Jeg har slitt veldig med angst en stund nå, og mitt oppi dette fikk jeg meg altså kjæreste. Jeg ble veldig forelsket og jeg følte at vi hadde det bra sammen. Han viste stor forståelse for angsten og han har vært til stor hjelp for meg. Men for et par uker siden ble det plutselig slutt. Han sier det er på grunn av angsten min. At det sliter han fullstendig ut og at han ikke klarer mer. Jeg er helt knust, men jeg forstår han jo også. Det er sikkert veldig vanskelig å være i forhold med noen som sliter. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Han insisterer på at jeg ikke har gjort noe galt og at det var angsten som kom mellom oss. At jeg er en kjempebra dame, men at jeg må jobbe med dette alene.

Jeg elsker han, og jeg savner han voldsomt. Jeg har ingen jobb eller noe å gjøre i sommar og sitter bare hjemme og grubler om dagene. Jeg føler også at det er ekstra vanskelig å ikke ha den støtten lenger. Jeg føler meg veldig, veldig alene. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette?

Det var veldig trist at det ble slutt. Angst er en kile. Det er veldig tøft for pårørende - som kjæresten din på en måte var - å ikke klare å fjerne angsten man bærer på. Det var ærlig av ham å si det var angsten. Klisjefylt nok vil jeg bare si at du er ikke alene, sånn egentlig, fordi vi er mange som har den helvetes angsten. Men hvordan du skal komme deg gjennom det? Kjærlighetssorg vil gå over, men det tar tid. En annen ting, det vanskeligste, er å jobbe med angsten for å få dempet angsten.Angsten kan bli mindre, men det krever mye av en selv fordi angsten er - paradoksalt - en trygghet etter en stund. Det krever mot å slippe noen inn til seg når man har angst, og det samme motet finnes for å dempe angsten.