Hei! 31 år gammel mann. Virker håpløst og meiningsløst å skrive, men hvem vet? I nøden er det vel slik at alle spiser alt.

20 år: panikkangstanfall. Ført til problem med reising siden den gang. Fram til det: ingen motgang i livet, alt hadde vært lett. Ressurssterk, skoleflink. Etter den gang har alt egentlig vært en fasade. Har alltid vært opptatt av hvordan en blir oppfattet. Redd for å få kjeft, redd for å bli utstøtt.

Har høyere utdanning, fast jobb, trives der. Har gode perioder og blir nok oppfattet som en flink person der - som kan hjelpe og er dyktig. Likevel alltid hatt følelsen av at jeg kaster livet bort. Pga angst som styrer. I forhold til medmennesker, damer, har jeg tatt dårlige og egoistiske valg. Føler jeg må tilbake og tilstå alt, tvangsmessig, selv om det er ting en fint burde leve med. Hatt en episode der jeg gikk tilbake og gjorde det, redd for at det skal skje igjen (har en konkret episode i tankene), men ingenting vil komme ut av det, og det er historie.. likevel tvangsmessig redd. Føler alt "må være i orden" for at jeg skal "fortjene" å ha det bra, redd for å ikke klare å slippe ting som ligger der. Dårlig samvittighet er jeg livredd for.

Gått til ulike psykologer og leger. I perioder som sagt ok, men føler meg falsk. Kan ikke få barn når en ikke kan følge de på rerie engang. Føler meg så svak - ikke som et ekte menneske.

Har alltid likt meg alene og vært vanskelig å komme inn på. Grunnleggende redd for å være meg selv og for å tørre å vise mitt sanne jeg.. som er en som av og til tar dårlige valg. Mangler mot til å møte panikkangsten - og objektivt er det ingen geunn til å tro at det blir bedre..

Får episoder som nå der jeg blir redd, skyldtynget, sterkt deprimert. Bruker zoloft 100 mg. Hjelper litt. Redd for at alt skal gå til h. Føler det ligger noe grunnleggende galt som gjør at jeg ikke fortjener å ha det godt...

Har støtte i familie. Har venner. Men likevel. Føler noen må "godkjenne " meg, at noen må si at det er greit, at det går bra.

Legen sier: ikke gi det oppmerksomhet.

Nå svært tungt. Inne i en ny dårlig periode. Føl3r jeg vil leve, men orker ikke dette så mange ganger mer. Livet har vært på vent hele mitt voksne liv.. selv med mange gode innslag. . Vet ikke hva målet med dette innlegget er... lindring? Tåler dårlig negative følelser generelt. Redd for de. Takk for at du leste dette!

Det handler ikke om at du ikke fortjener å ha det godt, men det at behandlinger du har prøvd ikke har den ønskede effekten kan være en naturlig konsekvens av at du føler du ikke helt greier å åpne deg, men det er ikke håpløst av den grunn. Det høres uansett ut som om din nåværende lege ikke forstår problemet godt nok. Alle som sliter psykisk vet at de ikke bør gi det negative oppmerksomhet, men det er ikke sånn det funker. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen hatt psykiske problemer. Man kan fint lære seg å endre tankemønster for å bedre psyken, men man er avhengig av de rette verktøyene for å klare det,

Du er tøff som har prøvd diverse tiltak allerede, og jeg tror den samme styrken kan bringe deg videre til noe som hjelper situasjonen din bedre på sikt. Hvis det tilbys i din kommune, hva med å sjekke ut gruppeterapi via noe som heter Angstringen? Det ledes av tidligere deltagere fremfor terapeuter, så det kan kanskje gjøre det enklere å delta. Det er ensomt å føle seg defekt, men du er garantert ikke alene om den følelsen, så kanskje du kan finne god støtte i å møte likesinnede.

Ellers er det viktig å ha en lege som tar ens problemer på alvor og kommer med konstruktive behandlingsforslag. Klarer du å være ærlig med lege om at du sliter med å åpne deg om problemene dine? Regner med at det føles som et hinder også der, og om det evt. kan hjelpe å skrive ned i stikkordsform hva du sliter med fremfor å ta det muntlig?

Takk for tankene dine.

Legen har i daghenvist til dps for behandling av panikklidelse og kan eventuelt legge inn. Men hva er vitsen med det, når det kun er jeg som kan løse problem?

Det handler om tvangsmessig opphenging i ting som er avklart, ferdige, en slags tanke om at om jeg ikke går tilbake og "tilstår" alt galt jeg har gjort, får jeg aldri fred. Hart lignende før - og gått tilbake. Det er neppe noen god løsning i dette tilfellet... må klare å leve med det- at en gjør dårlige valg, og gode valg. Har drøftet den konkrete situasjon med venn, og har gjort det riktige (og ingen skade skjedd...). Men her i går kom det tilbake, etter dagesvis med kjør på andre ting. Klarer dessverre ikke å slippe det nå. Får prøve å akseptere det og se om det hjelper.

Lei av stadig tilbakevendende episoder som denne. Blir svært lei og ser mørkt på ting. Har en følelse av at det alltid skal ligge noe i veien for at jeg skal komme ut av panikklidelsen, som dette. Nå har jeg problem nok med å komme gjennom dagene. Veksler mellom sterk angst og håpløshet.

Angstringen skal jeg undersøke. Når det gjelder behandling, føler jeg trenger noen som "vet alt" om meg som må si at "det er greit". Men det må en kunne si selv! Og tro på det.. tusen takk for svaret ditt.

Vet at det skal gå an å legge bak seg ting, Libra85.. Det virker bare vanskelig. Og har det slik ja, "umoralske" ting som dukker opp. Hva om det blir værende? Hva om, hba om.. .

Ja, og vanligvis regulerer vel slike ting seg selv greit - alene eller i samspillet med andre.

Har sagt til meg selv at jeg må lære - har en dårlig erfaring der jeg behandlet en person dårlig. Gått tilbake der, og har sagt til meg selv at jeg må lære av det. Likevel har det dukket opp situasjoner, der jeg har tatt "dårlige" valg, egoistiske valg - og latt være å ta hensyn til andre. Ikke noe alvorlig eller noe som har gått galt eller ødelagt - men det kunne ha skjedd. I ettertid egentlig lagt situasjonen jeg nå tenker på bak meg. Men så dukker det opp igjen. Og klart, jeg kunne gjort det bedre - men noen ting må en klare å la ligge. Har ingenting å tjene på å "gå tilbake" her og kan heller ikke det. Får da tanker som at dette forsvinner aldri, eller at dette skal ødelegge for livet mitt på andre områder fordi jeg skal "straffe meg selv".

Det å tilgi seg selv er kanskje bra. Men vanskelig.. når en kjenner alle tanker en har tenkt, vet alle ganger en har tenkt: Drit i det, og latt være å bry seg om andre.

Du har rett. I teorien burde jeg enkelt løse mine utfordringer.. Uansett; å fortjene sånn eller slik er vel bare nok en sosial konstruksjon... Om en skal være litt filosofisk.

Tror kanskje en kan det. Være litt.. kynisk, rett og slett. Og det er faktisk bare tanker, så kanskje en får prøve å si at "dette har jeg tenkt ferdig"?

Bare gå videre.

Ja - det er nettopp det.. Kan det gjøre ting bedre? Kanskje, til det neste dukker opp. Lite hensiktsmessig strategi... en må kunne leve uten å ha "alt i orden". Tror det er veien å gå..

Forhåpentligvis... Litt tvangsmessig fokus.enda her men.

Livet mitt er også på vent så du er ikke alene om det. Hva er det som gjør at det føles uekte?

Jeg leste noe en gang om at er man deprimert kan det og være at man er på feil spor i livet. Hva med å utforske det du har inni deg av tanker og følelser. Gjør du det du egentlig vil eller er du for mye å gjøre det andre forventer av deg?

Det jeg føler du bør få mer av, er mer mot til å ha troen på deg selv. Finn din egen verdi fordi det er faktisk sånn at vi ikke trenger å gjøre noe for å være fortjent til noe. Det høres enklere å skrive enn å gjøre det, men du er en god vei til det med at du klarte å uttrykke det du gjorde i denne tråden. :)