hei , er ganske langt nede i dag.Våknet egentlig med bra humør å form ,men etter en liten tur kom angsten ,egentlig ikke noe spesielt som trigget dette. Bare en sånn orginal som elsker å stirre på folk rett å slett "kjenner til fyren" å etterhvert begynte jeg å få teite negativetanker å angsten hamret.veit dette innlegge virker dumt ut men det var bare noe så lite til som skulle til:( Har samboer å unger å vi tok oss en tur til det lokale lekelandet for barna våres ,men jeg ble jo utålmodig å full av angst å ville dra der i fra litt tidligere en planlagt.så dro vi å jeg fikk veldig dårlig samvittihet ovenfor barna ,å angsten ble verre å verre å mer å mer demprimert.Tankene som gikk i gjennom i var at jeg egentlig kansje er i veien for familien min ,jeg er jo bare negativ å deppa.kansje jeg skulle bare stenge meg inne å la dem få leve i fred uten meg.Dumme var jeg sa dette rett ut til samboeren min.Dette er ikke vanligvis meg oppførsel ,jeg er endel negativ å deprimert men klarer å gå rundt dette på eit vis men ikke i dag.Er i fra meg med tanken uten mine kjære og at jeg var så teit jeg kunne si noe sånt.Samboer veit jeg sliter med angst så tror hun tok det med en klype salt ,men det er uretferdig at jeg overhodet vurderte noe sånt.Elsker barna mine å samboer ingenting gjør meg meir lykkelig ,men er i en merklig tung periode noe.Har begynt hos psykolog hatt en time men fikk ikke fram så mye gjennom den timen.Det jeg egentlig er redd for er alle desse destruktive tankene,at kansje der kan vere en påkjenning for familien min.Er det noen som kjenner seg igen eller har en meining?Er redd for at jeg er aleine om dette ,jeg har angsten å probleme ingen har:( Jeg føler meg egentlig veldig selvopptatt når jeg skriver dette å ikke minst føler dette.Sette pris på en tilbakemelding fra dere :)

dette jeg snakker om? Jeg så eit øyblikk ikke veldig lyst på ting men angsten har roet seg litt nå heldigvis,Men bare jeg tenker på ferien jeg har neste uke så blir jeg stresset

Jeg har også ganske sosial fobi.Har enda ikke turt å reise på lekeland.Regner med det er veldig mye mennesker der.Og Lucia feiring og sommerfester i barnehagen er et helv...Har så angst .Nesten som en ut av kroppen opplevelse siden angsten tar helt overhånd.Grusomt å ha det sånn.Klarer ikke forholde meg til andre mennesker nesten heller.Skjønner godt hvordan du har det .Godt du har samboeren din da:) Jeg er alene og det gjør ting enda verre føler jeg,.Nå har jeg allerede begynt å grue meg til sommerfesten i barnehagen som jeg skal prøve å gå på.

ja har vært så langt nede blir liksom deprimert av angsten ,alt jeg går glipp av osv pga angsten så har jeg angst mot angsten hehe ,skulle ønsket der fantes en kur

Trist å lese at du var så langt nede.. det er fælt når du føler at din egen "frykt" skal gå utover andre. Da spesielt barna dine. Jeg kjenner meg igjen.. litt.. jeg har en sønn på 2 år, og begynte nå i mars å virkelig oppleve angstproblematikk. Jeg har med andre ord ikke så lang erfaring med sterk angst, men ut fra det jeg har erfart så merker jeg jo hvor deprimerende det er. Jeg hadde en veldig tøff periode nå nylig, hvor jeg våkna hver morgen med sterk skepsis til dagen. Var konstant kvalm, brystsmerter, svimmel, dårlig matlyst, hjertebank.. etter at dette hadde stått på en periode kom jeg inn i en periode hvor jeg bare gråt, og gråt, og gråt. Jeg hadde en dag hvor jeg gråt delvis gjennom hele dagen.. haha! det er jo helt villt. Jeg prøvde til slutt tankefeltsterapi, og er nå inne i behandlingen. Etter jeg starta med dette (og også daglig hypnoseapp på 18 minutter), merka jeg meg faktisk betydelig lettere. Mamma sa at det var som om stemmen min var blitt sterkere, og at jeg var mer "tilstede". Pusten som jeg også har slitt med i to år, ble lettere. Dette var så godt! Men så, for to dager siden, falt jeg ned igjen. Hovedproblemet mitt er vel helseangst. Det er grusomt hvordan angsten skal styre deg opp og ned, som en berg-og-dal-bane!

at du ikke er aleine om å ha det på den måten. det er nok mange som kan tenke slik som du tenker, at alt hadde vært bedre om bare jeg var borte. at en bare er i veien og den slags. jeg har ofte de tankene. og tenker selv at jeg er verdens mest egoistiske person som tenker sånn. og jeg er kanskje det. men når jeg er så langt nede, så klarer jeg ikke å tenke på det.

og det at du ikke klarte å holde på de tankene selv lengre, det er vell mer normalt. jeg har tru på at et menneske vil klare å holde på masken, og late som alt er bra, og ikke "sprekke", (litt feil ord kanskje, men klarte ikke finne på noe bedre". slik som du gjorde hos samboeren din i dag. et menneske kan ikke holde på alt til evig tid, gryten vil en gang boble over, og det må ut. slik som nok skjedde hos deg i dag. jeg tenker at du kanskje burde snakke med samboeren din om det. og fortelle at du ikke mente det, men at du var så langt nede, at alt ble litt svart, men at du ikke mente det så bokstavelig som du sa det. jeg vet veldig godt hvordan det er når gryten bobler over, og alt jeg ser, er gjennom tunellsyn, som vil si at alt annet enn akkurat det forsvinner. det er normalt, og ingenting farlig. men ja. det kan såre de som får høre det, der og da. men om du forteller at du ikke mente det, og angrer i ettertid. så trur jeg nok samboeren din vil tru deg. og være glad for at du klarte å fortelle det. for om du klarer det, så viser det bare styrke, og da er du sterk.

flott at du går til psykolog, og at du får hjelp. ingen fortventer at du skal klare å gre ut om hele livet ditt den første gangen, ta de første gangene til å bli kjent du og behandleren din, så kan dere gå litt dypere inn i det. ta tiden til hjelp. ingen vits å forhaste seg, da vil det bare ta enda lengre tid. et viktig stikkord i behandlin er tolmodighet. det er viktig at behandleren tar ting i ditt tempo. la du bestemme tempoet, og la deg bestemme hvordan timene skal være, så langt det lar seg gjøre. det er du som skal få det bedre, ikke behandleren din. så derfor er det viktig at alt blir lagt opp, så du føler deg mest mulig komfortabel.

lykke til videre :)))

Har snakket med samboer å hun har fått en viss forståelse for angst\dep ,går forsatt i berg å dalbane her men litt bedre ,begynne å få litt bedre tak på angsten tankene er der men henger meg ikke så mye opp i dem som jeg gjor da jeg skrev innlegget:) Veldig takknemlig for forumet her å folk som tar seg tid å skriver og ikke minst forstår.Føler meg ikke så aleine lenger å at liksom det er bare jeg i verden som har angst om dere sjønner. Men hva er egentlig tankefeltsterapi og hypnose når det gjeld angst?

Så godt å høre at du er litt bedre :) Vi har jo opp-og-ned-dager. Vi får bare ta godt vare på oppturene, og ikke la nedturene setter standarden. Det kommer oppturer alltid, uansett!

Hypnose - det høres nesten litt teit ut. Det syntes jeg når pappa tipsa om det. Men det var jo bare en applikasjon, og jeg tenkte, hvorfor ikke.. Den var mer relatert til panikkangst. Den varer i 18 minutter og du bør lytte til noen dager i strekk (anbefalt 10) for å liksom få den "under huden". Du blir fortalt hva du skal tenke, forestille deg, kjenne etter og reagere i fremtiden.. hele meninga er at dette jobbes inn i din daglige underbevissthet. Det var i tiden rett etter at jeg starta med den at jeg plutselig ikke var like "urolig" i kroppen lengre.. det skader ikke å prøve?

Tankefeltterapi var jeg også veldig skeptisk til i starten. Men jeg har to fantastiske foreldre som vil hjelpe meg, og moren min har litt erfaring innenfor det, og jeg tok rådet fre dem.. Jeg synes det virka litt vanskelig å tro på i starten, det er jo sett på som alternativ medisin og jeg som kommende sykepleier lærer jo ikke akkurat å jobbe ut fra det.. ;)

MEN, etter jeg hadde hatt noen møter med min takefeltterapeut så fikk jeg et annet syn på det.. Det nesten litt som å gå til psykolog, bare at hos psykologen er det kun prating om det som plager det. Og du vekker gamle følelser, uten at du på en måte arbeider med dem. Kroppen, som er klok og ofte finner svar på hvordan den skal takle sykdom, bør stimuleres den også.
I tankefeltterapi skal man finne frem til de verste følelsene du sliter med, og mens du føler dem kraftig, blir du også stimulert ved enkel "dunking" på forskjellige plasser på kroppen. Flere områder i hjernen må jobbe, og intensiteten i de vonde følelsene blir redusert. Kort fortalt :)