Hei dere! Jeg trodde aldri jeg skulle skrive i ett slikt forum eller noe. Men jeg har de siste årene gått fra å ha vært god i sosiale sammenhenger og vært glad i å ha både få og mange mennesker rundt meg til å bli tildels introvert og unngå steder hvor det er mange mennesker. Og skulle det være mange mennesker ett sted er jeg livredd for å skuffe dem jeg kjenner. At jeg for eksempel skal overse dem, slik at de tror jeg ikke liker dem. Noe som ofte resulterer i at jeg hilser på vilt fremmede mennesker for eksempel... Samtidig er jeg veldig redd for at de jeg kjenner skal se at jeg har angst.
Jeg føler meg også veldig overvåket og at alle "sjekker meg ut" når jeg går forbi dem, eller de ser meg. Dette er veldig utmattende.
Selvbildet mitt er også ganske lavt og jeg ser for eksempel ikke for meg at en jente/dame vil forelske seg i meg, og har egentlig belaget meg på at jeg vil bli evig ungkar.

Om en dag er god eller dårlig for meg, kan flippes av helt enkle situasjoner. Hvis jeg for eksempel møter noen i gangen på jobben og de snur seg bort for å slippe meg blir jeg veldig lei meg. Og tenker at det var min skyld. Da ble dagen plutselig dårlig.

Dette ble veldig rotete og jeg forventer ikke noe utfyllende svar eller noe, men jeg lurer på om noen vet hva jeg lider av? Er dette noe det går ann å få bukt med eller er dette helt vanlig og jeg er en sutrekopp? Jeg håper at jeg kan få litt tanker av svarene deres og kanskje få utdypet meg litt mer.

På forhånd takk!

Mvh

Vær ærlig med de rundt deg ang hvordan du har det. Jeg holdt mine problemer for meg selv alt for lenge, men sine nærmeste vil ofte legge merke til at man forandrer seg. Kan du komme på hva som kan ha utløst det her? Jeg hadde godt utbytte av å ringe hjelpetelefonen, ja det virker kanskje skummelt å skulle ringe. Men jeg fikk den siste boosten jeg trengte for kunne ta skikkelig tak i mine issues. Og ja jeg trodde heller at jeg aldri kom til å logge inn på denne siden, men her er jeg. Og det finnes så mye hjelp der ute, for på meg virker det som at du kunne hatt utbytte av å prate med noen. Gi det et forsøk, ting virker ofte mørkt og håpløst når man står midt i det. Og NEI du er ikke noen sutrekopp! Det er normalt å ha følelser, dårlige perioder. Men det finnes hjelp og håp! Du har allerede tatt det ene skrittet i riktig retning, du har logget inn på denne siden. Bra jobba!!

Takk for svar og støttende ord! Det setter jeg pris på. Det er ikke for lite problemerer jeg har for å ringe til hjelpetelefonen?

Akkurat hva som kan ha utløst dette vet jeg ikke. Men jeg tar for eksempel avvisning veldig tungt. Noe jeg ofte opplevde på videregående. At folk jeg kjente ikke ville ha kontakt med meg for eksempel. En annen ting er at jeg har en formening om at folk blir nervøse i mitt nærvær, at jeg har en energi eller noe som gjør dem nervøse. (Dette tror jeg virkelig er en greie). Det virker som om de blir tom for ord og ikke vet hvordan de skal takle meg. Det får meg også på tanken at de forstår noe jeg ikke forstår, at jeg har mistet sosiale antenner rett og slett. Som om jeg ikke oppfatter ting slik jeg tidligere gjorde. Og disse samme personene har det godt med alle andre. Det kjennes veldig vondt og det er jeg lei meg for. En skyldfølelse.

Jeg håper at dette med at jeg åpner meg opp her vil hjelpe, og setter stor pris på svar og innspill.

tror faktisk
du vil ha godt av
en proff samtalepartner
en som
kan gi råd
og veiledning
for det trenger du
et vanskelig følelsesliv
må plukkes fra hverandre
lykke til med kampen!

Det at folk blir nervøse rundt deg har kanskje å gjøre med at du selv sender ut usikre signaler? Jeg tror god selvfølelse er alfa og omega :) Hvis du jobber med å bli trygg på deg selv, vil du kanskje se at folk ikke oppfører seg noe særlig annerledes rundt deg enn andre? Det du opplevde på videregående må ha vært tøft. Jeg likte meg heller aldri på skolen og det preger meg fortsatt i dag, men man må bare gå videre - hvis ikke er det mobberne/utestengerne som vinner! :P

Tusen takk for støttende ord!

Ja, jeg forstår dem veldig godt at de blir nervøse rundt meg. Men det er en vond følelse. Hva må jeg gjøre? Å få god selvfølelse er liksom ikke gjort over natten... Jeg hadde hatt godt av ett bedre utseende.

Det som er ekstra vondt nå i det siste er at jeg føler angst ovenfor til og med familien min. Sliter med blikkontakt etc. Ukomfortabel rundt dem fordi jeg har en annen oppfatning av dem. DE virker overvåkende, selv om det sikkert er jeg som «overvåker».

Ja, følelseslivet mitt er veldig flatt føler jeg. Det skal mye til for å få meg til å le og jeg har ingen personlighet nærmest. Det å være en angstfylt person, har jo ingenting med personligheten å gjøre. Det er jo egentlig ikke den jeg er.

Takk for at dere svarer så ærlig, det betyr mye for meg at dere deler deres tanker og refleksjoner.