Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Etterdrønninger av depresjon og angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Etterdrønninger av depresjon og angst

juni 11 2013 - 02:22
Håper dette blir til hjelp for noen. En liten tekst skrevet av en av de mange som har vært diagnosert med depresjon/angst, og som nå er en av de «friske». Jeg vil skrive om noe som jeg kaller for «etterdrønninger.» Små episoder med følelser som fremdeles er vanskelig, og nye ting som kommer til.
Jeg kunne ha skrevet mest om meg selv. Jeg kan si kort at jeg er nå 20 år, ble diagnosert da jeg var 15, slet mest i tre år, fikk terapi, kurs og har jobbet hardt for å komme dit jeg er nå. Noen kan kalle deg frisk og du kan ha jobbet veldig hardt, men det betyr ikke at det forsvinner. Her er et eksempel på hva jeg mener:

Eks 1.
Er på vei til å møte noen venner på cafe. Noen stirrer på meg igjen. Eller ser. Jeg får de rykningene fra brystet ut til armene, nakken, hodet. Det strammer. Jeg tror at folk kan se rett igjennom meg, og at de ser noe rart. Det er en fin fyr som ser på meg. Piggene kommer sakte ut fra ryggen. Strammer mellom brynene. Det er ikke meningen. Jeg ser sint ut. Jeg er redd. Men jeg liker det. Jeg vet at jeg er vakker. Jeg har blitt fortalt. Telefonen ringer, kort prosess. Han satt nærmest gråtkvalt på røret og spurte om jeg hadde gjort det. Om jeg hadde vært med en anen forrige fredag ut på fylla, da jeg skulle møte ham etter byturen. Jeg har vært vekke på ny skole lenge, og vi har vært som kjærester hver gang jeg var hjemme. Jeg sier ja. I panikk vurderer jeg det først, før jeg innser hva jeg har gjort. Jeg har såret noen igjen. Jeg lager ingen unnskyldninger. Jeg er stille. Han sa han aldri ville se meg igjen, og det er slik det er. Nå er skuldrene mine så stram at jeg vil spy og folk fortsetter å gå forbi meg. Jeg går også, men går tilbake til bussen. Sender melding til den jeg skulle møte og beklager så mye, men jeg kan ikke komme alikevel. Jeg sitter på bussen, og merker at folk ser på meg. Øynene eksploderer, men ingen tanker er å få. Ingen. De ligger i brystet, strømmende ut til resten av kroppen. Underverdig. Falsk. Slem. Jeg er ikke verdt noe. Jeg fikk beskjed av alle om å «slappe av». Bare ha det gøy, alt ordner seg. Begynner med en gang å snakke til meg selv «Nå, nå gjorde du noe helt idiotisk, men gjort er gjort. Du må lære og gå videre.» Det skjer ikke slik. Jeg kan ikke ikke akseptere det. Jeg kommer ikke over det. Sitter hulkende på bussen, og ingen ser. Vurderer å slå hodet mitt mot et tre. Vurderer å bare løpe, gi opp alt dette her. Drar hjem, skriker, og spør meg selv hvorfor jeg er slik. Hvorfor er jeg et ondt menneske? Hvorfor skader jeg andre? Jeg svarer. Det er fordi jeg aldri har følt meg god nok og jeg hater meg selv. Jeg må alltid jobbe litt ekstra for å være «bra», fordi jeg er ikke som andre. Jeg er ikke like god som dem. Jeg er vakker, intelligent, talentful og klarer mye. Men jeg klarer ingenting.
Fortvilelse i flere timer. Så søvn. Det gjør vondt. Mindre eller større ting som dette skjer ofte, og jeg reagerer på samme måte. Jeg graver meg ned i bakken. Og det er helt greit.
Jeg vet at det egentlig ikke er slik. Jeg vet at jeg er verdiful, jeg føler det ikke, men det er noe som jeg jobber med hver dag. Målet er ikke å gjøre slemme, dumme ting uten å føle vondt om dem, men å finne meg selv i handlingen. Å se meg i hvitøyet på det jeg gjør, og føle det så hardt jeg vil. Det stikker litt hver dag. Det er helt greit. Det er vanskelig å akseptere at jeg er et vanlig menneske med små og store feil, og det er også helt greit. Det er meg som føler det. Og det er meg som er her nå og kan fremdeles smile og tørre å følge meg selv.
Til forsiden