Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Faller utenfor det sosiale samfunnet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Faller utenfor det sosiale samfunnet

aug 13 2019 - 17:33
Hei! Trenger litt råd og erfaring her.

27, mann, norsk, sykemeldt i 2 år, har fortsatt jobb, god familie og venner, gode sosiale antenner, ganske smart, omtenksom, diagnostisert med ADHD, depresjon og personlighetsforstyrrelser (grunnet det nedenfor).

Jeg sliter med et ekstremt ubehag (kanskje dette er angst, er usikker) bare av tanken av å møte mennesker. Det gjelder alle; familie, venner, kolleger osv. Det gir meg en tom følelse og gjør meg utrolig sliten. De gangene jeg treffer venner og familie fordi jeg føler jeg må, så blir jeg helt utmattet og jeg sitter aldri igjen med en følelse av glede/moro eller kjærlighet.

Hver gang jeg er på festligheter eller andre aktiviteter som er ment som gøy, så viker det bare som et evig slit med å prøve å virke interessert eller morsom.Det er jo ikke unormalt å være introvert, men nå er det nådd et punkt der jeg føler meg totalt fortapt. Klarer ikke møte mine nærmeste familie eller venner, jeg føler jeg framstår som selvgod eller lat. Har hatt 2 forhold på over 3 år, er alltid romantisk og spennende i begynnelsen, men begynner å isolere meg etter ca. 1 år når jeg er sliten av å putte på den sosiale maska.

Dette blir bare verre og verre. Klarer ikke jobbe lenger, blir mer og mer isolert, krever mer å treffe familie og venner og passer absolutt ikke inn i samfunnet lenger.

Presser meg selv til å møte familie og venner, sender mye meldinger osv. for det er litt lettere. Men ingen av denne "eksponering-terapien" hjelper noe.

Har vært hos 3 psykologer, ca. 100 timer. Blir alltid diagnostisert med depresjon, noe som jeg føler er feil, men som jeg føler blir brukt som en enkel utvei. Angst har jeg visst ikke. Ikke har jeg hatt noen traumatiske hendelser i livet jeg kan snakke om heller, så blir ofte å ta tak i.

Noen som har/hatt det på samme måte eller som har noen innspill?
Avatar

Hei

aug 13 2019 - 22:57
Innlegget er ulest.
Det første jeg tenker er at jeg ville gitt deg selv tid på å faktisk ikke bruke tiden på mennesker siden det gjør deg såpass sliten. Vi alle kan ha lange perioder der vi ikke orker å ha andre mennesker innpå livet vårt, så synes ikke dette høres unormalt ut på noen måte, selvom det føles slik.

Hvorfor tror du det er en diagnose å ikke ville ha kontakt med andre? Tenker heller det er en reaksjon på at ting kanskje har gått over «stokk og stein» over lengre tid, og at du må bruke tiden på deg selv og «kaste maska» når dy faktisk er alene. Du sier du er sykemeldt i 2 år, ja da har du faktisk 2 år som du skal bruke på deg selv rent og holdent - for å bli så bra som mulig, ikke bruke opp energien på akkurat det som sliter deg ut. Når du føler du er i mål med deg selv, så kan du pakke ut i små doser, kanskje en time med en kollega, en venn eller noen i familien, men det må være på DINE premisser. Ta hensyn til deg og dine følelser, så kommer nok det med å omgåes andre når du er klar til det.

-Det var mine innspill.

Her er min historie:

Jeg jobbet så busta føk av meg, hadde nære venner og familie som jeg traff regelmessig og var liksom et oversosialt vesen som liksom klarte alt. Litt etter litt begynte jeg å kjenne på at kroppen ikke orket mer, jobbene gikk til blokksberg og helsa skrantet. Jeg møtte veggen bokstavelig talt og ble ufør med den verst tenkelige diagnosen de aller fleste rygger unna bare de hører om den.
Etter jeg fikk tiden på min side (trygd) så begynte jeg å rydde i livet mitt. Sorterte ut dårlige relasjoner, uviktige ting som gjorde meg urolig og ikke minst festingen og det å omgåes mennesker som bare var der når jeg var på topp. Det som begynte å skje da var at livet begynte å gi mening på en annen måte, jeg kunne ta ting i mitt tempo og sakte men sikkert dra meg oppover stigen til et mer normalt nivå. Nå i dag har jeg kun en venn jeg møter innimellom, resten er familie og nettrelasjoner. Studiene har jeg begynt å snuse på etter flere år, livet føles mer harmonisk og jeg har tid til det JEG har lyst til. Tenkte kanskje min historie ville gi deg litt mer perspektiv på at det er DU som er viktig i din prosess, ikke hvor sosial eller som du sier ekstrovert du er.
Avatar

Re: Faller utenfor det sosiale samfunnet

aug 13 2019 - 23:35
De siste årene av livet mitt har jeg begynt å skjønne jo mer og mer viktig det er å gjøre ting jeg vil, ikke det alle andre vil. Jeg prøvde å være et oversosialt vesen og etter mange måneder med dette tryna jeg kjempe hardt som 19-20 åring. Jeg fikk depresjon og slutta skolen, for også starte igjen et år senere.

I dag er jeg 25 år og nå prøver jeg stortsett å bare gjøre det jeg vil, for det er slik en burde leve livet. Jeg har funnet ut av å være super sosial hele tiden og feste ikke er noe for meg. Jeg blir sliten av det. De siste månedene har jeg tenkt mye på hvorfor det å være så sosial og festning egentlig skal være en sånn ting alle gjør, for det er jo sjeldent en finner andre ting som folk bare må "absolutt" gjøre. Viss du ikke liker å stå på ski, så skal du ikke trenge det. Det er ikke noe vits å presse seg til å stå på ski for eksempel viss en ikke ønsker det. Alle folk i verden er enig og skjønner dette. Folk har vanligvis ikke den samme holdningen når det kommer til det sosiale og festning, men egentlig burde det ikke ses på som noe annerledes. Det med å ikke måtte presse seg til det en ikke ønsker gjelder også når det kommer til det sosiale og festing :)

Lev livet ditt, på den måten du vil, og finn folk som vil leve med deg, og ikke minst likt som deg :)
Til forsiden