele dager med pustevansker, vondt i brystet osv.

Har sjelden anfall, vil heller beskrive hver dag som et langt anfall... jeg kan ligge i senga, helt rolig, ikke noe stress. Og plutselig få problemer med å puste, noen ganger er det tungt å puste, som å sykle på tungt gir. Andre ganger føler jeg bare at luften jeg puster inn ikke betyr noe, som om jeg skal bli kvelt når som helst.

Det er vanskelig for meg å tro på at det bare er angst. Noen ganger knekker jeg sammen og skriker fordi det er så jævlig.
Det er som om lungene mine klapper sammen og blir sugd sammen som vakuum.

Angsten ødelegger hele livet mitt. Jeg har separasjonsangst, angst for å kaste opp, følelse av at det er en klump i halsen, problemer med å svelge mat, vondt i brystet, dager hvor jeg er så sliten at jeg ikke kan gjøre noen ting. Gå opp trappa gir syra i låra og må bare sove.

Legene finner ingenting. Det gjør de aldri. Jeg er undersøkt for alt, likevel plages jeg.

Noen ganger tenker jeg at der hadde vært bedre å få et anfall hver dag, og så bli ferdig med det. Istedenfor å gå en hel dag med middels plager.

Jeg er på bånn, klarer ikke være noe sted uten foreldre i nærheten. Klarer ikke skole, klarer ikke trene.
Før spilte jeg fotball, var på kretslag og var kjempebra trent. Nå er identiteten min tatt fra meg.

Jeg er altfor tynn. 185cm og veier 60kg. Jeg er en pinne. Det plager meg enormt, men klarer ikke spise nok til å legge på meg.

Venter på 4 dagers behandling i Bergen, det er mitt eneste håp.

Angsten og de fysiske symptomene mine suger livsgnisten ut av meg. Vennene mine drar på sydenturer, på fester. Jeg er hjemme. Klarer ikke dra.

Håper bare pustingen kan bli bedre. Det er verste med det hele.

Har selv fysiske symptomer som ikke forsvinner. Det er hele tiden noe nytt, hele dagen, det er aldri et minutt hvor jeg ikke har vondt en plass. Kjenner til dette med pusten, tror jeg sliter med å puste, til mer jeg tenker på det, desto vanskeligere blir det å puste. Men det er jo kun i hodet mitt, pusten går jo på automatikk. Har du prøvd å meditere? Sitte å konsentrere deg om kun pusten? Jeg var på et helge kurs der pusten var i fokus, det hjalp utrolig mye. Om du ikke har prøvd, så anbefaler jeg deg å prøve meditasjon.

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har blitt henvist til 4-dagers behandling selv. Er veldig spent på dette.

Hei og takk for svar!

Har ikke prøvd å meditere nei, men det kunne sikkert vært smart.

Når det kommer til firedagers behandlingen så har jeg ventet lenge allerede, siden jul tipper jeg. Vært sykt mye kluss med BUP siden de måtte henvise meg videre. BUP fulgte ikke opp e-poster og vi ble sittende og vente.

Alt jeg vet nå er at BUP har tatt kontakt med disse firedagers folka, har visst startet opp noe lignende i Oslo? Så kanskje jeg slipper å dra helt til Bergen. Vi får se.

Klarte foresten å rapportere det første svarer ved et uhell haha, så håper ikke det hadde noe å si.

Hilsen gutt17

Kanskje dette er noe for deg https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/sosial-angst/sosial-angst-selvhjelpskurs/
Det er flere kurs typer også

Eller så er det en side som heter assistert selvhjelp , det er også et kurs . Du må få en kode fra legen for å logge inn der.

Kan være nyttig å lære mest mulig om denne angsten , kanskje den blir litt mindre monster da.
Og du er så ung ❤️ så du vil lære deg å mestre dette som alt annet i livet.

Et annet tips jeg fant på YouTube
https://youtu.be/4QHGYTP5HsE

Gutt 17 tenker du må være tålmodig tror bupa stiller nok opp.når jeg var 15 fikk jeg mye hjelp fra Bupa.de er veldig flinke selv om du er veldig ung jeg håper det hjelper deg men alder har ikke alltid noe å si.Her er jeg 35 år og jeg ble syk i ung alder og ble kroniker.Krysser fingrene for deg at du får riktig hjelp som er det rette for deg og riktig behandling akkurat for deg men alder spiller stort sett ingen rolle for om man blir friskere eller ikke.det som spiller en rolle er at du får den rette hjelpen for deg og dine problemer og at du blir sett hørt og forstått.Lykke til videre.krysser fingre for deg.