Hei,
Ønsker med dette å dele min erfaring med Cipralex. Grunnen til at jeg ønsker å gjøre dette er at medisinen har fått alvorlige konsekvenser for mitt liv og min helse. Erfaringen min er ikke positiv. Jeg vil understreke at dette er MIN erfaring, medisinene har ikke den samme virkningen på alle. Hvis du går på Cipralex eller andre SSRI bør du antageligvis ikke lese dette.

Mitt møte med Cipralex startet etter en lang periode med stress både på jobb og på privaten. Depresjonen og angst kom snikende sammen med en rekke fysiske plager. Spesielt mageplager. Det ble etterhvert så ille at jeg måtte legges inn på sykehus for å få intravenøs behandling. Hadde fått det for meg at maten gjorde meg dårlig og at jeg var intolerant for det meste. Jeg gikk igjennom ALT av undersøkelser men konklusjonen var at jeg var fysisk frisk, plagene mine var relatert til stress. Legene forklarte meg dette, noe jeg aksepterte, og jeg begynte å spise igjen. Men jeg var fortsatt deprimert og slet med angst, så det var her jeg fikk mitt møte med psykiatrien.

I kombinasjon med samtaleterapi ble jeg satt på Cipralex. Startet på en lav dose, 5 mg. Etter én uke på medisinene startet bivirkningene å komme. Kraftig angst, mye sterkere enn det jeg var vant til, hodepine, kvalme og søvnløshet. Jeg var ikke forberedt på dette, ble aldri advart om disse bivirkningene. Selvfølgelig tok jeg dette opp med min psykiater, han fulgte opp med å øke dosen. Så skal jeg gjøre en lang historie kort; Etter ni mnd med i et levende helvete hvor jeg til slutt sto på 25mg bestemte jeg meg for å slutte. Hver eneste dag hadde jeg opplevd kvalme, hodepine, søvnløshet, angst, ingen matlyst og generelt liten lyst på det meste.
Medisinen ble trappet ned over 6 uker. Merket ikke så mye før jeg kom ned til 5mg og skulle trappe ned dette. Man skulle tro at alle bivirkningene forsvant når man reduserer medisinen som gir disse bivirkningene? Nei!!! De blir verre!! I tillegg til de plagene jeg hadde, som ble verre, kom sterkt svimmelhet, synsforstyrrelser, utmattelse og smerter i kropp.

I skrivende stund har jeg vært uten medisinene i fem måneder, og jeg fungerer hverken fysisk eller psykisk. Er 100% sykmeldt. Det føles som om hodet mitt sitter montert på kroppen via en fjær, se for deg en troll i eske! Alt går rundt og gynger. Et vanvittig trykk i hodet, ikke som vanlig hodepine. Problemer med å fokusere blikket når jeg flytter hodet, store konsentrasjonsproblemer, skjelving, svetting og kvalme. I tillegg er jeg utmattet. Dette er uutholdelig.
Og jeg tenker hvorfor ble jeg ikke advart mot disse bivirkningene? Hvorfor ble jeg ikke fortalt at det kan være ekstremt vanskelig å slutte med disse medisinene? Jeg har vært 100% åpen mot venner, kolleger og bekjente om min medisinbruk og jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk med like erfaringer! Jeg vet om flere som faktisk ikke klarer å slutte da de ikke orker å stå ut med plagene!

Jeg har derfor bestemt meg for at jeg skal bruke mye tid på å dele mine erfaringer med andre. Hvordan jeg skal gjøre det er jeg usikker på. Folk bør få vite om hvor sterke plager du kan få ved å bruke slike medisiner. Hvis legen din foreslår en medisin som sannsynligvis ikke virker, men som gir deg en hel del plagsomme bivirkninger, og i tillegg er vanskelig å kutte ut, hadde du tatt de da??

Jeg hadde ikke det.

Helsepersonell har plikt til å informere om mulige bivirkninger av medisinene som gis, og å tilby medisinfri behandling. Men det blir ingen forandring i denne praksisen så lenge pasienter ikke påklager slike saker til Statsforvalteren. (Eller evt. skriver en fullmakt dersom de ikke er i stand til å klage selv.)

Er det noe jeg kan skrive under på så er det at vi IKKE blir informert om disse bivirkningene. Som jeg nevner i mitt innlegg er vi mange som deler denne erfaringen.

Så kan man spørre seg hvorfor psykiatrien og fastlegene fortsetter å dele ut disse medisinene over en lav sko?

Svaret tror jeg ligger i den situasjonen psykiatrien befinner seg i, de har ikke ressurser til å gjøre det de skal. Folk får utdelt piller, mange pasienter blir da «fornøyde». De kan dra hjem og spise «antidepressiva», pillene skal gjøre jobben. Dette forenkler hverdagen til psykiaterne.

Min sak ligger hos statsforvalteren, så får vi se hva jeg oppnår med det. Jeg er bitter og forbannet over min egen situasjon for øyeblikket, det må jeg innrømme.

Hei. Jeg har opplevd lignende. Gikk til fastlegen og fortalte om plagene mine, tidligere traumer fra barne/og ungdsomsårrne og panikkangsten min.

Ble fortalt at jeg ikke var syk nok for psykolog og fikk resept på cipralex. Begynte på dette og har aldri følt meg verre før. Fikk panikkangst hver eneste dag, suicidale tanker og var generelt helt zombie. Fikk også derealisasjon og depersonalisering som enda ikke har gått over etter at jeg sluttet.

Når jeg spurte fastlegen min om bivirkninger ville han ikke fortelle meg noe om der fordi det var inviduelt. Fikk ikke høre om noen bivirkninger

Bra at du har tatt saken videre. Da blir den ihvertfall tatt med i statistikkgrunnlaget, og det er viktig!

Når det gjelder hvorfor leger skriver ut disse medisinene over en lav sko, så henger det også sammen med at de fleste pasienter ikke krever sin rett til medisinfrie alternativer, men bare tar imot det som blir tilbudt dem. Derfor er det desto viktigere at noen tar opp kampen og ikke gir seg.

Jeg har motsatt erfaring med cipralex. Jeg har vært innom svært mange forskjellige antidepressiva og antipsykotika, og effekten varierer veldig og det gjør også bivirkningene. Cipralex er en av veldig få antidepressiva som hjalp på min angst hvert fall, men den var ikke god nok til at jeg fortsatte med de, og selv følte jeg at det å slutte var en ganske så smertefri affære.

Jeg vil også legge til en ting til; jeg er jo rusavhengig i tillegg, så det er ikke bare c-preparater jeg har vært innom. Nei faktisk så har jeg stor sett prøvd eller holdt på med de fleste rusmidlene dere kan tenke dere til. Grunnen til at jeg sier dette er pga at uansett om jeg har brukt cipralex eller MDMA i månedsvis, så har kroppen alltid havnet tilbake til utgangspunktet. Det kan gjerne ta noen dager eller kanskje opptil måneder, men etter hvert så har jeg inntrykk av at alt balanserer seg igjen.

Jeg lurer på om dere kanskje skal prøve å vurdere tanken om at det var angsten deres som steg når dere begynte på antidepressiva, og at disse problemene dere opplever kan være psykologiske. Nå vet ikke jeg hva slags problemer dere bærer på, men jeg vet hvert fall at hos meg hvor det er traumer i bunnen så er det en skikkelig vanskelig balansegang mellom helt OK og et helvettes mareritt. Jeg lurer på om kanskje oppstarten av medisinene kan ha trigget noe i dere som gjorde til at angsten og andre problemer bare økte betraktelig. Jeg er dog kjent med disse problemene med økt angst og søvnproblemer og sånt ved seponering, men det var jo ikke lange tiden før det gikk tilbake til normalen igjen heller.

Jeg sier ikke at jeg ikke tror på dere altså. Selv har jeg begynt å føle at disse diverse c-preparatene stort sett er gift som ofte gjør ting verre, så det er nok ganske så uaktuelt for meg å ta mer av de. Men når min opplevelse etter å ha køddet så mye med kjemien i hjernen med alt fra antidepressiva til tunge narkotiske stoffer er at det ALLTID balanserer seg etter en stund, så synes jeg det er rart om dere skal ha blitt fullstendig ødelagte av disse medisinene.