Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fra vondt til verre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fra vondt til verre

mars 2 2013 - 12:30
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. De siste fire-fem årene har jeg hatt store problemer når det gjelder sosiale situasjoner. Det begynte først med at jeg havnet i et nytt miljø, der jeg enkelt og greit ikke klarte å tilpasse meg, og ble stående utenfor.

Har ennå ikke fått noen diagnose, ettersom jeg ikke har fortalt legen om det, eller vært til psykolog. Men har søkt litt rundt på nettet, og komt frem til at jeg mest sannsynlig lider av selektiv mutisme.

"Selektiv mutisme er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. De som lider av selektiv mutisme har ofte problemer med å omgå andre sosialt og snakke om følelser. Hvis man ikke får behandling er det vanlig at det senker personens selvtillit og selvbilde, og kan utvikle depresjoner og ensomhet. Den manglende evnen til å kommunisere skaper ofte frustrasjon og hjelpesløshet."

Det er nesten som om jeg leser om meg selv. Jeg har vært så langt nede at jeg faktisk har vurdert selvmord et par ganger. Jeg vet selv at det ikke er noen bra løsning, men noen ganger virker det som den eneste løsningen.

Før var jeg en skikkelig utadvendt jente. Jeg var en sånn person som kunne ta meg en tur ut og få flere nye venner så lett som bare det. Uansett hvor jeg var, så ble jeg alltid kjent med noen, og kom alltid overens med de.

Mens nå er det helt motsatt. Jeg husker nesten ikke hvordan den tiden var, det virker nesten som et annet liv. Jeg er helt forvirret når det gjelder meg selv, jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke engang hva favorittfargen min er lenger.

Det eneste jeg ønsker her i livet er å finne tilbake til meg selv. Jeg vil kunne føre en samtale slik som jeg pleide, uten å stoppe opp etter "hei", for å tenke gjennom hva jeg skal si 298938 ganger. Jeg vil at alt skal komme naturlig.

Før kunne jeg holde foredrag, synge fremfor andre, danse, og være meg selv fullt ut. Nå vet jeg ikke engang hvem jeg er. Jeg klarer ikke holde foredrag for nervøsiteten tar overhånd.

Uansett hva jeg gjør, så har jeg en slags sperre innvendig. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg føler meg heletiden fanget i min egen kropp. Bare jeg skal bevege meg er det vanskelig. Kroppen vil ikke.

Det er så frustrerende! Hvorfor måtte dette skje med akkurat meg? Jeg hadde det helt fint før.

Jeg trenger hjelp til å finne tilbake til meg selv.
Avatar

-

mars 2 2013 - 12:38
Jeg hadde faktisk en periode der jeg trodde det endelig skulle gå oppover, men nå er jeg helt tilbake igjen til start. Jeg har ikke følt noe på flere år. Jeg vet ikke lenger hva glede er. Jeg vet ikke hvordan det føles å ha medlidenhet for noen. Jeg føler meg følelsesløs.

Hvordan skal jeg kunne fortelle noen at jeg er glad i de, når jeg ikke engang vet hvordan det føles? Hvordan vet jeg egentlig om jeg er glad i noen? Jeg er så forvirret, alt er bare rot.
Avatar

Har det også litt sånn.

mars 2 2013 - 12:57
Jeg sliter også med problemer sosialt og har ingen venner, så er for det meste bare for meg sjøl, vært sånn i noen år nå.
Avatar

Hei,

mars 2 2013 - 13:48
Jeg for vondt av å lese innlegget ditt..det er bare trist å høre at du "plutselig" har blitt som en annen person.
Jeg har hørt om selektiv mutisme men visste ikke helt hva det var for noe..du har hvertfall forklart det på en kjempe god og enkel måte..så nå skjønner jeg hva det innebærer.

Jeg har ikke selekktiv mutisme...men har Aspergers Syndrom og sliter mye med sosial angst.
Jeg synes du er kjempe modig og tøff som forteller om situsjonen din. Men jeg tror at alt vi bare føles som rot og håpløshet hviss du ikke tar tak i problemet ditt hos en psykolog eller psykiater. Det er viktig at du får profesjonell hjelp hos fagfolk. Du kan få en henvisning av din
fastlege og etterhvert få riktig medisin behandling...å ta medisin er rett og slett nødvendig i noen tilfeller...enten man har angst, depresjon eller andre tvangstanker.
Jeg har selv gått lenge hos psykolog og har i 3 år tatt medisin mot angst og depresjon...og vet du hva? jeg var litt i tvil i starten men når jeg startet med en liten dose og forsiktig økte til normal dose for voksne...så merka jeg en positiv forskjell. Og det vil du også merke hvis du tar det første steget.
Det er viktig og du er verdt det! fordi du har rett til å komme tilbake til deg selv og være den jenta du alltid har ønsket å være. Så kjemp for rettigheten og still opp for deg og livet ditt!. Det kommer til å ordne seg..sakte men sikkert, med riktig psykolog hjelp.
Behandling og medisin er noe som går hånd i hånd. Medisinen vil hjelpe deg til å finne roen og perspektivet i den behandlingen du kan få. Derfor er det viktig at du tar opp dette med fastlegen din og da....vil du endelig se lysere på situasjonen din.
Ønsker deg lykke til!!.
Go for it!. Klem, "Caroline33"
Avatar

Hei Caroline! :)

mars 2 2013 - 14:00
Tusentakk for svar :)
Har tenkt på det med psykolog et par ganger, men jeg klarer bare ikke å få meg selv til å gjøre det. Jeg vet på en måte ikke hvor jeg skal begynne isåfall, eller om jeg vil klare å få frem det jeg vil.

Har ikke tenkt å begynne med noen medisiner ettersom jeg har hørt at i noen tilfeller vil man bare bli verre av de, eller at man blir verre når man slutter e.l, men noe må jeg hvertfall gjøre!
Avatar

vondt å lese

mars 2 2013 - 14:24
at du har det så vondt. men jeg tenker at en virkelig skal være ytterst forsiktig med det å drive med selvdiagnostisering. jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. med vanskligheter ift det sosiale, og det å snakke med andre, men jeg har slitt med det hele livet mitt. men om jeg har skjønt selektiv mutisme riktig, så er det slik at du må ha hatt vanskene hele livet, og ikke bare i en periode. den første gangen jeg kom til PAM (psykiatrisk akuttmottak), så snakket jeg nesten ikke, var der nærmere 2 uker, uten å fortelle stort om hva som plaget meg, og jeg fikk spørsmålet om jeg hadde tenkt på den diagnosen noen gang, og kjente meg igjen i mye av det som sto på internett om det, også fikk jeg lese en bok om en gutt som ikke snakket, bare for at jeg skulle få se at det ikke bare var meg som var slik. og jeg kjente meg virkelig igjen i det som sto i den boka. men jeg kan ikke si at jeg har selektiv mutisme fordi, fordi jeg har aldri fått den diagnose.

jeg tenker at du burde dratt til fastlegen din, fortalt hvordan du har det, og nevne selektiv mutisme, og spørre om du kunne fått en utredning på blant annet den diagnosen, da du tenker at det kanskje kan være det du har. for det kan godt være at du har det. det er totalt umulig for meg å si no om.

det siste svaret dit her, er jeg veldig enig i. jeg tenker at en skal prøve med annen behandling før en starter med medisiner. ikke starte med medisiner somd et første en gjør. ja, noen bør bruke medisiner sammen med samtaleterapi (e.l). men jeg har ingen tru på at medisiner fungerer aleine, da må du ihvertfall gå på det resten av livet, og forhøye dosen jevnlig. men jeg er veldig sikker på at mange som har prøvd annen form for behandling, men at ingenting har hjulpet. så starter de på medinsiner for å fungere i hverdagen, også fortsetter annen behandling, slik som samtaleterapi. det trur jeg noen kan ha god nytte av. men tenker at medisin ikke bør være første prioritet når en sliter psykisk, for psykiske lidelser og sykdommer går ikke ann å medisineres bort, det er noe den syke selv må gjøre noe med.

håper du kommer deg til legen i nærmeste framtid, og får hjelp. for det er tydelig at du trenger noen å snakke med.

stå på, klem fra meg :)
Avatar

-

mars 2 2013 - 14:28
Er det noen andre man kan snakke med enn fastlegen? :)
Jeg kommer jo til å ha den samme fastlegen en stund, og vil helst ikke at h*n skal vite om mine psykologiske problemer når jeg går der for andre problemer i tillegg. Høres kanskje litt rart ut, men jeg håper du skjønner :)
Avatar

fastlege

mars 2 2013 - 14:53
det beste hadde jo vært å kunne hatt et så godt forhold til fastlegen sin, at en kunne dratt til fastlegen med alle type problemer, både somatiske og psykiske problemer. men jeg skjønner veldig godt hva du mener. har heller ikke så veldig lyst til å gå til fastlegen med slike problemer. det du kan gjøre er å finne en psykiatrisk sykepleier i kommunen din, det skal vell være slik at alle kommuner skal ha en psykitrisk sykepleier. det er et lavterskeltilbud, som alle kan ta kontakt med for å få hjelp, deg selv, pårørende, venn, kjæreste. eller legen. så der kan du ta kontakt selv. eller så har du et akutt ambulent team som jobber hvor det ihvertfall er DPS, og der kan du også dra uten henvisning fra legen din. men det er vell mer om det er et akutt problem, som plutselig ble forverret.

disse tilbudene kalles lavterskeltilbud, og du får ofte første samtale mye raskere enn om du går gjennom fastlegen for å få en psykolog eller noe å prate med. da det kan være flere måneder ventetid på det.

Det er de jeg kommer på nå. som jeg har prøvd ut.
Avatar

Hvorfor

mars 2 2013 - 15:42
skal du ikke si ting til fastlegen? Alle dine tilbud rundt helsen din går jo via fastlegen så lenge du ikke kan betale en hel masse for private tilbud da.

Fastlegen bør vite mest mulig om deg for å gi deg den hjelpen du trenger, h*n er det viktigste leddet ditt ut i forhold til pesialhelsetjenester og evt nav. Er det vrient å forklare så skriv ting ned å gi h*n det.

Min fastlege er veldig god å snakke med når det kommer til angst og ting rundt det.
Avatar

-

mars 2 2013 - 17:17
Det er jo ikke det at jeg ikke kan. Men jeg føler legen min er mer som en person jeg kan snakke med om de fysiske plagene mine. Jeg føler på en måte det blir rart å sitte der senere å snakke om f.eks smerter i kroppen, etter at jeg har fortalt h*n om hvordan jeg sliter psykisk.
Avatar

Hei igjen Charcoal,

mars 2 2013 - 20:15
Jeg tror kanksje du har missforstått meg litt...skal vi se;

Det jeg mente var at når man HAR alvorlige psykiske lidelser så KAN det bli
EKSTREMT TØFT å bare gå på samtale-terapi hos psykolog/ psykiater over lengre tid... UTEN å ta medisin.
Nettopp fordi man er så lammet av angsten og
andre psykosomatiske plager ( anspent, urolig..redd, osv..) at det å STARTE med riktig medisin og dose KAN VÆRE til stor hjelp. Med dette så mener jeg ikke at man skal selvdiagnostisere seg, man må jo være bra dum om man tror at det er OK..det er jo en kjempe risiko å finne på noe sånt, og ikke minst en fare for livstruende bi-virkninger, om man går rundt å tror at det er greit å bestemme dosene på egen hånd. Altså; er du føst kommet i gang med psykolog behandling og ting ikke blir noe bedre...så må du ALLTID rådføre deg med fastlegen eller psykiateren for riktig medisin og dose.
Å starte med medisin er ikke en negativ greie, som mange tror. Men det jeg kan si ( av egen erfaring og av informasjon fra lege og bøker jeg har lest..) er at hvis man har en negativ holdning, går rundt og tror at man kan ta hvilken som helst medisin.. og i verste fall bestemme dosene selv..da er det ingen tvil om at medisinering blir til en negativ erfaring. Og sånn skal det jo ikke være.
Jeg er egentlig ganske Anti-medisin, men fordi jeg ble så sliten og lei av å føle meg "handlingslammet" når jeg hadde angst..at når jeg startet første gangen med en liten dose medisin..så merket jeg faktisk at jeg ble mere bekymringsløs og avslappet over sosiale situasjoner og så har jeg fått LITT mere mot. Jeg sliter fortsatt med sosial-angst...men pga medisinen jge har tatt og tar..så har jeg et mye mere AVSLAPPET FORHOLD til det som før var så skummelt og ikke minst vanskelig.
Med andre ord så anbefaler jeg mange av dere som sliter psykisk å finne den rette medisinen som kan hjelpe å finne roen og tryggheten i hverdagen. Meidsin er et viktig hjelpe-middel. Akkurat som tett oppfølging med samtale-terapi også er det. Og om begge kan gå sammen?..JA SELVFØLGELIG KAN DE DET!. Jeg vil også si at selvfølgelig så vil "ingen" medisin behandle bort en medfødt psykisk lidelse eller diagnose..men den kan hjelpe å få pasienten/personen til å føle seg mindre anspent eller urolig og den kan hjelpe den enkelte til å finne roen og balansen på en positiv måte, når symptomene eller tankene begynner å ta overhånd. Det kan hjelpe som en overgang til et sakte men sikkert tryggere liv.
Det tror jeg! så kan dere si hva dere vil her inne! hehe..
Hilsen, "Caroline33".
Avatar

Noe annet jeg glemte

mars 2 2013 - 20:31
å tillføye..er at det finnes ingen snarvei i din situasjon, Charcoal.
( lurer litt på hvor gammel du er jeg..du virker litt umoden i din måte å se situsjonen din på..) Altså; har du en fastlege så er den fastlegen nettopp der for å hjelpe deg og ikke motsatt. Hviss du føler at det blir vanskelig eller på noen måte "Teit" å ta opp et sårbart tema som Selektiv-mutisme...så trenger du ikke snakke om det, men heller skrive det ned på et papir ( du har iallefall vist her inne at du ikke har noen form for problemer når du uttrykker deg skriftlig..) så da foreslår jeg at du skriver et brev som fastlegen din kan lese i fred og ro.
Da blir det mye lettere for deg å få den hjelpen du har krav på..og da kan du forhåpentligvis starte med riktig oppfølging og videre behandling.
Ellers blir alt bare håpløst hvis du unnskylder deg om alt mulig..
"EN KLAGE BLIR BARE MENINGSLØS HVISS DU IKKE GJØR NOE MED SELVE KLAGEN" Noe å tenke på kanksje?.
Så sett i gang! Lykke til!!.
Avatar

Caroline33

mars 2 2013 - 20:41
jeg er en god de enig med deg, medisiner kan ofte være til stor hjelp for folk med psykiske lidelser, og lette en hverdag, men som du også nevner, så bør det foregå sammen med annen hjelp, som samtaleterapi. medisinbruk blir litt det samme som om du mister en blomsterpotte med masse jord i gulvet, også koster du det opp, og feier det under teppe. du ser ikke jorden under teppe, men du veit at den er der, og om du ikke fjerner den selv, så forblir den der for alltid. slik blir det også litt med medisiner, det fungerer mens du tar de, men om du ikke jobber med problemene samtidig, så forblir de der hele tiden, og bryter frem igjen om du slutter med de. så som jeg har skjønt at du har ment, så kand et ofte være til stor hjelp med medisiner om det letter hverdagen, og du får annen hjelp samtidig. så du også får jobbet med å problemene, og kjempe de vekk. selv så tenker jeg at det bør bli prøvd om det kan lette plagene kun med samtaleterapi, men om det ikke er nok, så kan medisiner være et viktig hjelpemiddel i prosessen.

men det som er veldig skummelt med medisiner mot psykiske lidelser er at det veldig ofte er mange skumle og ubehagelige bivirkninger. de er ikke farlige i seg selv, men de kan føler vedig skumle, og i starten så kan mange føle seg mye værre i startfasen av medisinbruken, enn før de startet. men dette er bare noe jeg har hørt. da jeg aldri selv har brukt medisiner. men jeg veit at det er sant.

jeg er ikke imot medinsiner, men de bør kanskje være som en 2. løsning, som et tillegg til å jobbe med problemene. for de psykiske llidelsene forsvinner ikke ved å bruke medisiner en liten stund, slik som en lungebetennelse gjør.

:)
Avatar

Caroline:

mars 2 2013 - 20:49
Fælt så aggressiv du skulle bli da. Jeg har ikke sagt noe som helst om å diagnostisere meg selv, eller begynne med medisiner på egen hånd. Jeg sa bare at jeg ikke vil begynne med medisiner PÅGRUNN av den negative effekten den KAN ha.

Jeg vil heller bli bedre uten medisin, og jeg skjønner ikke hva som er barnslig med måten jeg har fremstilt det på.

Og jeg synes på ingen måte at det er "teit" at legen min vet om mine psykologiske problemer, har jeg noen gang sagt det?

Poenget mitt er at jeg synes det er ubehagelig, enkelt og greit. Hvis det får meg til å fremstå som en liten drittunge som bare driver å klager over ting uten å gjøre noe med det, så får det heller bare være.

Avatar

Det

mars 3 2013 - 10:20
var en merkelig oppfatning av hva en fastlege er.. Som sagt så kan du bare henvende deg til en privat psykolog ved behov. Har du nok peng så kan du benytte deg av det private så mye du ønsker.
Avatar

Til charcoal

mars 3 2013 - 10:34
hei! Jeg synes ikke at du framstår som en klagete drittunge. Men jeg tror at det må ha skjedd noe spesielt i livet ditt, siden du plutselig forandret deg fra å være en utadvendt og selvsikker person, til å bli slik du har det nå. Slike ting kommer ikke uten noen form for forhistorie. Noe har skjedd. Og det som har skjedd, det har skjedd, så du kan aldri gå tilbake og bli akkurat det du var før. Men du kan bli en ny deg. Men da må du på en måte akseptere det som har skjedd. Du må tørre å gå inn i de vonde følelsene, kjenne på de, spørre deg sjøl hva du trenger.

Jeg er enig med deg når du sier at du er skeptisk til medisiner. De kan ha mange bivirkninger, du kan bli avhengig, og du kan begynne å tro at det er medisinene som skal "kurere" deg. Det er ikke så sikkert at du skal være så opptatt av å finne en diagnose, diagnoser er det mennesker som har funnet på. Det kan være lurt å gå til psykolog, eller psykiatrisk sykepleier. For å få time hos psykolog (uten å betale sjøl) må du gå gjennom fastlegen din. Det er greitt nok at du synes det er ubehagelig at legen din også vet om dine psykiske prolemer, men det går an å gjøre ting som er ubehagelige. Ofte må vi faktisk gjøre det, hvis vi skal utvikle oss.

Men viss du før var vant til å være sterk, alltid ha kontroll, så føles det vel som litt "flaut" å ikke være sterk lenger. Men alle mennesker har både sterke og svake sider, du også. Anbefaler deg også å begynne å lese diverse selvhjelpsbøker, du kan hente mye inspirasjon, livsvisdom og hjelp fra slike bøker. Og velkommen inn i dette forumet, her er det mange mennesker som er i samme båt, og som derfor kan hjelpe hverandre videre på veien.......
Avatar

-

mars 3 2013 - 13:10
Solivente: Det er ikke oppfatningen min om hva alle fastleger er, bare min egen. Det er ikke sånn at jeg går rundt å tenker at fastleger bare kan rette fysiske problemer, og jeg er fullt klar over at fastlegen min kan hjelpe meg med mine psykiske problemer og, men det føles bare ubehagelig.

Casablanca: Tusen takk for svar! Ser ut som det å gå gjennom fastlegen min er eneste løsningen ja. Tenker å ringe en hjelpetelefon først, for å se hvordan det går :) Det er ihvertfall ett skritt i riktig retning!
Avatar

alle skritt i riktig retning.....

mars 3 2013 - 14:04
er viktige.....!! Så er det dessverre sånn at å få psykolog gjennom fastlegesystemet, kan ta veldig lang tid........så du må nok belage deg på å vente. Og ikke kan psykologen din løse alle problemene for deg heller, som regel ingen av dem...det psykologen kan gjøre, er å høre på deg, prøve å¨forstå, støtte deg, og det er absolutt viktig nok. Men psykologer gir sjelden råd og tips....fordi de er veldig redde for å gi feil råd, feil tips......så ganske mye må du finne utav på egen hånd. Det er bare å begynne med en gang....noe av det viktigste er å akseptere situasjonen slik den er....godta de følelsene som kommer, enten de er slik eller sånn.....men samtidig prøve å lete etter små lysglimt i hverdagen og sette pris på dem.....
Avatar

Skjønner...

mars 3 2013 - 14:26
Husker første gangen jeg fortalte fastlegen min at jeg sleit med angst, jeg hyperventilerte, grein og styra på.. Men er glad for at jeg gjorde det for fastlegen er liksom det faste holdepunktet jeg har på veien gjennom det psykiske helsevesen og ikke minst i forhold til nav, som dessverre ikke alltid er så enkel.
Avatar

Jo sorry..

mars 3 2013 - 21:49
Det var ikke meningen å plutselig bli så aggressiv.

Jeg hadde en vanskelig dag igår..samtidig som jeg ble så opprørt og engasjert i ting jeg leser her inne, at jeg ble bare rastløs og i dårlig humør, hehe..uff!..men det var ikke vondt ment!. Det må jeg bare si.

Det er mange som klager her inne og jeg er ingen unntak. Men når man får så mange gode råd fra alle kanter så håper jeg at det har noe nytte til slutt..det er viktig å klage hvis man ikke har det bra...men personlig tror jeg at klagen i seg selv blir nyettesløs hvis man ikke prøver å gjøre noe med det. Det er selvfølgelig ikke alltid lett å gjøre noe med det som føles vanskelig...men jeg tror at hvis man klarer å prate, ringe, eller skrive noen setninger på et papir, så kan mye bli gjort på kort tid. Det viktigste er at du blir hørt..og selv om det er ubehagelig, så kan du prøve å tvinge deg frem, på en eller annen måte, så du kommer deg ut av den hjelpesløse tilstanden.
Du må bare bestemme deg for å ta et valg. Du kan være helten i ditt eget liv.
Ønsker deg god bedring!. Fint at du har fått så mange svar. "Caroline33".
Til forsiden