Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Flere som opplever det samme?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 13:50
Jeg har nå hatt angst i 2,5 år. Dette innebærer både mye panikkanfall og generell angst. I tillegg sliter jeg med uvirkelighetsfølelse som følge av for stor påkjenning.

Jeg leser til stadighet at angst er så enkelt å bli kvitt, at mange bare trenger et par psykologtimer. For min del er det jo fullstendig omvendt. Har gått til forskjellige psykologer i 2,5 år, men har fortsatt til gode å ha en angstfri dag. Jeg gjør absolutt alt det jeg burde gjøre. Jeg trosser angsten på alle måter (eksponeringsterapi) og prøver så godt som å endre tankemønsteret. Men til tross for dette vil den ikke slippe taket. Så for meg er det alt annet enn enkelt å bli kvitt. Vet forresten også godt hvordan angst i seg selv fungerer uten at det hjelper.

Er det noen som erfarer det samme? At dere føler dere gjør alt riktig, men at angsten fortsatt henger over? Er det evt noen som helt plutselig fant noe helt annet som hjalp for angsten?
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 14:32
Da er det noe som ikke stemmer her. De psykologiske prinsippene i seg selv fungerer for å eliminere angst/frykt, så da er jeg heller nysgjerrig på utførelsen din av de; hvordan du egentlig går frem rent konkret når du forsøker eksponeringstrening og endring av tankemønsteret ditt?

Forklar en typisk måte du forsøker å endre tankemønsteret ditt, og en typisk måte du forsøker å eksponere deg for angsten/frykten din, slik at vi kan forstå akkurat hvordan du går frem. Og fortell også om hva angsten/frykten din spesifikt går ut på, slik at vi kan forstå hva den handler om for deg.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 15:09
Angst er ikke lett å bli kvitt (synes jeg) og selv om to personer skulle hatt samme type angst, så kan den ene ha en mildere angst enn den andre.

Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 15:54
Min angst er ofte angst for angsten, men også ganske helserelatert. Jeg blir raskt redd når jeg får fysiske symptomer, spesielt når jeg får pustevansker. Jeg er jo alltid klar over at dette kun er angst, men likevel reagerer jeg nærmest automatisk med å bli redd.

En typisk situasjon vil være som følger:
Jeg er kanskje på tur ut døren, og merker at jeg kanskje nesten forventer litt å få angst eller pustevansker. Jeg prøver så å tenke at "okei, skulle det inntreffe, så har jeg vært gjennom det mange ganger, og vet at det ikke er farlig". Og så drar jeg ut døren. Ikke lenge etter kjenner jeg som regel at jeg får pustevansker. Jeg prøver så å tenke at det er vanlig og harmløst. Samtidig som jeg tenker dette er jeg nokk ganske fokusert på pusten min, så både det og forventningen om angst er nokk et problem, men jeg trekker meg aldri fra en situasjon til tross for angsten. Men uansett, noen ganger fortsetter angsten å øke selvom jeg sier til meg selv at angsten bare skal komme, at det ikke er farlig, og etc... Det er mulig at jeg ikke har tankene 100% med meg på dette, men det er jo vanskelkg når hele kroppen går i lås av angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 04:33
Chrisand: Takk for en utfyllende beskrivelse. Du gjør i utgangspunktet ting riktig, men det virker som problemet ligger i "hvilken grad du gjør det riktig". Som du selv skriver, "Det er mulig at jeg ikke har tankene 100% med meg på dette, men det er jo vanskelig når hele kroppen går i lås av angst.". Og det er der problemet ligger: Du forsøker å endre tankene dine på et reint intellektuelt/overfladisk nivå - men du TROR det ikke på ordentlig. Du sier til deg selv at "det ikke er sånn", men egentlig tror du innerst inne at "jo, det er faktisk sånn". Og da vil du selvfølgelig oppleve den medfølgende frykten/angsten, uansett hva du på overflaten/reint intellektuelt sett sier til deg selv.

Eksempel: "Jeg prøver så å tenke at det er vanlig og harmløst." Selv om du forsøker å tenke dette, så er du fortsatt innerst inne overbevist om at det faktisk er harmfullt (som trolig er fordi du veit hvor fysisk ubehagelig angsten faktisk føles når den inntreffer, samt din generelle helsefrykt), og dermed frykter du angsten og kjemper imot den på et eller annet nivå inni deg, som dermed utløser selve angsten.

Merk: Jeg har full forståelse for at det ikke er lett å eliminere angsten din, og har full tro på at du helhjertet har forsøkt å bli kvitt den. Jeg forsøker bare å dissekere problemet ditt på et reint rasjonelt nivå her; så selv om analysen og løsningen min kanskje "høres enkel ut", så er jeg fullstendig klar over hvor vanskelig dette kan være i praksis. Jeg har opplevd det selv.

Det som må skje er at du må erfare at angsten ikke er farlig/problematisk for deg. Og det er umulig når man innerst inne samtidig tenker ting som, "Jeg veit at angsten ikke er farlig, men HVA OM det faktisk er et symptom på at noe er fysisk galt med ____ ?", eller, "Jeg veit at angsten ikke er farlig, men jeg veit også at det faktisk føles så sykt ubehagelig, så derfor gruer jeg meg uansett til å oppleve det igjen.".
Slik type tenking er former for motstand, og når man motstår ting så forteller man egentlig seg selv at "denne tingen er et problem". (Det er dette ordtak som, "Whatever you resist, persists.", og, "Motstand skaper smerte; aksept skaper frihet.", kommer fra.)

Derfor bør du forsøke å bli komfortabel med tanken på å dø eller bli skadet, slik at du ikke er redd for å ha dårlig helse lenger. Og under angstanfall bør du ha mentaliteten, "Kom igjen, angst. La meg se hvor jævli du kan være." - og virkelig mene det på ordentlig. Men jeg veit ikke om du kan fremprovosere en slik mentalitet; det er mulig at en slik mentalitet kun kommer frem når du er på ditt laveste og nærmest har gitt opp.

Måten jeg overkom angst på var trefoldig:
1) Jeg reflekterte vanvittig mye frem og tilbake over hva det var jeg egentlig var redd for (som innebar mye forvirring for meg i en periode), og forsøkte deretter å eliminere problemet ved den tingen jeg var redd for (ved å argumentere på en god måte for hvorfor den tingen egentlig ikke er noe problem).

2) Jeg kom til det punktet hvor jeg var ganske klar for å dø/ta selvmord, og jeg lot dermed angsten få gjøre hva den vil. Jeg hadde kort sagt gitt opp, og lå i sengen og tenkte noe lignende dette under angstanfallet: "Okey... Vis meg hvor ille dette faktisk er.". Tilnærmingen min var da bare en nøytral observasjon av angstanfallet, og jeg merket raskt hvordan den forventede angsten plutselig dabbet mer og mer av. Men det var som sagt fordi jeg VIRKELIG HELHJERTET aksepterte angsten; jeg var tross alt villig til å dø på det punktet, og følte at jeg ikke hadde noe å tape på og virkelig eksponere meg FULLSTENDIG for kraften til angsten.

Med andre ord: Når du virkelig møter frykten din FULLHJERTET PÅ ORDENTLIG (i motsetning til bare halvveis), er da den mister makten sin over deg.

3) Jeg søkte på nettet etter angst-eliminerende tips og metoder, og kom blant annet over en visualiserings-teknikk hvor man visualiserer hvordan livet ville vært om man var helt angst-fri om noen uker/måneder. I tillegg fikk jeg bekreftelse på at hvert enkelt angstanfall garantert går over etter en stund og aldri varer evig.
Disse tingene gav meg dermed håp om at jeg både kunne takle angstanfallene, og at jeg kunne bli kvitt hele angsten en dag. Og jeg merket hvordan dette positive fokuset gradvis eliminerte angsten min under et angstanfall (som igjen var fordi det gjorde at jeg sluttet å tenke på angsten som et problem, siden jeg trodde at jeg ville kunne overkomme den).
Denne opplevelsen demonstrerte også for meg at angsten kun var et tanke-skapt problem, og ikke var noe kroppslig problem som er fullstendig utenfor min kontroll. (Brekker man f.eks. beinet så har man ingen kontroll over det problemet, siden det er et reint fysisk problem.)

Jeg måtte gjennom hele denne prosessen et par ganger før angsten ble betydelig eliminert. Den var så vidt innom ca. 2-3 ganger i løpet av de ca. 2 første påfølgende månedene, men den var da bare en slags anelse og ble fullstendig borte etter disse månedene. Så det demonstrerer hvor effektivt riktig utført eksponeringstrening, frykt-identifisering og tanke-endring kan være.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 10:19
Tusen, tusen takk for et langt og utfyllende svar. Det hjalp virkelig å lese det på denne måten. Jeg tror kanskje at jeg nærmest har "innbilt" meg at jeg har gått helhjertet inn i dette. Jeg forstår godt hva du mener, og innser at jeg nokk mangler å virkelig TRO på det jeg prøver å fortelle meg selv. Dette er forsåvidt ting som psykologene mine ikke har terpet på meg. Jeg har kun gått i psykodynamisk terapi, så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv.

Veldig fint at du deler egne erfaringer angående angsten. Det er veldig nyttig for meg.
Når det kommer til å stoppe et panikkanfall har jeg kun oppdaget én ting som hjelper, og det er å begynne å gå, omså i ring. Altså, unngå å stivne i angsten. Jeg tenkte med meg selv at hvis angst betyr at kroppen sender ut adrenalin og oksygen for å bli klar til å løpe/flykte - så må jo det bety at man kan "brenne av seg" den energien kroppen får. Jeg begynte derfor (for ikke lenge siden) å bevege på meg i anfallene (selvom kroppen nesten var i lås), og jeg merket at anfallet nesten gikk over med en gang.

Men, jeg lurer på én ting: For meg er det ofte slik at jeg bare helt plutselig får et eller annet fysisk symptom, som er knyttet til angst. Feks, pustevanker. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe jeg tenker på som gjør at det kommer, men jeg klarer ikke å lokalisere det. Hvordan blir man kvitt disse plagene som - tilsynelatende - "oppstår helt av seg selv?" Og hvordan får man vekk den der konstante uroen i kroppen? Kjenner at jeg sjelden finner helt roen. Alltid noe som skjer inni meg, liksom. Jeg har også ofte mange fysiske symptomer på angst uten å faktisk kjenne på angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 15:01
"Dette er forsåvidt ting som psykologene mine ikke har terpet på meg. Jeg har kun gått i psykodynamisk terapi, så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv."

Husk at det er mange psykologer og psykiatere som er fulle av personlige problemer selv, og som kun har lest bøker og eventuelle vitenskapelige undersøkelser om hva som "bør fungere". De beste psykologene er de som har overkommet psykiske problemer i sitt eget liv, for de forstår pasientens problemer "fra innsiden".



"(...) så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv."

Det er synd, for det er troen på det man sier som er hele nøkkelen; ikke de spesifikke ordene som blir sagt i seg selv. Man kan f.eks. si til seg selv at man er best i verden så mye man vil, men det hjelper ikke så mye hvis man ikke kan knytte det utsagnet til andre argumenter som beviser for en selv at utsagnet faktisk er sant.



"Når det kommer til å stoppe et panikkanfall har jeg kun oppdaget én ting som hjelper, og det er å begynne å gå, omså i ring. Altså, unngå å stivne i angsten. Jeg tenkte med meg selv at hvis angst betyr at kroppen sender ut adrenalin og oksygen for å bli klar til å løpe/flykte - så må jo det bety at man kan "brenne av seg" den energien kroppen får. Jeg begynte derfor (for ikke lenge siden) å bevege på meg i anfallene (selvom kroppen nesten var i lås), og jeg merket at anfallet nesten gikk over med en gang."

Ser logikken ja, og det er godt tenkt. I tillegg til at du får "brukt opp" den overflødige energien som angsten skaper, så fungerer denne teknikken din sannsynligvis også fordi det distraherer fokuset ditt litt når du beveger på kroppen din; samt at du gjør en handling (å bevege på deg) som du selv tror at vil redusere angsten, som dermed faktisk reduserer angsten (tankens kraft).
Men jeg ville heller brukt eksponeringstrening framfor distraksjons-teknikker, fordi distraksjons-teknikker lett kan bli en krykke/en nødløsning som man alltid benytter seg av - og da opplever man ikke å mestre selve angsten; man lærer isteden bare å rømme fra den når den oppstår. Dermed har man lettere for å bli "evig på rømmen fra angst".



"Men, jeg lurer på én ting: For meg er det ofte slik at jeg bare helt plutselig får et eller annet fysisk symptom, som er knyttet til angst. Feks, pustevanker. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe jeg tenker på som gjør at det kommer, men jeg klarer ikke å lokalisere det. Hvordan blir man kvitt disse plagene som - tilsynelatende - 'oppstår helt av seg selv?' (...) Jeg har også ofte mange fysiske symptomer på angst uten å faktisk kjenne på angst."

Gode spørsmål her. Så sant det ikke er noen fysiske årsaker til disse fysiske symptomene (som du kan undersøke hos legen), så er det underbevisstheten din/de ubevisste tankene dine som gir utslag i form av fysiske reaksjoner. Kort sagt er du emosjonelt urolig på et eller annet nivå, selv om du bevisst kanskje ikke opplever det som "angst".

Akkurat hvordan urolighet du har, og hvor tydelig den egentlig er i de ubevisste tankene dine, er det selvfølgelig vanskelig å vite for noen andre enn deg selv, ettersom vi andre ikke er inni hodet ditt og dermed ikke kan analysere de bevisste og ubevisste tankene dine fra innsiden.
Men prinsippet er hvert fall enkelt: Fysiske reaksjoner har enten en fysisk eller psykisk årsak. Og med tanke på at du har angst, er sannsynligheten derfor rimelig stor for at disse symptomene forårsakes av din generelle, urolige mentalitet - og ikke av fysiske årsaker.

Og hvis du får mer orden på uroligheten/angsten din på det BEVISSTE planet, så vil det naturlig også ta hånd om det UBEVISSTE planet. Så konsentrer deg derfor om det bevisste planet, samtidig som du også aksepterer/ikke kjemper imot de fysiske symptomene. Husk at alt handler om at angsten ikke skal oppfattes som farlig/problematisk. Har du ikke noe å frykte, så har du heller ingen frykt/angst.



"Og hvordan får man vekk den der konstante uroen i kroppen? Kjenner at jeg sjelden finner helt roen. Alltid noe som skjer inni meg, liksom."

Ved å virkelig slutte og bekymre deg på ordentlig. Uroen ligger der fordi du fortsatt bekymrer deg for angsten på et eller annet nivå. Den dagen du ikke bekymrer deg lenger, er den dagen du føler deg rolig og angstfri.

Jeg husker en av dagene jeg lå i senga og følte en svak uro i meg som jeg aldri hadde hatt før - men jeg merket samtidig at jeg også var urolig for den nye angsten min, siden jeg aldri hadde hatt angst i livet mitt før denne angst-perioden startet. Og ved å legge 2 og 2 sammen, i kombinasjon med å "føle meg fram" til hvordan følelsene mine responderte på forskjellige tanker jeg hadde (frykt-identifisering), fikk jeg dermed en forståelse av hvorfor jeg følte meg urolig. (Og årsaken var at jeg var bekymret over det å ha angst, med tanke på all uvissheten det involverte, tillegg til at jeg også var bekymret over "virkeligheten min" - siden årsaken til hele angsten min var en uvirkelighetsfølelse.)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 16:07
Gummybear: Du har nokk veldig rett i det med psykologer, at de beste er de som selv har erfart vanskeligheter i livet. Har ofte følt at jeg har fått lite forståelse.

Skjønner hva du mener med at jeg på en måte unngår angsten ved å begynne å bevege på meg. Men heldigvis er det yderst sjeldent at jeg trekker meg fra en situasjon pga angst. Jeg forlater feks aldri bussen når jeg får panikk, eller slutter å fly selvom jeg har fullstendig flyskrekk. Men skjønner hva du mener med at jeg fortsatt distraherer meg selv vekk fra det. Det er faktisk psykologen min som har sagt at jeg skal bruke avledningsmanøvrer når det inntreffer, men begynner å tro at det blir som du sier - en kjapp utvei. Men jeg har til gode å få stoppet et panikkanfall kun ved tankens kraft.

Angående fysiske symptomer så har jeg hvertfall vært en god del hos legen, og de finner ikke noe galt med meg. Så jeg vil tro det er kun psykisk. Men, jeg er jo fullstendig avhengig av nesespray, pga at jeg får angst av å bli tett. Det blir virkelig helt grusomt å puste når jeg også blir tett i nesen. Halsen snører seg også. Men er klar over at denne nesesprayen fungerer som et sikkerhetsnett. At det blir en avhengighet på et rent psykisk plan. Det som er interessant er at jeg som oftest blir megatett i nesen når jeg skal ut å gjøre noe (som er da jeg har mest angst). Når jeg føler meg trygg er jeg omtrent ikke tett, så det er ærlig talt nesten som at angsten gjør meg tett i nesa, eller at jeg klarer å tenke det på meg på et vis. Men, jeg er hvertfall enig med deg i at jeg bør fokusere på de bevisste tankene først, fremfor det som foregår underbevisst og som skaper rare symptomer.

Ah, ja, skjønner. Jeg tror nokk at det du gjorde for å identifisere frykt-tanker var viktig for å komme videre. En del av meg har jo allerede identifisert mesteparten av disse tankene, men så er det det med å tro på at det bare er tull og vas, at ikke tankene nødvendigvis representerer en virkelighet.
Min angst bunner også mye i uvirkelighetsfølelse. Har hatt det kontinuerlig i 2,5 år nå. Den kom samtidig som angsten, eller før, husker ikke helt. Har også vært redd for den følelsen, og vært frustrert over tanken om at den kanskje aldri blir borte. Me hvordan var det med deg og uvirkelighetsfølelsen? Forsvant den med angsten? Jeg gikk på medisiner en stund som tok vekk angsten, men ikke uvirkelighetsfølelsen.

Til slutt vil jeg takke deg for at du orker å svare meg så utrolig utfyllende. Det er virkelig til hjelp. Har sideni formiddag brukt mye tid på å tenke på alt det du har sagt. Så, tusen, tusen takk!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 17:01

Jeg må bare få slenge meg på at jeg opplever ting akkurat som deg Chrisand.

Og Gummybear, dette var helt utrolig bra skrevet og forklart. Det gir virkelig mening så jeg må også si takk.
Jeg vet nemlig at jeg tenker slik selv som du sier; jeg tror ikke på at det "bare" er angsten som gir disse symptomene selv om jeg sier det til meg selv gang på gang.

Jeg fikk kraftig angst nå i sommer og sliter nå med mye ettervirkninger.
Utrolig sliten av den minste ting, dårlig søvn, daglig uvirkelighetsfølelse osv. Og har hatt akkurat samme tanker som Chrisand her angående at man prøver så mye for å komme ut av det uten at det hjelper.

Takk igjen.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 17:29
Wonderer: Dette er ikke ment slik det høres ut; men godt å høre fra andre at det er noen som kjenner seg igjen. Det hjelper jo på til å ikke føle at man er et slags unikum som sliter med akkurat dette.

Trist å høre at du sliter mye med det samme, for det er jo ufattelig tungt! Kjenner meg igjen i det å ikke få sove, være sliten hele tiden osv. Angsten tapper mye krefter. Men hvis du er litt som meg, så var kanskje ordene til Gummybear en liten tankevekker! Hvertfall kjenner jeg at det er noen ting her som jeg trodde jeg tok tak i, men som jeg kanskje egentlig ikke har tatt tak i likevel.

Takk for at du også deler dine erfaringer.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 17:35
Chrisand: Vet du hva, jeg føler akkurat det samme.

Jeg har vært ganske langt nede i dag, og så fant jeg ditt innlegg og fant (merkelig nok) veldig trøst i det du skrev.
Som du sier, det å føle seg alene i dette er kanskje det verste med alt sammen. Ikke minst når man, som i mitt og sikkert ditt tilfelle, virkelig prøver å gjøre alle de "riktige" tingene uten den store fremgangen.

Det Gummybear var virkelig hodet på spikeren.
Jeg har lest så mye om angst at jeg ikke trodde jeg kunne lære mer, men det gjør man altså stadig vekk, noe dette er et eksempel på. Jeg er glad jeg tok turen inn her i kveld.

Jeg forstår nå bedre enn noen gang, at jeg virkelig må gjøre noe med tankene mine rundt dette, og det har jeg mistenkt en liten stund, bare at med dette kom det virkelig frem.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 17:52
Wonderer: Det var utrolig deilig å høre at du fikk noe utav innlegget! Måtte smile litt av tanken på at en fullstendig fremmed fikk hakket mer håp av alt dette. Det gjorde meg glad.

Ja, samme her. Følte også at jeg nesten var "utlært" på angst, men den gang ei. Gummybear har åpnet litt andre tankebaner hos meg. Får bare håpe at det går bra å fortsette i den retningen! Man blir jo ofte litt hodeløs av angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 18:48
Det virker som du forstår logikken i disse tingene veldig godt.



"Det er faktisk psykologen min som har sagt at jeg skal bruke avledningsmanøvrer når det inntreffer, men begynner å tro at det blir som du sier - en kjapp utvei."

Jeg forstår hvordan bruk av distraksjon teoretisk sett kan fungere som noe mer enn bare en midlertidig avledning, siden man ved bruk av distraksjon kanskje kan bli vant til at angsten er borte (hvis man distraherer seg hver gang angsten oppstår), slik at man dermed får inntrykk av at angsten er borte - som dermed i seg selv eliminerer angsten (fordi man da ikke oppfatter angsten som noe farlig/et problem lenger).
Men som sagt innebærer distraksjon også en risiko for at det kun blir en evig rømningsstrategi, så det er derfor jeg ikke anbefaler den metoden. Men uansett, forsøk alle muligheter. Nøkkelen er å ha selvinnsikt og observere hvordan de forskjellige metodene fungerer for deg, slik at du dermed har en viss kontroll på hva som er bra for deg og hva som ikke er bra for deg.



"Men jeg har til gode å få stoppet et panikkanfall kun ved tankens kraft."

Det forstår jeg godt, og det er som tidligere nevnt flere måter å eliminere angsten på. Men tankens kraft er den beste måten hvis man har de rette motargumentene og man vet hva angsten ens handler om, siden man da kan angripe selve hjertet av angsten. Eksponeringstrening er den nest beste metoden, men fungerer aller best i kombinasjon med tankens kraft (slik at angsten dermed angripes med forskjellige midler, som øker sjansen for å lykkes).



"Angående fysiske symptomer så har jeg hvertfall vært en god del hos legen, og de finner ikke noe galt med meg. (...) Det som er interessant er at jeg som oftest blir megatett i nesen når jeg skal ut å gjøre noe (som er da jeg har mest angst). Når jeg føler meg trygg er jeg omtrent ikke tett, så det er ærlig talt nesten som at angsten gjør meg tett i nesa, eller at jeg klarer å tenke det på meg på et vis."

Da virker det ganske tydelig at det er tankens kraft som er årsaken ja, på samme måte som man kan tenke seg til å bli syk. Tror man at man begynner å bli syk, så begynner man også å lete etter symptomer, som også oppmuntrer hjernen og kroppen til å skape falske symptomer (som oppleves helt virkelige). Det virker som at det er det samme som skjer hos deg med nesa di.

En ekstra ting å ta med i betraktningen er at hvis man går på nesespray lenge, så kan det kanskje påvirke nesens vanlige funksjon, som kanskje også kan ha noe å gjøre med hvor lett nesa di tetter seg. (Uten at jeg har noe peiling på effekten av langvarig bruk av nesespray, men det er jo en grunn til at det står skrevet i pakningsvedlegget at det ikke er ment for langvarig bruk.)



"Jeg tror nokk at det du gjorde for å identifisere frykt-tanker var viktig for å komme videre."

Det var det ja. Ved å vite hva man egentlig frykter, vet man hva man skal jobbe med. Deretter handler det bare om å vite hvordan man skal jobbe med det.

Jeg husker at etter jeg ble ordentlig sikker på hva problemet mitt handlet om, kunne jeg gå mer målrettet til verks, og det var da ting begynte å snu relativt raskt (til tross for litt prøving og feiling, for jeg var i det minste på riktig vei).



"En del av meg har jo allerede identifisert mesteparten av disse tankene, men så er det det med å tro på at det bare er tull og vas, at ikke tankene nødvendigvis representerer en virkelighet."

Mm, det virker som du har mye selvinnsikt i tankene dine. Og det med å virkelig tro at de negative argumentene ikke er sanne, er selvfølgelig den vanskelige delen. Men et tips er at du ikke nødvendigvis trenger å slutte og tro at de er sanne; du trenger bare å slutte og tro at de er et problem...
Enkelte sannheter man har skapt seg kan være for vanskelige å endre på, hvis man har et utrolig godt grunnlag for å tro på dem. Så da er løsningen heller å bli komfortabel med at de sannhetene sannsynligvis er virkelige faktum. Effekten blir da den samme som hvis man hadde sluttet å tro på de sannhetene; nemlig at de ikke er noe problem lenger.

Med andre ord: Det er ens motstand til ens sannhet som er problemet; ikke ens sannhet i seg selv. Og denne motstanden kan enten løses ved å eliminere selve sannheten i seg selv (ved å slutte og tro at den er sann), eller ved å eliminere selve motstanden til sannheten (ved å slutte og tro at sannheten er et problem).



"Me hvordan var det med deg og uvirkelighetsfølelsen? Forsvant den med angsten?"

Et sted mellom hovedsakelig ja, og delvis. Tankemessig angrep jeg angsten hovedsakelig fra 2 vinkler; jeg forsøkte både å eliminere uvirkelighetsfølelsen og å bli komfortabel med uvirkelighetsfølelsen. (De samme metodene som jeg nevnte rett ovenfor.) Siden argumentene mine for en "uvirkelig verden" er såpass gode, kan jeg aldri eliminere uvirkelighetsfølelsen helt, fordi en "uvirkelig verden" alltid vil eksistere som en teoretisk mulighet (spesielt når man vet det jeg vet om hjernen). Men i praksis oppfatter jeg nå verden for det meste som en ganske virkelig verden, og har generelt ganske liten/ingen uvirkelighetsfølelse.



"Jeg gikk på medisiner en stund som tok vekk angsten, men ikke uvirkelighetsfølelsen."

Medisiner har en tendens til å vanligvis forverre symptomene man hadde før man startet med medisinene (vel og merke etter en kortvarig, forbedrende fase i starten), og kan også gjøre en mer emosjonelt sensitiv/i emosjonell ubalanse. Dette kan være verdt for deg å merke deg, i og med at du har nevnt rare, uforklarlige, fysiske symptomer som bare oppstår ut av det blå, samt en underliggende uro. Jeg sier ikke at det du opplever nødvendigvis er medisinenes bi-effekt; men jeg påpeker at du bør være klar over at de kan ha mulige bi-effekter som forsterker angst-lignende symptomer, samt den emosjonelle sensitiviteten din generelt.

Når det gjelder det at medisinene fjernet angsten din, men ikke uvirkelighetsfølelsen din:
Jeg er ganske sikker på at angst-medikamenter fungerer på samme måte som anti-depressiva; nemlig ved at de nøytraliserer følelsene mer, ved at de fjerner noe av topp-punktene og lav-punktene i følelsene. Dette vil da f.eks. kunne resultere i at du blir kvitt angst-følelsen din (som er en sterk versjon av frykt//et topp-punkt av frykt), men at de ikke eliminerer nok av følelses-spekteret ditt til at de får fjernet all frykten din; som dermed resulterer i at du f.eks. står igjen med uvirkelighetsfølelsen din (som er en svak versjon av frykt/emosjonelt ubehag, og som dermed ligger nærmere 0-punktet i frykt-skalaen).



"Til slutt vil jeg takke deg for at du orker å svare meg så utrolig utfyllende. Det er virkelig til hjelp. Har sideni formiddag brukt mye tid på å tenke på alt det du har sagt. Så, tusen, tusen takk!"

Så fint at det er til hjelp. Ble glad for det! Husk at jeg ikke er en fagperson (men med tanke på enkelte psykologer og psykiatere, skulle man noen ganger ikke tro at de var det heller, hehe). Men jeg har reflektert rundt psykologiske prinsipper og selvhjelp i mange år nå, og har også hatt angst og overkommet den selv på egen hånd (grunnet min psykologiske forståelse), så jeg har ganske gode grunner for å påstå det jeg påstår. Men når alt kommer til alt må du uansett følge din egen, sunne fornuft, uansett hva du hører og hvem det kommer fra. Så jeg håper ikke du tar alt jeg forteller som en gitt sannhet (selv om jeg mener at det er det). Isteden håper jeg du tar det til ettertanke, sammen med alt annet du kommer borti av kunnskap og lærdom vedrørende dette, og utforsker selv hva som fungerer best for deg :)

Whatever works. That's all that matters.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:09
Chrisand: Ja, en av mine store utfordringer nå er at jeg ikke føler jeg klarer å fokusere nok og bra nok på de teknikkene som skal hjelpe. Merker at jeg sliter veldig med hukommelsen og at jeg nesten "glemmer" de ulike symptomene angsten ofte gir meg, så jeg kan bli overrasket over gamle symptomer før jeg kommer på at jeg har opplevd det før. Rare greier.

Jeg ser du nevner helseangst og det er noe av det jeg sliter med også. Er svært grundig utredet, men med så kraftige symptomer som angsten gir så er det ikke rart man tenker at det er noe mer. Men så er det noe med dette at livet kan ikke kontrolleres på alle områder, og det å akseptere dette faktumet er nok også en vei til bedring. Min angst er også slik at den ofte forandrer seg og får meg til å tvile gang på gang om det virkelig er angst.

Nå har jeg blitt så utmattet av alt at jeg føler meg konstant skikkelig "influensasyk" + uvirkelighetsfølelse på toppen igjen.
For en som har helseangst er jo dette ensbetydende med utvikling av både ME, MS, ALS osv osv....

Men jeg nekter å gi meg og skal virkelig gi alt for å komme ut på den riktige siden her. Det Gummybear har skrevet har også åpnet nye tankebaner for min del. Håper jeg klarer å jobbe meg systematisk videre med det.

Ta gjerne kontakt om du vil ha en likesinnet å prate med :)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:32
Gummybear: Ja, jeg er enig i det med distraksjon. Er også litt redd for å gå i fellen med å bare rømme fra angsten, så håper på å komme til et punkt der det ikke vil være nødvendig med distraksjon. Jeg har jo også drevet å bearbeidet fortid osv over lang tid (siden dette oppstod), og jeg stiller meg selv til stadig spørsmålet: "Har jeg bearbeidet nokk? Det er ikke bare det at jeg TROR jeg har bearbeidet, men så kommer det tilbake verre enn i utgangspunket ved en senere anledning?". Så det sier jo noe om at jeg i prinsippet ikke vil ta en rask løsning. Vil jo bli kvitt angsten (tilnærmet) for godt. Men tror det er lett å ta raske løsninger uten å helt vite det selv.

Det med "å tenke på seg ting" er jo veldig klassisk for folk med helseangst. Jeg har bare hatt så vanskelkg for å tro at jeg faktisk kan tenke på meg tett nese (!). Det er jo litt ubegripelig. Men begynner mer og mer å tro på at det er fullstendig mulig når man er redd for det pga pusten. Og ja, nesespray over tid gjør deg tettere, men i prinsippet skal man bli tettere når man ligger eller er inaktiv, men hos meg blir jeg tettest når jeg skal gjøre noe anstrengende, overhode ikke når jeg skal sove. Så det får meg mest til å undre over årsaken.

Jepp. Det å forstå problemet er nokk hovednøkkelen. Men det som er vanskelig er jo også når det er så djevelsk mange av de problemene. Merker at mange av tankene mine er angstfremkallende. Redd for å dø, redd for å bli gal, redd for følelsene mine (tydeligvis), redd for å miste mine nære, osv i det uendelige. Det blir på en måte så mye å ta tak i. Sannheten er jo at alle disse tingene i prinsippet KAN skje, og dét er vanskelig å akseptere.

Det du skriver om å slutte å tro at ting er et problem er jo veldig klokt sagt. Dette har ikke en gang slått meg før. Veldig glad for at jeg fikk dét å reflektere over også! Har vært mest opptatt av å tvinge meg selv til å se på tankene mine som usannheter.

Angående uvirkelighetsfølelsen: Skjønner hva du sier. Psykologer jeg har snakket med som kan en del om uvirkelighetsfølelsen (derealisering/depersonalisering som det heter på fagspråket) sier at det er selve fokuset og ubehaget rundt følelsen som opprettholder den. Også fortrengte følelser kan spille en rolle. Det finnes noen eksempler på folk som har hatt derealisering i 20 år, men som med riktig hjelp til å fokusere annerledes, har blitt 100% kvitt den.

Ja, tidligere da jeg gikk på medisinene (Cipralex) var jeg nokk emosjonelt i ubalanse. Følte mye rart. Men jeg følte ikke noe på angsten, og heller ikke på noen fysiske symptomer. Alt dette kom vel og merke tilbake en liten stund etter jeg sluttet på medisinene. Uvirkelighetsfølelsen er det eneste som har fulgt meg hele veien, medisiner eller ikke. Men skjønner hva du mener med at den kanskje er på et slags 0-punkt i skalaen for frykt.

Hehe, hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg tatt deg for å være en fagperson. Synes du forklarer ting utrolig godt og nøye. Din kunnskap er tydeligvis til hjelp for andre! Det er utrolig bra.
Enig med deg at man ikke skal ta alt for en sannhet, og at man først og fremst skal lytte til seg selv. Men må jaggu si at du har noen fantastiske poenger som har vært en real tankevekker. :-)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:40
Wonderer: Ja, akkurat slik har jeg også det. Angsten tar så mye at det er vanskelig å holde fokuset i balanse. Jeg har det også slik at jeg glemmer hvilke symptomer jeg har hatt tidligere. Det er jo helt sprøtt.

Kjenner til det med utredning i hytt og pine pga at angsten forandrer seg og gir forskjellige symptomer. Det er vanskelig å stole på at det er angsten hver gang det oppstår noe nytt.

Influensafølelse + uvirkelighetsfølelse er også noe jeg kjenner på. Føles ut som at kroppen ikke tåler noen ting. Dette har jo blant annet resultert i at jeg unngår all fysisk aktivitet i frykt for å kollapse.
Men ja, enig i at man bare bør fortsette å gi alt for å komme ut av det. Man har jo ikke noe å tape!

Kan gjerne snakke mer, men jeg har ikke helt funnet utav hvordan dette meldingssystemet her inne fungerer enda. Har prøvd å sende melding, men finner aldri tilbake til den, og får ikke noe svar heller, så vet ikke om jeg har skjønt hvordan systemet her inne funker.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 20:58
Chrisand: Det er utrolig slitsomt å ha det slik. Høres ut som du er en reflektert type, som meg, men som likevel ikke klarer å komme seg ut av klisteret. Utvilsomt at vi har mye til felles.

Jeg sliter også med ganske kraftig svimmelhet til tider som setter meg helt ut. Men legene finner ingenting.
Tenker å begynne med trening siden det sies at stresshormoner blir mindre ved sterk fysisk aktivitet. Så får det bare briste eller bære.. Medisinsk sett skal jeg jo tåle det, men mentalt er noe helt annet. Føler meg ofte som jeg er dobbelt så gammel i kroppen enn det jeg egentlig er.

Har sendt deg en venneforespørsel, se om du kan finne den, skal være øverst på siden ved brukernavnet ditt.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 21:17
Wonderer: Har svart deg på melding. :-)
Avatar

Sånne innlegg gir motivasjon og håp!

nov 5 2017 - 07:23
Hei! Jeg våknet idag tidlig av en indre uro av angst og en sterk hjelpesløshet. Satte meg ned på stua og søkte litt på google, og fant da denne nettsiden ( som var til veldig stor hjelp) bare det å lese det dere skriver, av erfaringer og råd gjorde sånn at angsten på en måte forsvant mer og mer. Så jeg satte meg ned for å skrive ned råd jeg fant. Som jeg ser dere skriver at det er viktig å få fatt på hva slags tanker som beskymrer en og vite hva som faktisk er problemet.

Jeg har sitt med angst i flere år enda jeg bare er 25, og har hatt mange samtaler og gårt på Forksjellige kurs. Angsten forsvant i nesten et år, men har nå fårt er tilbakefall.. Da er det veldig godt og lese dette å friske opp litt igjen av hvordan jeg skal klare og kontrollere det.

Tusen takk for at dere deler det dere gjør :)
Hilsen ei berioliget jente.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 5 2017 - 11:26
Lenaks92:

Så bra at du fant nytte i dette innlegget! Det gjorde jeg også. Det er nokk viktig som du sier å friske opp når ting blir tøft igjen. Sikkert lurt det du gjør, å skrive ned råd og slikt. Håper du finner råd som kan hjelpe deg permanent (evt på langsikt!).
Avatar

Sånne innlegg gir motivasjon og håp

nov 5 2017 - 20:50
Chrisand

Mhm :-) det hjelper som regel det og lese hvordan andre som har kommet seg gjennom det forklarer at det faktisk går over en eller annen gang, eller at man lærer seg å leve med angsten som en "venn". Når man klarer og godta den og finner teknikker og gode råd som hjelper så har man kommet ganske langt.

Jeg har også slitt med helseangst, for noen år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø hver dag. Men med fantastisk god hjelp av psykolog i to år og eksponeringstrening så lærte jeg meg utrolige måter og takle dette på. Og angsten forsvant bare mer og mer.

Nå sliter jeg liksom bare med denne indre uroen som kommer av en helt forvrengt tankegang. Så kjemper jeg så imot for å ikke havne i det samme tankemønsteret at jeg faktisk forverrer alt helt selv.
Som det sies over her, så handler det jo kun om et "tenkt" problem og hva som faktisk er et virkelig og ikke.. Og hvordan man skal forholde seg til dette..

Men som sagt, så må man kjempe litt for å finne det ideelet problemet og i bunn og grunn evaluere om det er verdt all undøvendig energi. Som det som regel ikke er... :)

Alt handler om å coach'e seg selv i riktig retning og eksponere for å finne en fin måte og takle ting på.

Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 14 2017 - 22:31
Lenaks92:

Ja, helt enig i det første du skriver. Blir veldig motivert av å høre hvordan andre har kommet seg ut av helvetet. Men samtidig er det så vanskelig å få den fulle troen med seg, og ikke bare den halvhjertede forklaringen til seg selv. Jeg har hatt et par gode uker i det siste, fordi jeg klarte å gå helt helhjertet inn i det. Men så fikk jeg litt tilbakefall i forrige uke, og da må jeg på en måte begynne litt på nytt igjen for å komme meg ovenpå, men forhåpentligvis blir de gode periodene lengre og lengre! Klarte i alle fall i en periode å virkelig se resultatet av å være helhjertet i troen på at ting ikke er farlig!

Når det kommer til den indre utoen så tror jeg Gummybear har rett i ar man må starte med alt det bevisste i deg, så vil det underbevisste og den indre uroen forsvinne av seg selv. I alle fall var det dét jeg erfarte den uken det gikk bra! Tankekjøret gav slipp da jeg fokuserte å kun tro på at iiiiingenting av dette er farlig.

Det er helt sant. Mental styrke fungerer som fysisl styrke: Den må trenes, og ikke MINST vedlikeholdes ved trening. Med andre ord kan man ikke bare trene i noen uker for så å være i tipp topo form hele livet. Man kan kun være i tipp topp form ved å vedlikeholde styrken. Dette gjøres ved å trene, øve og utfordre!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 23 2017 - 01:35
Chrisand: Herlig å høre at du opplevde bedring og at du opplevde prinsippet i aksjon :) Nå har du sett det fra innsiden. Du har fått et glimt av hva som egentlig foregår "bak kulissene".



"Mental styrke fungerer som fysisk styrke: Den må trenes, og ikke MINST vedlikeholdes ved trening. Med andre ord kan man ikke bare trene i noen uker for så å være i tipp topp form hele livet. Man kan kun være i tipp topp form ved å vedlikeholde styrken. Dette gjøres ved å trene, øve og utfordre!"

Nettopp! Psykisk trening er en reell ting. Og ideelt sett er det noe man fortsetter med helt til den dagen man dør, fordi livet alltid krever at man er psykisk sterk for å kunne takle livets utfordringer. (Naturen er egentlig beinhard, og vi mennesker er i aller høyeste grad ikke noe unntak. Vi kan være sykt jævlige vesener mot hverandre; og i tillegg kan ulykker og fysiske skader forekomme fra naturens side. Livet er rett og slett tøft på alle mulige måter...)

Men den gode nyheten er at etter hvert som man blir mer bevisst på tankene/oppfatningen sin, og man blir mer vant til hvordan man endrer oppfatningen sin (og dermed følelsene sine), blir det (ifølge en av coach'ene jeg har lært av) enklere og enklere å vedlikeholde den "psykiske treningen".
Med andre ord: Ingenting er så vanskelig som i startfasen. Så når dere er ferdige med angsten deres, bør dere fortsette å jobbe med psyken deres resten av livet, ved å utvide komfortsonen deres generelt (slik alle mennesker burde). Til slutt (ifølge coach'en) er ikke psykisk trening og utvidelse av komfortsonen deres noe særlig big deal lenger; det går mer automatisk. Man trenger da ikke å tenke noe særlig bevisst på spesifikke ting for å føle seg trygg, fordi all den tidligere mestringen og de gode opplevelsene i livet har skapt en ny, automatisk innstiling man har til verden. Vi vil da fortsatt føle emosjonelt ubehag i fryktfulle situasjoner, men det vil vanligvis være et mye mildere og overkommelig, emosjonelt ubehag - eller bare en spennende følelse/god nervøsitet (avhengig av hva den fryktfulle situasjonen innebærer). Og DET er et helt annet liv.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 23 2017 - 22:36
Gummybear:

Ja, det har virkelig vært en åpenbaring. Jeg har klart meg noen uker med omtrent ingenting angst. Hadde et tilbakefall her en uke, men det sies at det er en viktig del av prosessen, så jeg forsøker å ikke falle i det mørke dypet bare pga det. Så langt har det fungert fint. :-) Uvirkelighetsfølelsen har vel og merke ikke forsvunnet enda, men skal gi det tid. Tror nok det er fordi jeg enda gir den følelsen mye oppmerksomhet.

Helt enig i at man må fortsette med mental trening helt til man dør. Jeg kommer til å ha fokus (og har allerede, i de angstfrie periodene) på å jobbe videre selv om ting er ok. Jeg tror sjansen for et massivt tilbakefall er stor hvis man bare lener seg 100% tilbake etter at man har mestret angsten. Og det er jo noe jeg aller helst vil unngå.

Ja, jeg tror mye handler om automatikk, som du sier. Det å snu på automatiske tankebaner og reaksjoner er vanskelig, men når man først har klart det vil både kropp og psyke reagere helt annerledes på ulike situasjoner og tanker. Jeg merker jo det allerede, at noe er i ferd med å endre seg under topplokket. Er også veldig enig i det med å fortsette å utvide ens egen komfortsone selv om man er "kurert". Det vil jo styrke den mentale helsen ytterligere, og man lærer kroppen å stole på ens egne avgjørelser osv. Veldig fint å få høre disse tingene fra en som har kommet helskinnet ut på andre siden! :-)

Slettet du det siste du skrev?
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 23 2017 - 23:35
Det er også en annen angst-tråd her hvor en angst-fri person la ut noen linker som hjalp han mye. Mulig du har sjekket den ut allerede, men tenkte det var verdt å nevne det for deg ;) Alle monner drar, you know.

"Jeg tror sjansen for et massivt tilbakefall er stor hvis man bare lener seg 100% tilbake etter at man har mestret angsten."
Mm, sjansen er større hvis man lever et veldig stresset liv eller er veldig engstelig generelt, siden man da har lettere for å føle seg truet av forskjellige konsepter. Mentaliteten blir da sånn: "Innerst inne tror jeg at denne tingen kan skje - men jeg kan absolutt ikke tillate at det skjer!" Og da har det selvfølgelig lettere for å skje, fordi man anser det som et så stort problem (som dermed føles truende for en selv og skaper frykt/angst).

"Er også veldig enig i det med å fortsette å utvide ens egen komfortsone selv om man er 'kurert'. Det vil jo styrke den mentale helsen ytterligere, og man lærer kroppen å stole på ens egne avgjørelser osv."
Bare pass på å føle deg frem til hvilken type og mengde eksponering du takler. Hvis eksponeringen/frykten blir for stor, risikerer man å avslutte eksponeringen for tidlig, som har en negativ effekt siden man da bare forsterker ideen om at "denne tingen er faktisk farlig". Men hvis eksponeringen/frykten er for liten risikerer man å ikke få noe effekt av eksponeringen, siden man da ikke har erfart noe nytt om at "denne tingen faktisk ikke er farlig". Dette er de to utførings-feilene (i tillegg til manglende, systematisk, gjentagende eksponering) som gjør at noen folk feilaktig påstår at "eksponeringstrening ikke fungerer".

"Slettet du det siste du skrev?"
Ja, jeg tenkte det kanskje ville være litt for brutalt (selv om budskapet var helt sant) for folk som allerede har det vondt og sliter med angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 24 2017 - 13:05
Gummybear:

Åja, okei, skal se om jeg finner det!

Ja, akkurat. Og nettopp ogs slike ting vil det være viktig å fortsette å jobbe med seg selv. Det er også litt lett å «glemme» litt hvordan man jobbet med angst da det sto på, så jeg tror det er viktig å også friske opp kunnskap inni mellom. Hvertfall i stressende perioder.

Enig. Jeg prøver også å være bevisst på i hvor stor grad jeg skal eksponere meg om gangen. Har hittil vært flink, så det er kun én ting igjen som jeg synes er litt vanskelig, og det er å drikke alkohol. Vil jo ha et normalt forhold til det, men ble tilnærmet avholds etter angsten, så det planlegger jeg å jobbe med også, litt og litt. Skjønner akkurat hva du mener med at eksponeringen må være moderat for at det skal ha noen effekt.

Ahh, okek, jeg skjønner. Merket at det ble borte, men synes det var godt sagt! For det er jo veldig sant det du skrev i det avsnittet.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 25 2017 - 17:20
"Det er også litt lett å «glemme» litt hvordan man jobbet med angst da det sto på, så jeg tror det er viktig å også friske opp kunnskap inni mellom. Hvertfall i stressende perioder."
Ja, enig i det.

"Jeg prøver også å være bevisst på i hvor stor grad jeg skal eksponere meg om gangen. Har hittil vært flink,"
Bra at du erkjenner at du har vært flink.

"Ahh, okek, jeg skjønner. Merket at det ble borte, men synes det var godt sagt! For det er jo veldig sant det du skrev i det avsnittet."
Takk for det :)

_ _ _


"Uvirkelighetsfølelsen har vel og merke ikke forsvunnet enda, men skal gi det tid. Tror nok det er fordi jeg enda gir den følelsen mye oppmerksomhet."
Uvirkelighetsfølelsen min er her også til en viss grad fortsatt, i varierende grad. Men tenkte ut noen nye måter for meg å anse "virkeligheten min", som kanskje kan ha redusert uvirkelighetsfølelsen min godt nok, eller eliminert den for godt. Men det vil de kommende ukene/månedene vise...

Har skrevet ned en del notater om mine psykologiske prinsipper i noen år nå, som kanskje blir til en bok en eller annen gang. I den tar jeg for meg de viktigste områdene i livet, hvor jeg forsøker å formidle alt jeg vet om:
- Hvordan ens oppfatning og følelser egentlig fungerer.
- De grunnleggende, nødvendige elementene for glede/lykke.
- Hva selvsikkerhet (selvtillit og selvfølelse) egentlig er, og hvordan det egentlig fungerer.
- Hvordan overkomme frykt/angst.
- Hvordan overkomme både milde og alvorlige feil man eventuelt har gjort i livet.
- Hvordan menneskelig attraksjon egentlig fungerer (både vennskapelig og seksuelt/romantisk), og hva de biologiske kjønnsrollene er.
- Generell livsvisdom.
- De beste argumentene/bevisene for og imot eksistensen av et liv etter døden; og hvorfor det sammenlagt mest sannsynlig eksisterer et liv etter døden (men ikke noe ordentlig Helvete; kun Himmelen) - selv om det så langt er umulig å vite dette helt sikkert på forhånd for oss mennesker.

Dette er alle de livsviktige tingene man ikke lærte på skolen (annet enn indirekte under friminuttene osv., for de som var intuitive nok til å forstå disse tingene). Alt er basert på mine egne erfaringer og dyp selv-observasjon over mange år rundt disse temaene, så alt jeg har skrevet stemmer ganske presist med virkeligheten. Jeg kunne skrevet og utgitt boken nå, slik jeg har blitt oppmuntret til av andre; men jeg har ikke mestret prinsippene godt nok i mitt eget liv enda. Jeg har opplevd nok til å vite at prinsippene mine er sanne og universelle; men jeg har ikke opplevd nok til å vite hvordan livet faktisk er fra et master level point of view. Og jeg vil ikke utgi noe før jeg virkelig lever det selv, slik at jeg kan vite helt sikkert at jeg ikke har misforstått noe. Men den dagen jeg eventuelt gir ut en slik bok, bør du lese den... ;) Den er designet til å være the only self-help-book you'll ever need in life (selv om dette selvfølgelig ikke stemmer helt, men intensjonen er å formidle den absolutt grunnleggende kunnskapen et hvert menneske bør ha om hvordan livet egentlig fungerer).
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 25 2017 - 23:45
Gummybear:

Hopper rett på det du sier om egen uvirkelighetsfølelse:
Det er veldig bra at du har fått til å redusere den såpass. Jeg går faktisk til en privat psykolog som er ekspert på området depersonalisering/derealiserig, som har hjulpet mange folk å bli kvitt det. Jeg synes foreløpig at alt han sier om det er veldig logisk. Feks sier han at grunnleggende følelser som sinne, sorg osv, som kan bli fortrengt i en eventuell turbulent barndom, har mye å si for om man utvikler DP/DR. Så vi jobber først og fremst med å fremkalle disse følelsene hos meg, som jeg nokk har kviet meg for å kjenne på. Den andre delen av behandlingen går ut på å fremkalle MER av uvirkelighetsfølelsen for å lære seg å ikke kjenne på ubehag knyttet til den. En måte å fremprovosere den på er å hyperventilere, da oksygen i hjernen har mye innvirkning på den. Grunnen til at man skal lære seg å ikke bli redd/kjenne ubehag knyttet til følelsen er fordi at når man ikke er redd den lenger vil man automatisk slutte å tenke på følelsen/gi den oppmerksomhet. Et poeng han har er at «normale» folk ikke går å kjenner etter på om de har uvirkelighetsfølelse, og de har dermed ikke «tilgang» til den, slik som vi får når vi fokuserer på den. Så ved å til slutt ikke tenke på den i det hele tatt (slutte å sjekke om den enda er tilstede) vil man ikke legge merke til den, akkurat som «normale» folk. For hvem som helst kan fremkalle denne følelsen hvis de virkelig prøver (psykologen min fremkalte den på seg selv ved å tenke på den forrige time, men ble kvitt den rett etter igjen pga han ikke kjenner ubehag knyttet til den, og dermed ikke gir den oppmerksomhet).

Angående boken:
Utroooolig spennende! Den vil jeg virkelig lese når du er klar for å skrive og utgi den! Tror den kan være til hjelp for utallige mennesker. Skjønner hva du mener med å aller først leve selv etter disse prinsippene før du skriver den. Det er nokk svært viktig både for deg selv og andre.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 28 2017 - 20:54
Virker som en bra psykolog du fant :) Ser han snakker om det samme konseptet som vi har diskutert her. Er spesielt kult at han prøvde å fremkalle uvirkelighetsfølelsen hos seg selv som en demonstrasjon, siden det viser at han virkelig engasjerer seg i klientene sine.

Så forresten at du hjalp ei jente med angst i en annen tråd her, og det gjorde meg veldig glad! :) Det gir meg følelsen av at jeg har hjulpet til i denne verdenen, og at folk som deg vil bringe kunnskapen videre. My work lives on after I'm gone.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 28 2017 - 21:38
Gummybear:

Ja, han er utrolig god. Han er den varmeste og mest jordnære psykologen jeg har møtt. Jeg hører om stadig flere som ønsker å få time hos han. Jeg bor jo ikke en gang på samme plass som han, så jeg har primært ringetimer med han. Men han kom nylig til byen jeg bor i av andre grunner, men ville sette av tid til en dobbeløkt med meg mens han var her. Og så er han ekspert på emosjonsterapi, så vi jobber på en helt annen måte enn det jeg er vant med.

Ja, det stemmer! Jeg har jo fått testet ut det du har skrevet, i praksis, og det har jo visst seg å være svært effektivt. Hadde det ikke vært for deg ville jeg ikke (enda) ha innsett hvordan jeg har tenkt feil (eller, riktig, men på et overfladisk plan). Så da jeg så den tråden måtte jeg bare svare, spesielt siden jeg har hatt det helt likt frem til nå. Men det er jo takket være deg at jeg følte jeg kunne gi slike råd! Kan ikke si at jeg er helt fri for alt enda, men jeg merker stor forbedring, og tar disse tilbakefallene jeg får innimellom som noe nødvendig i prosessen. Jeg får jo feks enda nye symptomer som jeg får fokus på og kan bli skremt av. Men jeg forsøker å utelukke fysisk sykdom, for så å slå meg til ro med at det er angstsymptomer.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 28 2017 - 23:04
"men ville sette av tid til en dobbeløkt med meg mens han var her."
Nettopp. DET er en fyr som bryr seg :)

"Hadde det ikke vært for deg ville jeg ikke (enda) ha innsett hvordan jeg har tenkt feil (eller, riktig, men på et overfladisk plan). (...) Men det er jo takket være deg at jeg følte jeg kunne gi slike råd!"
Takk for det, men ikke misforstå; jeg mente ikke at du "må gi meg cred". It's about the message; not the person. Jeg er bare glad budskapet mitt i seg selv blir spredd.

"Kan ikke si at jeg er helt fri for alt enda, men jeg merker stor forbedring, og tar disse tilbakefallene jeg får innimellom som noe nødvendig i prosessen."
Som jeg fortalte måtte jeg selv gjennom prosessen et par ganger før angsten ble betydelig borte på en vedvarende måte, og jeg hadde deretter også noen få, milde "etterdønninger" i perioden som fulgte, før angsten forsvant totalt. Og angsten min var en "mild til middels" form for angst, sammenlignet med hvordan mange andre mennesker beskriver angst-anfallene sine. Så det er logisk om folk som har hatt angst over lengre tid, og/eller som har hatt enda sterkere angst-anfall enn meg (slik jeg synes huske du fortalte at du hadde hatt), opplever en litt mer utfordrende "reduksjons-periode" med litt kraftigere "etterdønninger". Fjellet deres er litt høyere å bestige.

"Jeg får jo feks enda nye symptomer som jeg får fokus på og kan bli skremt av. Men jeg forsøker å utelukke fysisk sykdom, for så å slå meg til ro med at det er angstsymptomer."
Ja det er bra du gjør. Er lurt å finne ut hva som skyldes hva, slik at man vet hvordan man skal jobbe med det. (F.eks. om man skal søke medisinsk behandling eller oppsøke psykolog.)

"Jeg får jo feks enda nye symptomer som jeg får fokus på og kan bli skremt av."
Jeg har selv ved få anledninger litt vondt i hjertet, som føles som en litt brennende/sviende følelse i hjertet, som antageligvis skyldes "hjertekrampe", overanstrengelse, urytme eller stress/anspenthet. (Jeg har ikke noen peiling på hjertet; dette er bare hva jeg antar årsaken er, basert på den fysiske opplevelsen min av hjertet under slik smerte.)
Disse symptomene kunne lett gitt meg angst hvis jeg virkelig fryktet de, men mentaliteten min er følgende: "Okey - this might be it. Jeg har ikke lyst til å dø, men hvis jeg skulle få hjerteinfarkt og dø nå, then so be it... I can't do anything about it." Og jeg føler meg litt heldig hver gang symptomene går over. "Jeg lever visst fortsatt...!"
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 29 2017 - 15:51
Gummybear:

Hehe, jeg skjønner hva du mener, men jeg gir deg creds for at du faktisk har tatt deg tiden til å hjelpe andre her inne! :-) Det er ikke en selvfølge.

Ja, det er godt mulig at det er som du sier, at fjellet er litt høyere p bestige for de med krafig angst. Jeg hadde jo en liten periode med lite til middels angst noen år før det slo ut alle veier, men da var jeg «frisk» etter fem behandlinger hos psykolog, så det gikk jo mye raskere å behandle. Men heldigvis er det jo samme mekanismer det går på, enten det er lite angst eller kontinuerlig panikk.

Ahh, men det er jo kjempe bra at du klarer å respondere med en slik mentalitet med en gang de brystsmertene oppstår! Da betyr det jo at du har fått innarbeidet en sunn og automatisk tankegang. Tror målet for de fleste er å komme seg dit.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 29 2017 - 21:40
"(...) men da var jeg «frisk» etter fem behandlinger hos psykolog, så det gikk jo mye raskere å behandle."
Nettopp.



"Men heldigvis er det jo samme mekanismer det går på, enten det er lite angst eller kontinuerlig panikk."
Mm, frykt er frykt. Men desto mer man frykter noe (desto sterkere angst man har), desto større behov har man for å ha kontroll vedrørende det. Og derfor krever det mer (en mer utfordrende prosess) for å kunne omgjøre ens overbevisning om at "x er farlig", fordi det i ens egne øyne står mer på spill når man har en sterk frykt vedrørende noe.

Eksempel: Tror man at det er en bombe under senga si, vil man føle behov for å undersøke grundigere under senga si enn om man bare tror at det ligger en knust ølflaske der, med glasskår som man kan kunne skjære seg på når man står opp. Bombefrykten er større siden en bombe har større konsekvenser/risiko, og derfor blir behovet for kontroll vedrørende bomben også større. Og dette prinsippet om "grad av frykt/angst vs. kontrollbehov", er gjeldende for all frykt/angst.



"Da betyr det jo at du har fått innarbeidet en sunn og automatisk tankegang. Tror målet for de fleste er å komme seg dit."
Mm, det handler om å være komfortabel med livets risiko og døden. Det faktum at man KAN bli såret, KAN skade seg, KAN dø i dette livet. Igjen, det gjelder å ikke anse "x" som en trussel/et problem for seg selv. (Men dette er forståelig nok lettere sagt enn gjort i mange tilfeller - også for meg selvfølgelig.)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 30 2017 - 12:50
Jeg har også gått til psykolog i 2,5 år! Ser ut til at vi starta samtidig. Jeg er ikke det spor bedre. Har PTSD og sosial fobi, på enkelte områder. Tror PTSD er det som "knekker meg", ift at jeg har lav terskel for å få panikkangst...

Har du byttet psykolog?
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 30 2017 - 16:19
Gummybear:

Ja, det er nokk helt sant. Akkurat det med kontrollbehov er jo nesten hele roten til angsten. Man føler at man må kontrollere alt som foregår, både inni og utenfor seg selv, også forstår man kanskje ikke at det jo er akkurat dette som bare forsterker både angsten og symptomene.

Nettopp. Og en «bombe under senga» kan man jo ikke kontrollere. Men glasskår kan man ganske enkelt unngå når man vet om det. Så der igjen kommer det frem med at det som er ukontrollerbart er det som skremmer mest.

Det å akseptere døden og alt det du sier er nokk det som hjelper mest, fordi da vil man slippe kontrollbehovet. Men det er som du sier - lettere sagt en gjort. Den terskelen der er vanskelig.

Iskremmedjordbær1990:

Synd å høre at du ikke har blitt noe bedre.. Men har du lest alle kommentarene i denne tråden? Jeg begynte ikke å bli bedre før jeg fikk et sånn «aha-øyeblikk» av alt som ble skrevet her. Det hjalp meg virkelig til å slutte å være redd for panikkanfallene og angsten i seg selv. Jeg er jo ikke «frisk» enda, men det har blitt betydelig bedre.
Og ja, jeg byttet psykolog. Noen prøver jo over 10 forskjellige psykologer før de finner en som virkelig passer. Det handler mye om relasjon, og om psykologens metoder og fremgangsmåter passer deg.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 30 2017 - 18:58
Leste nettopp gjennom det siste svaret mitt, og jeg veit ikke helt hvorfor jeg tok opp "kontrollbehov" som et element (selv om det er en nyttig ting å vite om). Det jeg egentlig mente å skrive var at:
"Desto mer man frykter noe (desto sterkere angst man har), desto mer krevende/utfordrende er prosessen med å omgjøre ens overbevisning om at 'x er farlig' - som dermed gjør hele prosessen med å redusere/eliminere ens frykt/angst mer krevende/utfordrende."



"Akkurat det med kontrollbehov er jo nesten hele roten til angsten. Man føler at man må kontrollere alt som foregår, både inni og utenfor seg selv, også forstår man kanskje ikke at det jo er akkurat dette som bare forsterker både angsten og symptomene."
Mm, veldig sant. Å overkontrollere opprettholder og forsterker selve ideen om at "x er en trussel/et problem, og at det er en så stor trussel/problem at det MÅ overkontrolleres".
(Det er forresten greit å kontrollere litt i det hele tatt. Problemet med kontrollering forekommer når det går fra "vanlig kontrollering" til "overkontrollering". Man ser f.eks. til begge sider før man krysser en vei, så litt kontrollering er greit/uproblematisk å gjøre, uten at det skaper noe "overdrevent kontrollbehov".)



"Så der igjen kommer det frem med at det som er ukontrollerbart er det som skremmer mest."
So true. Og det er fordi vi er dyr som trenger å ha kontroll på omstendighetene våres for å sikre vår overlevelse. Det er mye vanskeligere å overleve for et dyr som ikke har kontroll på truslene der ute.



"Det å akseptere døden og alt det du sier er nokk det som hjelper mest, fordi da vil man slippe kontrollbehovet."
Nettopp! Midt på kornet.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 30 2017 - 22:58
Ahh, okei, ja, forstår.

Ja, klart, litt kontroll må man jo alltid ha med seg. Det er jo helt basic for å overleve, slik som du nevner bare med å se seg til høyre og venstre før man krysser vegen. Og dette gjelder jo også da kontroll over det som kan arte seg som faktiske farer, som trafikken. Dette blir jo katastrofalt om man ikke utøver litt forsiktighet/varsomhet. Men fullstendig enig at det er overkontrollering som blir problemet i forhold til angst. Kroppen vil jo utløse alarmer ovenfor alt som også er ufarlig.

Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 4 2017 - 11:07
Så, Chrisand, har du nå bestemt deg en gang for alle at symptomene du kjenner er angst og om du skulle ta feil, ja ja så tok du feil da? Gummybear skriver strålende og det er akkurat hennes fremgangsmåte som jeg opplever er i tråd med Wilhelmsen sin som også gjorde at jeg nok har blitt 95% bedre de siste par ukene. Man må TØRRE å bestemme seg. Dette er det vanskelige, men likevel det eneste som gjorde at jeg ble bedre. Ser du starter tråd om nye symptomer med dirring i brystkassen, der tror jeg du er inne på den feile veien igjen. Les Gummybear sine innlegg om og om igjen, se videoer/les bøker med Wilhelmsen og bestem deg en gang for alle om at du er dødelig og at angst kun er ufarlige tanker som ikke vil deg vel.

Dette er kun i beste mening, men jeg er overbevist om at det er en arrogant og tydelig holdning som skal til, ikke dulling, lete etter flere symptomer osv.

Kjør på!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 4 2017 - 17:12
Pårettvei:

Vel.. Når jeg skrev det første innlegget i denne tråden slet jeg primært med tung pust og svært tett nese, og dette gjorde meg nervøs. Men jeg bestemte meg for å til slutt virkelig tro på at dette kun var angst, og da lettet det. Men det jeg enda jobber litt med er jo å gjøre det samme med nye symptomer som oppstår. Som jeg nevnte så er jeg langt ifra ferdig med angsten, men jeg er kommet et langt stykke på noen uker bare. Angående den tråden om dirring i brystet var det mer for å prøve å forstå om det kom av ren angst, ettervirkninger eller om det kunne være noe annet. Dette var ikke fordi jeg er redd for det symptomet eller gav det mye oppmerksomhet, men fordi det rett og slett holder kroppen min våken om natta, som ikke er bra for meg. Jeg dro til legen for å få vite om jeg kunne gjøre noe selv for at kroppen skulle slappe bedre av på natten så jeg fikk sove, men hun konstanterte med at det var spiserørsbetennelse, som jeg syntes hørtes svært rart ut, da jeg egentlig hadde slått meg til ro med at det var angst. Så det var da jeg ville høre litt med forumet om det var flere som opplevde det, fordi da kunne jeg hvertfall lett slå meg til ro med at det nokk ikke var spiserørsbetennelse. Medisinene jeg fikk for den såkalte betennelsen hjalp jo heller ikke, så jeg vet det er angst, og er ikke redd for det. Men det er jo som nevnt svært dårlig for nattesøvnen min.

Jeg er helt enig med deg i at man bare må bestemme seg for at det er angst. Og både Gummybear og Wilhelmsen sier det akkurat slik det er. Men jeg tenker også at man må tillate seg tilbakefall. Det er en prosess, og «setbacks» er en naturlig del av forbedring. Så, i starten ble jeg engstelig for den dirringen i brystet, men ikke nå, en uke etter, selvom det enda er der. Dette fordi jeg tillot meg å jobbe litt med tankene omkring det, og ikke forventet med det første at jeg skulle klare å avfeie det.

Men veldig godt å høre at du også har opplevd forbedring pga samme fremgangsmåte! Det viser jo at det er den måten å tenke på som virkelig hjelper! Er også enig i at man ikke trenger å bli dullet med. Harde fakta må nokk til, men forståelse for at det fortsatt er vanskelig er også viktig. :-)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 7 2017 - 08:47
Chrisand:

Det høres bra ut. Tilbakefall er en del av prosessen. Jeg har nå gått to uker uten noe, men merket litt i går morges og i dag morges. Så da er det bare å sette i gang med mestringsstrategier igjen. Og akkurat nå merker jeg at jeg har lykkes med det.

For meg er det svært nyttig at jeg har noen tanker jeg umiddelbart setter i gang - salik som tanker er ikke farlige, sett tankene på en sky og blås dem bort, et par gode magedrag, og overbevise meg selv om at dør jeg så dør jeg so what (ikke lett). Men ikke lett å kontrollere døden heller.... . Men, helt klart en større utfordring når man kjenner sterke fysiske symptomer som for meg er urolighet i kroppen og ubehag i bryst.

Kun fokus som hjelper og sier til meg selv at den eneste som kan gjøre jobben er meg selv
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 7 2017 - 13:00
Pårettvei:

Godt å høre at du opplever å lykkes med angstmestringen! Det viser jo at du har innarbeidet en kunnskap som kanskje erstatter de negative mønstrene litt.

Ja, det er en klok måte å tenke på. Det krever øving, men når det sitter så er det svært effektivt.
Døden er ikke lett å akseptere, nei. Men kanskje man heller kan prøve å akseptere at alt er uforutsigbart?
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 8 2017 - 13:17
Chrisand:

Ja, tror vi begge er inne på noe her. Bare å øve og øve og øve. Samtidig som vi ikke går og kjenner etter og katastrofetenker hver gang vi kjenner noe. Og er jo mye bedre å bruke livet på å leve fremfor å forberede seg på å dø.

Vi klarer dette!!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 8 2017 - 18:20
Pårettvei:

Helt enig i det!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 20 2017 - 17:21
Noen som vet hvorfor brystubehaget oppstår? Min teori er at jeg ubevisst spenner meg, puster mye med bryst og lite med mage. Samtidig så kan det komme plutselig men veldig ofte hvis for lite søvn, drukket kaffe eller stresset. Tenker også at dette gjør at jeg blir mer anspent og mottakelig, spenner da enda mer og vipps er grublingen i gang.

Er så mye lettere å fjerne angsttanker uten det fysiske ubehaget.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 20 2017 - 21:01
Pårettvei:

Mener du smerter i brystet?
Hvis ja, så har det med anspenthet å gjøre. Jeg har veldig ofte ganske vondt i brystet, men vet det er pga angst og feil pustemønster. Ikke alltid lett å merke at man puster feil.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 20 2017 - 22:37
Ja, smerter men ikke veldig vonde. Kjenner at det hjelper litt når jeg tøyer ved å presse armene ut og bak. Viser jo bare hvor muskulært det er. For min del er det nok stress med små unger som trigger det. Puster nok da dårlig og er anspent i kroppen.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

des 23 2017 - 15:04
Pårettvei:

Ja, det er nokk kun muskulært. Hvertfall aå har jeg lært meg til å ikke bli for bekymret nå når det kommer hos meg. Det går alltld over, og har jo tidligere tatt EKG uten funn.
Stress med barn har nokk en påvirkningskraft, ja!
Til forsiden