Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føler meg alene..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føler meg alene..

mars 19 2014 - 14:58
Jeg savner å ga noen å prate med.. Noen som sliter med det samme som meg.. Jeg er så utrolig lei av å sitte å være engstelig hele tiden..redd det skal være noe galt.. Lager meg tanker blir redd.. Sikker på at noe er alvorlig galt... Kan hende jeg ringer legen fordi jeg blir så redd.. Der får jeg bare en tilbakemelding på at det bare er angsten... Men vet ikke helt hva jeg skal tro lengre... Jeg sliter med å komme meg ut.. Ligger som regel bare i senga fordi jeg er redd jeg skal dø om jeg presser hjerte for mye.. Sover nesten ikke på natta... Spiser lite.. Får høy puls av å bare gjøre småtteri... Og ikke minst gråter jeg hele tiden... Kjenner etter nye ting jeg kan bekymre for.. Jeg er så lei fordi det er ingen jeg kan prate med som står her jeg gjør.. Går til psykolog to ganger i uken og det hjelper, men på en måte ikke også... Jeg har to nydelige barn og når jeg ser på de begynner jeg å gråte fordi jeg syns synd på de siden jeg ikke orker å være aktiv med de... Vil gjerne ha noen å prate med her inne..
Avatar

Hei!

mars 19 2014 - 21:24
Syntes så synd på deg når jeg leste innlegget ditt.. Lurer på om du har det slik hele tiden, eller om du føler det går i perioder? Har du gode perioder?

Kjenner meg igjen i det du skriver. Men her ser det ut til å gå i perioder.. Akkurat nå har jeg det faktisk ganske fint.
Men bare for et par uker siden var jeg veldig langt nede. Akkurat som deg var jeg også veldig der at jeg var "redd" for å presse hjertet for mye. Følte at pulsen ble skyhøy for ingenting, og følte ofte på at hjertet gjorde et "hopp". Var ekstremt opptatt av dette og ble rett og slett dårlig og deppa. Og også i likhet med deg, så ble jeg på gråten når jeg så på sønnen min på 2,5 år, og tenkte at han fortjente en mamma som ikke var full av angst. For når jeg er veldig angstfull er fokuset rette innover på MEG, og jeg blir fort irritert på det rundt meg. Tålmodigheten er lik null.
Det er vondt å se på seg selv når man har det slik.

Men jeg fikk gjennoppta behandling hos psykolog samt god oppfølging av fastlege i sist periode med mye angst. Oppi perioden fikk jeg derimot tatt en 24timers EKG, og jeg fikk samtale med en kardiolog i etterkant av denne. Han kunne bekrefte at alt var normalt med hjertet mitt. Og at slike "hopp" er helt normalt. Jeg hadde faktisk heller mindre enn normalt, sa han. Jeg tror det var rundt da at jeg tenkte for meg selv at nå må jeg få mer tillit til kroppen min.
Tidligere har jeg hatt flere perioder hvor jeg nesten har forsøkt å overta "pustemønsteret" for kroppen min, fordi jeg stolte ikke nok på dens naturlige pustemønster. Helt på trynet, men sånn blir det når man fullt og helt fokuserer på noe i kroppen! Man "overtar" og påvirker, uten at man ønsker det.

Jeg vil bare si at når du holder deg mye i ro, tenker mye på hjertet ditt og har fullt fokus på pulsen når du først er i aktivitet, så er nesten selvsagt at pulsen øker når du aktiviserer deg. Bare tenk på når du har ligget syk noen dager, hvor fort tungpusten du blir da! Men dette går seg til. Jeg presset meg selv til aktivitet hver dag, og litt etter litt så følte jeg at jeg overvann litt den frykten for at hjertet plutselig skal stoppe eller eksplodere. For min del VET jeg at jeg ikke har NOEN risikofaktorer som tilsier at hjertet plutselig skal kapitulere. Jeg er ung og frisk og har egentlig all grunn til å stole på kroppen min.

Kanskje det hadde hjulpet for deg å ta ha dette på det rene også? Eller kanskje du har det allerede? :-) I så fall synes jeg du bare skal tenke at vi er flere som kjenner på dette, men at det er vi selv som lager problemet. Vi må presse oss over komfortgrensa litt hver dag, men tenk: hver gang du gjør det, så vinner du tilbake litt tillit til kroppen og deg selv.

Jeg vet det er utrolig tungt og umotiverende når man sitter midt oppi det, men det finnes håp dersom du tør litt hver dag! Oppsøk hjelp, vær ærlig med deg selv og dem rundt deg, ikke la angsten bli en STOR ting. Det er bare en liten del av deg, DU er så mye mer. Du er mamma til to små - bruk dem! Lev deg inn i deres verden, vend "oppmerksomhetsloopen" din ut fra kroppen din, og mot barna dine og alt rundt deg. Jeg vet du klarer det hvis du bestemmer deg for å begynne med et babysteg.

Og viktigst av alt: tilbakefall vet vi kommer. To skritt fram, et tilbake, men så to fram igjen. :-)

Til forsiden