Jeg har vært plaget med mye angst og depresjon i noen måneder nå. Etterhvert har panikkanfallene og uroen roet seg, mens depresjonen fortsatt henger i. Det som imidlertid har plaget meg mest de siste ukene, er den forferdelige uvirkelighetsfølelsen, som bl.a gjør at jeg har en følelse av å stå utenfor alt. Som om jeg ikke er her. Jeg har også begynt å gruble mye på min egen eksistens. Er alt en illusjon, hvem er jeg, hvem er de andre? Jeg er så redd og føler jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av det. Ingenting er som før, ingenting gir mening. Andre mennesker vil nok oppfatte meg som den samme som før, for utad oppfører meg normalt. Men innvendig er alt kaos.
Har det forjævlig for tiden. Hater tanken på å stå opp til en ny dag, og morgenene er verst. Roer meg som regel litt på kvelden. Noen andre som har hatt det slik og blitt bra? Trenger noen trøstende ord.

Å ja...det kjenner jeg meg veldig godt igjen i...dessverre.... Hadde det slik i nesten 2 år, våkna om morgenen og visste ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg gjennom dagen. Alt var bare kaos, ikke noe ga mening lenger, selv ikke helt vanlig dagligdagse ting. Jeg stilte sprøsmålstegn ved absolutt alt. HVORFOR er det slik...- feks. at en må sove 7-8 timer hver natt, hvorfor ikke 1 time, hvem har bestemt at det er slik osv.

Det føltes som om jeg sto på et stup der jeg var på nippet til å "falle/forsvinne" inn i "en annen verden" - inn i meg selv på en måte. Jeg var livredd hver eneste dag, skjønte ikke hva som skjedde med meg.

Sakte, sakte har dagene blitt bedre, men ting tar så lang tid. Når jeg sto midt oppe i det kunne jeg ikke se noen bedring. Men når jeg fikk det litt på avstand så jeg at det gikk opp og ned som en børskurve, men hovedtendensen var tross alt at det gikk oppover. Jeg leste meg opp på kognitiv terapi og brukte det aktivt flere ganger om dagen mens jeg venta i 10 måneder på time på DPS. Der får jeg nå en behandlig som de vamligvis bruker på traumer. Jeg har funnet yoga og meditasjon og DPS har henvist meg til psykomotorisk fysioterapi. Jeg har lest flere bøker som har hjulpet meg til å se barndommen min og mora mi i ett helt nytt lys ,og som jeg føler forklarer mye av hvorfor jeg fikk dette.

Det er håp om å bli bedre! Jeg sliter fremdeles på dårlige dager, men den eksistensielle angsten er nå nesten borte. Lykke til

Tusen takk for flott svar, Sara Sol. Det er en trøst å vite at jeg ikke er helt alene om dette. Ingen jeg kjenner har opplevd denne tilstanden, og det får meg til å føle meg helt unormal. Når jeg forsøker å beskrivet det, ser de bare ut som spørsmålstegn.
Jeg har hatt denne følelsen flere ganger tidligere, og det har da gått over etter en tid. Første gangen slet jeg med dette i over et år. Andre ganger har det vart i et par mnd eller så. Nå har jeg hatt følelsen mer eller mindre i et par mnd, og den vil ikke slippe taket ser det ut til. Jeg er livredd for at det ikke skal gå over. Jeg er så redd! Av og til føler jeg behov for å flykte fra mitt eget sinn fordi jeg blir lamslått av angst. En tanke som ofte kommer over meg, og som skaper vanvittig angst, er følelsen av å ikke finnes, av å være på en annen klode.
Ja, som du skriver, så har jeg følelsen av å stå foran et stup der jeg kommer til å forsvinne eller bli slukt. Klarer aldri å slappe av eller konsentrere meg. Er mor også, og føler jeg ikke klarer å gi ungen min noe. H*n merker jo at noe er annerledes med meg.
Jeg har en del traumer i bagasjen jeg også, så det er nok noe av forklaringen. Kanskje jeg også bør få traumebehandlig. Det er bare så synd at det er så lenge å vente før man får hjelp.
Prøver å tenke rasjonelt, men det er ikke helt enkelt når det er slik. Klarer av og til å slappe av litt foran dataen på kvelden. Da lytter jeg ofte til beroligende lyder eller musikk. Men ellers er det et helvete. Men igjen, takk for trøstende svar. Har sendt venneforespørsel.

Du beskrev angsten din nøyaktig slik jeg selv har det. Håper det går bedre med deg nå. Selv har jeg hatt en tiltagende grad av angst i det siste. Har fått beroligende, og skal til dps på mandag. Faller inn og ut av denne uvirkelighetsfølelsen, og er meget redd.

Skjønner godt hvordan dere har det. Jeg hadde det sånn for noen år siden. og med behandling og gode mennensker rundt meg så gikk det over. Angst har jeg fortsatt,men dem er ikke så intense lengre. Så lykke til !

Så tilfeldigvis at tråden min fra 2 år tilbake plutselig hadde dukket opp igjen. Jeg er ikke så ofte innom her lengre nå, men det var en trøst å være her inne på den tiden da jeg slet som verst, for jeg slet så fryktelig, og hadde det helt grusomt. Da jeg var på det mest aktive her inne, forsto jeg at jeg ikke var helt alene i verden om å gå rundt med denne fæle følelsen, og det var en trøst. Det ble såpass vanskelig, at jeg også var innom psykriatisk avd. Det føltes godt å bli ivaretatt en periode.

Det var litt vondt å lese dette igjen. Jeg kjenner at jeg helst ikke bør rippe for mye opp dette, for da begynner tankene lett å surre igjen. Men det går bedre nå, og disse fryktelige tankene er så godt som forsvunnet. I blant kan noen av disse tankene svitsje innom, men ikke på langt nær så ofte og så intenst som for to år siden. Sakte men sikkert ble jeg bedre. Det bare skled over med tiden. Slik er det vel med det meste, ting blir bedre. Det handler om å holde ut, og håpe på bedre tider. :)

For min del, så tror jeg dette ble utløst av mye stress, dødsfall i nær familie og en uoppdaget og ubehandlet fysisk sykdom som gjorde meg mindre motstandsdyktig. Jeg forsøker å unngå for mye press og stress, da jeg vet at dette kan gjøre meg psykisk syk. Jeg har forstått at jeg er veldig sårbar for påkjenninger og stress, og prøver derfor å unngå det. Dødsfall m.m. er dessverre ting man ikke kan kontrollere, så det får man ta som det kommer. Den fysiske sykdommen har jeg fått kontroll på, så formen slik sett er ok. Angsten er stort sett under kontroll, men sliter mer eller mindre med depresjon. Men deprimert har jeg jo vært omtrent hele mitt liv, så den må jeg nok leve med. Jeg får vel være glad til om jeg slipper flere slike episoder som jeg hadde for to år siden.
Og til dere som sliter med eksistenisell angst og uvirkelighetsfølelse nå: Dere har min fulle sympati, for jeg vet hvor vondt det er å ha det slik. Men det vil bli bedre. Tro meg :)

Godt å høre at man ikke er alene om å ha det slik.
Det er så få som kan forstå hva man mener.
Også innen psykiatrien er det får som forstår hva dette er.
Jeg håper psykologen jeg skal til snart vet hva eksistensialisme er.
Jeg lurer på om man må ha opplevd dette selv for å forstå hva eksistensiell angst/depresjon er?

Jeg har slitt med dette i bare 5 uker nå, men har blitt mye bedre med et par teknikker. Men først litt om hvordan jeg har det. Det hele startet først med dårlig drømmer etterfulgt av panikkangst. Plutselig en dag, våknet jeg med følelsen av uvirkelighet (var livredd). Dette er så godt som borte, men sliter med tanker om min eksistens, som skremmer meg mer en følelsen av uvirkelighet. Føler jeg ikke kjenner igjen mitt tidligere liv. Har tanker som "jeg ser ut av øynene, jeg styrer denne kroppen, har alle det sånn?" Osv... kan virke litt spesielt, men har dere opplevd det, så forstår dere hvor forferdelig det er.

Det første jeg gjorde var og være mer aktiv. Ordnet meg medlemskap på treningssenteret, og trener 3-4 ganger i uka med 2 klassekamerater. Men det som hjalp meg mest, var at Jeg begynte og notere på mobilen vær gang følelsen kommer. Dato, tidspungt, styrke på følelsen osv... vær gang jeg noterer disse tankene, tenkte jeg betydelig mindre på det.
Det var som underbevisstheten min sa til meg "nå har du notert tankene, nå trenger du ikke tenke på det". Dette har hjulpet meg ekstremt, og anbefaler dere og gi det en sjanse. Ikke bare fikk jeg litt tanker vekk, men fant også et mønster i de ubehagelige tankene.

Jeg sliter fortsatt men har blitt betydelig bedre etter jeg begynte og notere tankene.
Nå er denne "Følelsen" som jeg kaller det mye av og på, totalt kaos når den er til stede og fantastisk når den forsvinner. Flere gode dager enn dårlige.
Vanskelig og overbevise meg selv at det blir bedre når det er som verst, men når dagen er lys og sola skinner er det ganske åpenlyst at helsa går riktig vei.


Håper det gir seg snart da :) er possitiv
Lykke til alle sammen! Ordner seg.

Stimi1993 jeg er også født i 93 hehe, hatt det AKKURAT som alle over her i 9 mnd nå. det blir mye bedre med tiden men det slipper ikke taket. Er innlagt på psykriatisk for tiden da jeg får så angst av tankene mine og verden innimellom at jeg nesten bare vil dø... si ifra hvis du vil ta en prat :) da dette skjedde med meg fant jeg ingen kommentarer som var "ferske" hehe.

Har litt av det samme. Merker at jeg gang etter gang, sakte men sikkert bryter sammen her.