Hei, dere!

Utad ser det ut som om jeg har det helt perfekt. Fint hus, et flott ekteskap og aktive og glade barn, en fantastisk jobb.

Jeg er en utadvendt, smilende person som er utrolig omsorgsfull for menneskene rundt meg. Jeg har fått noen skikkelig bra jobbtilbud etter meg, til tross at jeg mangler formell utdannelse. Først jobbet jeg med næringsutvikling, nå i finansbransjen. Jeg klarer bare ikke å holde på jobbene lenge fordi jeg har strenge mål og krav på meg om måloppnåelse. Plutselig slår min angst til og jeg får det skikkelig tøft.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kunne tenkt meg å utdanne meg for å jobbe med mennesker, men vet ikke til hva - og da begynner jeg å bli «gammel»….

Alle sier at jeg er så privilegert og heldig, men angsten har aldri vært større. Har nå jobbet i jobben i to måneder og det er allerede snakk om budsjett og salgsmål og det går så hardt inn på meg.. jeg har tårer i øyene hele tiden og klumpen i magen er snart opp i halsen.

Hjelp :(

Er det trøst eller gode råd du spør etter?

Hei du!

Har lese det du skreiv tidlegare i dag, og kjendt på engasjement og no er det på tide å prøve å svare deg.

Eg har sett andre som og har det som deg, som tilsynelatande har hatt alt på overflata, men så merkar dei at ein angst oppstår. Det å yte til andre på jobb og privat og å tilpasse seg, betyr ikkje nødvendigvis at ein har det bra sjøl, og i alle fall over tid.. Eg tenker at det kanskje rett og slett berre har oppstått egne behov som du har kjendt på, og som kanskje ikkje passar heilt inn i alt det som skjer rundt deg, eller at det rett og slett berre er snakk om at det begynner å bli litt for masse press på deg.

Eg tenker at det er viktig at du tek desse følelsane på alvor. Du får det tøffare på jobb med "strenge krav" og "måloppnåelse" som du skriv, og kanskje dette begynner å bli litt for mykje.

Det positive er jo at du no ser at du kunne tenke deg å jobbe med menneske! Uansett om du ikkje heilt er klar over i kva situasjon du ønsker å jobbe i, så er det jo bra uansett! Eg tenker at det er ein super idé! Å skifte beite kan ein gjere her i Norge, uansett alder. Dessuten tenker eg at du fint kan få det til i og med alt det andre du har fått til til no! Du er flink til å yte, og å sette deg mål, og heilt naturleg å kjenne på behov for noko anna. Kanskje det no er din tur. Eg vil berre sei at eg støttar deg, og lurer på om du kunne finne meir ut av det eller få snakka med nokon som veit litt om dette.. Synest det er dumt å ikkje gjere det ein ønsker og kan vere flink til, og synest alder ikkje burde stoppe folk frå å skifte beite..

Angående det med angsten din du skriv om, så lurer eg på om du kunne fått ein time hos fastlegen din eller noko. Eller hadde det vore muleg å snakke med sjefen din om det?

Eg skjønnar om det kan vere tøft å oppleve angst og at no når du har dette du har rundt deg så er det kanskje litt stress å merke eit indre stress. Men angst er nok kanskje først og fremst det; indre stress.
Kva om du berre er åpen om det?
Kva er du egentlig redd for skal skje?
Det virkar som om du tenker at dette er fullstendig krise, men er ikkje dette berre eit teikn på at det har blitt litt mykje og at du kanskje ikkje kan halde tempoet oppe i like stor grad som før?
Kva om sjefen din kunne imøtekomme deg på eit eller anna vis?

Eg tenker at den følelsen du kjenner på er ein følelse du bør ta på alvor. Du har kanskje vore litt "supermann" gjennom livet på eit vis.. Men du veit vel innerst inne det vi alle veit.. Supermann fins ikkje, og det er heilt ok..

Hadde vore fint om du Entotrened skreiv korleis det går med deg. Du kan godt skrive direkte i innboksen min om du vil.

Om du fekk dårlege råd, så gløym dei.

Det du skreiv engasjerte meg for veit det fins mange i liknande situasjon, og eg tenker at det er viktig å finne ut av.

jeg tror
du trenger en pause
kanskje bør du
sykemelde deg
for en periode
selv hvalen må
opp til overflaten innimellom
for å trekke pusten vet du
og jeg håper din mann
er en god samtalepartner
jeg heier på deg vennen