Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et lite stykke hverdag med angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et lite stykke hverdag med angst

mai 12 2014 - 22:23
Jeg er så lei!

Det som for andre er noe de gleder seg til, noe de ser frem til og noe de opplever som en liten pause i en travel hverdag. Det er for meg et angsthelvete.
Hvorfor kan ikke jeg bare ha det som "alle andre"


I dag ringer jeg til frisøren med hjertet i halsen. Jeg hører det første pipet og jeg er så nær ved å legge på, men jeg kjemper. Jeg holder ut og prøver å komme med noen psyklogiske gloser til meg selv. "Hva er det verste som kan skje?" Jo det skal jeg si deg. Det værste som kan skje er at en hyggelig ansatt sier det ikke er noen ledig time. Verden går ikke under av den grunn. Jeg har fortsatt bein og armer i behold. Jeg er ikke forandret på noe vis av en telefonsamtale, men kroppen mener det er stor fare. Ja kroppen mener det nærmest kan få dødelig utfall. så det er klart kroppen må sette inn alle forsvarsmekanismer.
Mens jeg kjemper denne indre kampen så hører jeg en stemme og panikken brer seg. "F*en det er for sent å legge på nå!" Med skjelvende stemme spør jeg om det er noe ledig. ååjada han har mulighet til å klippe meg NÅ. Jeg hiver meg rundt og rekker ikke å tenke.
På vei til frisøren kommer jeg med noen beroligene gloser til meg selv igjen. DENNE gangen skal det jo gå bra, men allerede da jeg tar i dørhåndtaket skjelver bein og hender som aspeløv. Jeg blir svimmel og kjenner en stor klump i magen som vokser farlig fort.

Når jeg åpner døra klistrer jeg på smilet og jeg skjuler redselen og panikken.
Jeg sier hei med en overdreven glad og lys stemme før jeg setter meg i stolen. Det føles som han ser rett igjennom meg. At han ser jeg er ingenting og at jeg er et nervevrak som ikke burde ha livets rett.
Jeg ser rett frem og det som møter meg er mitt speilbilde. Det er MEG jeg ser. Stygge, ekle, teite, dumme meg. Jeg ser hver detalj i ansiktet mitt og jeg liker overhodet ikke det jeg ser. Jeg får lyst til å grine, men jeg sitter der med det fårete smilet mitt og fokuserer på å puste..

Hvorfor skal det være så vanskelig å synes godt om seg selv, synes at man er bra nok. Føle at man er noe.
Hvorfor, hvorfor, hvorfor skal hendelser som skjedde for mange år siden komme snikende tilbake og spre angst og panikk.

Jeg er så lei!
Avatar

Du bør skrive en bok.

mai 13 2014 - 18:48
Du er veldig flink til å skrive, det burde du gjøre mer av. Skriver du bok? Hvorfor ikke skrive en bok om hvordan du har det hvordan hverdagene dine foregår for deg?
Avatar

Takk :)

mai 14 2014 - 18:33
Tusen takk så koselig å lese :)

Skrevet noen dikt for min egen del, men det er flere år siden sist jeg skrev ned litt fra hverdagen min.
Det hjelper faktisk å sitte med tårevåte øyne, snufse og hikste etter pusen mens jeg skriver.
Føler meg mye bedre etterpå så får se om jeg benytter meg av skriving litt oftere :)
Avatar

:)

mai 14 2014 - 19:18
Du skriver i alle fall veldig bra syntes jeg, det vil jeg si en gang til at du bør fortsette med.

Jeg har skrevet litt selv men mest automatskrivning, der man bare skriver i en slags flyt av improvisasjon. Senere flere år senere har jeg sett på det jeg en gang skrev og sett mer av meg selv enn det jeg da klarte å være observant på. Det å lese noe man selv har skrevet for lengre tid tilbake var for meg en åpenbaring og det har gjort mye med meg i forbindelse med min personlige utvikling som psykiatrisk pasient. Man får taket på noe mer av det man var i og både ser å husker livet på en annen måte når man leser det man en gang skrev.
Til forsiden