Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et liv med angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et liv med angst

nov 16 2019 - 13:24
Jeg tror de fleste tror at det er mulig å skjule sorg men foralltid er umulig.
Og en dag fikk jeg vondt erfare det.

Seint i 2014, jeg var vel 15 år og trodde faktisk at jeg skulle dø.
Jeg så på krim og under den mest intense spenningen skjønte jeg at noe var galt.
Hjertet mitt dunket tungt, hendene mine svettet samtidig som de skalv, jeg kjente hendene mine holdt fast i dyna og hode mitt spinte rundt. Hjerte mitt gjorde så vondt at jeg mista virkelighetsfølelsen. Samtidig som jeg ble kvalm og svimmel av at jeg ikke fikk puste ordentlig. Og frykten for å dø ble bare enda større. Jeg tror også jeg ropte om hjelp.

Jeg husker mamma og pappa kom inn og jeg husker den redselen jeg så i øynene deres. Lite visste jeg at det panikkanfallet skulle forandre livet mitt så mye.

Jeg husker ikke så mye fra de første årene, men jeg husker den vonde, ensomme og den hjelpesløse jenta jeg følte meg som.

Da jeg fikk høre at det var angst som hadde ødlagt meg husker jeg at jeg ble like glad som redd.
Det var fint å vite at man hadde en grunn til at man følte seg så gal, men skummelt å vite at jeg var den eneste som kunne forandre det.

Man føler seg alltid så hjelpesløs og tung.
Det er virkelig en kamp å kjempe seg sterk igjen.

Man legger seg alltid mange tanker på hvorfor ting blir som det blir.
Og at det var jeg som ble rammet av angst er det nok mange grunner til . Mobbing, dårlig selvtillit, press og alt det der.
Men jeg tror frykten for å være ensom eller miste det man bryr seg mest om ødela meg. Å åpne seg for noen som senere ville bli borte skremte livet ut av meg. Samtidig som jeg sleit med å føle meg godtatt.

Jeg mener å huske at jeg framsto som en sikker kanskje litt dominerende jente som barn. Jeg var flink til å fortelle andre hva de skulle gjøre og tok kanskje en litt voldsom ansvarsrolle. Men når man senere ofte blir konfrontert med at det du gjør er feil og at man aldri får høre at man er god på ting man bryr seg om er man ikke så selvsikker lenger.

Jeg tror overgangen fra å være selvsikker til å bli usikker lagde en sjenert sjel i meg. Mange har fortalt meg hvor sjenert jeg var som barn og hvor mye mer sikker jeg ble pga sang. For sang hjalp meg mye gjennom tøffe tider. Det å synge sanger du kunne føle, gjorde meg mindre ensom.

Psykologen som hjalp meg gjennom mine tøffe år var jeg superheldig med. Hun var en dyktig, forståelsesfull og sjarmerende svenske. Hun utfordret angsten min akkurat sånn den trengte og ga meg en tillit jeg aldri ordentlig hadde følt på.
Hun ble kjent med meg på en måte som gjorde meg trygg, jeg trengte aldri si så mye fordi hun klarte alltid lese meg riktig.
Men da jeg fikk høre henne skulle slutte visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Samme uka kom hun forseint til timen min.
Den vonde, skuffende følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Det føltes ut som hun bare hadde gitt faen i meg og nesten glemt meg. Selvom det selvfølgelig ikke var hennes feil, så trodde jeg virkelig det var det.

De siste timene jeg hadde med henne husker jeg at jeg brukte altfor mye tid på å være sur på henne. Jeg var så sykt redd for at jeg aldri skulle føle meg så forstått igjen. Det var jo den tryggeste personen jeg hadde på den tiden. Jeg skulle bare ønske jeg hadde takket henne for den fantastiske jobben hun gjorde for meg. Jeg var så heldig som fikk henne og det vil jeg alltid være takknemlig for.

For å få forståelse er nok noe av det beste man kan få fra et annet menneske når man har det tøft. Det fikk jeg aldri de første årene med angst hjemme. De forsto det ikke. Men på ungdomsskolen fikk jeg mye forståelse fra hun som jobbet i kantina. Hun ble den friplass jeg trengte når alt annet på skolen var ille. Det var også en annen lærer som hadde opplevd angst, som jeg ofte snakket med når jeg trengte forståelse eller bare at noen lyttet. Kontaktlæreren min var også fantastisk. Hun klarte aldri forstå angst men hun prøvde virkelig av hele sitt hjerte. En mer omsorgsfull person skal man lete lenge etter.

Jeg liker å si at jeg ofte har hatt karmaen på min side. Jeg er alltid heldig med lærerne, trenerne og andre støttepersoner rundt meg.
For man trenger folk rundt seg , det er vanskelig å «pushe» seg selv. Det er fint å ha noen med på «teamet» sitt. Og der har jeg nok alltid vært heldig.

Når angsten ble en del av mitt liv var jeg egentlig en ganske aktiv og sosial person. Jeg gikk på sang, spilte volleyball, trente mye styrke og hadde mange venner. Så jeg hadde alltid folk rundt meg selvom jeg følte meg ensom.
For det å snakke om vanskelige ting har ikke alltid vært like populært i min familie, noe som gjorde det enda mer vanskelig.
«Hvordan forklarer man noe man ikke kan se eller forstå uten å oppleve det?»
Derfor var det så godt og alltid vite at de andre stedene jeg var, åpnet folk seg og lot det virke normalt.

Det var kanskje derfor sang og volleyball ble så viktig. Det ble friplassene mine der jeg kunne være «Victoria».
Trening gjorde at jeg følte jeg mestra noe, og den følelsen vil jeg aldri få nok av.
Mens sang var en plass jeg kunne formidle følelsene mine og kanskje kjenne litt på dem.
Så det å holde seg aktiv og sosial vil nok alltid være lurt.
Å utfordre angsten. For det jeg var mest redd for var mennesker. Men allikevel overfant jeg den frykten når jeg fikk bekreftelsen av at jeg mestra noe.

Det kjipeste man hører fra psykologen sin under en angstbehandling må være: « Du vil aldri ordentlig bli kvitt angsten, men du må lære deg teknikker å takle den på».
Og det var det jeg gjorde når jeg fant friplasser eller ting som distraherte angsten.

For jeg vant en gullbillett når jeg ble født. Det gjorde vel egentlig de fleste som ble født i Norge.
I Norge har man tilgang til den hjelpen man trenger.
Samtidig som vi har et system der psykisk helse blir tatt mer og mer på alvor.
Jeg var dessverre en av mange barn som ble rammet av angst.
Men jeg hadde en psykolog som satte livet mitt på «play» igjen. Hun stilte krav og utfordringer, hun holdt meg i hånda men kanskje viktigst hun ga meg svar og forklaringer.
Forklaringer som gjorde meg mindre gal og mer normal. Hun ga meg et perspektiv på de vonde følelsene min og lot meg være meg.
Og det var nok det som gjorde at hun forstå meg så godt. Jeg åpnet hele sjelen min for henne og det er nok ingen som vil forstå meg på samme måte som henne. Hun vil alltid være min helt.

Angst er virkelig forferdelig og jeg unner ikke min værste fiende å oppleve de årene med angst som jeg gjorde. Men jeg er en av mange som er et bevis på at man kommer seg ut av det gang på gang og at man aldri egentlig dør. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har pustet i firkant eller konsentrert meg om å puste med magen, men det har bygd en stabil ro i meg som gjorde at angsten ikke vant.
For det er teknikker som hjelper og hva dine er kan være forskjellig.
«For man er ikke hva man tenker, man er hva man gjør».
Og det er litt det som er greia , når man overgår tankene angsten lager for deg, så har du seiret. Men glem aldri at man alltid vil ha dårlige dager og det trenger ikke nødvendigvis bety annet enn at du er et helt vanlig menneske som er litt sliten.
For å vinne over angsten er slitsomt men jeg kan love den kampen er verdt det.

For meg var det heller aldri lett å slippe angsten helt. Det var rart og skummelt å måtte stå hele alene når man var vandt med så mye hjelp.
Det var rart å være sosial en hel helg uten å være helt dø på søndagen og det var skummelt å ikke vite at angsten var med deg.
Det er rart å si meg selvom angsten var min værste fiende var den også min nærmeste venn.
Det tok meg lang tid å finne meg i at angsten var borte men kanskje værst å stole på at man kunne leve et vanlig liv uten ubehag.
Det er ofte på bussen og toget jeg kan kjenne på et ubehag og symptomer som angsten gir meg men man lærer teknikker som gjør deg mer bevisst på at det ikke er farlig.
For angst er en følelse vi alltid vil ha, bare i mye mye mindre grad.
Innimellom kan det være godt å vite eller kjenne at kroppen lever.
Man må bare lære seg å stole på at man er frisk og fri fra angsthelvete. Og det er ingen skam å bruke tid på det. De fleste som bor i Norge er vanemennsker og når vanene blir borte eller forandret kan vi freske litt ut.

Selvom jeg fikk tilbakefall på angsten min dette skoleåret så har jeg lært meg nye teknikker.For det er fullt mulig å leve med angst, hvis ikke hadde ikke jeg stått her idag.

Mine år med angst lærte meg ihverfall en hel del om erfaringer jeg kan ta med meg videre.
Jeg kan si at jeg har fått en mer forståelse for medfølelse og at det ofte er en grunn for at folk er som de er.
Jeg har lært om hvor viktig det er å tørre å være seg selv og lære at ikke alle vil like deg.
At vi mennesker har en hel del følelser det er viktig å kjenne på og kanskje snakke om.
Jeg har lært mer om å stå på egne bein og kunne klare å ta egne valg.
Men kanskje viktigst: «At man er avhengig av de rundt oss, det er de som bygger deg opp når vi ikke klarer det alene».
Den jobben dere som hjelper en med angst gjør er det tøffeste jobben men den betyr alt for en med angst.
Og å få hjelp er ikke en svakhet men et tegn på at du som alle andre mennesker trenger den omsorgen, tilliten og kjærligheten vi har behov for, for å kunne bli lykkelige.
FOR: «Det er viktig å passe på flokken sin».
Avatar

Hei Victoria99kr

nov 30 2019 - 18:58
Tusen takk for sterk lesing her <3 Det er viktig å passe på hverandre =) Det er så fint =)
Avatar

Re: Et liv med angst

nov 30 2019 - 20:54
❤️
Til forsiden