Angst er så veldig ensomt og noen ganger får jeg følelsen av at jeg er den eneste i hele verden som har det slik jeg har det.

Jeg har en form for angst som kommer uten en tilsynelatende grunn og som kan vare alt i fra noen timer til uker. Når jeg har angst kjennes det ut som at det aldri skal slippe og alt jeg ser på eller gjør kan gi meg en ekkel og rar følelse. Jeg føler meg utrolig sårbar og syntes det er vanskelig å akseptere at det bare er angst jeg kjenner på. Det er som en indre motor som durer og går hele dagen. Våknet som regel av angsten i 6 tiden og den kan være tilstede gjennom hele dagen. Det er som jeg ikke er i stand til å føle noe annet enn uro, og noen ganger føler jeg meg så utenfor meg selv at jeg kan tvile på alt. Jeg føler rett og slett at jeg mister grepet på virkeligheten.

Hensikten med å skrive dette innlegget er vel at det gir en eller annen form for trøst å høre at jeg ikke er alene om å føle det slik. Derfor må du gjerne gi en lyd fra deg dersom dette høres kjent ut for deg. Takk

Jeg var sjef og hadde ansatte og sterk psyke. Trodde jeg var uovervinnelig. Men døra traff meg i trynet så det smalt! Jeg gikk rett i bakken. PTSD kaller de det. Jeg ble livredd og fikk panikk. Fikk ikke puste og ville bare besvime. Sannheten var at jeg fikk puste, men alt for mye. Har etter to mislykkede forsøk med to psykologer endelig møtt en engel av en psykolog. Hun har forklart det så enkelt at det virker. Jeg ser endelig lyset i enden av tunellen. Ikke gi opp, Det finnes et håp.

Så fint å høre at det er blitt bedre! Det gir Absolutt håp. Jeg har også vært velfungerende inntil jeg fikk denne diffuse lumske angsten. Det er vel bare å vente det ut...

Hei!
Jeg har det noe lignende på samme måte. Fikk en organisk angstlidelse etter feilmedisinering av en autoimmun sykdom og endte opp med en så alvorlig angst/depresjon at jeg trodde jeg mista kontrollen og skulle ende livet mitt.. Etterhvert fikk jeg hjelp og innsyn i hvordan den fungerte og begynte å få det bedre. I det siste har jeg hatt mye stress og press og det har trigget de samme følelsene og uroen/angsten som har vært tidligere, og jeg bruker mye av dagene på å prøve å overbevise meg selv om at et panikkanfall nå ikke vil gjøre at jeg mister kontroll... Poenget mitt er at du ikke er alene, og det går over.. Vi er nødt til å tro at ting vil bli bedre!
Masse god bedring!
K

jeg har
masser av angst
mye er relatert til
såkalte hallisunasjoner
men også mye
tilsynelatende uten en grunn
jeg hater den kampen
mot en fuckings usynlig fiende
mitt tips er å avlede så bra du bare kan
tv - radio - pc - whatever liksom ;)

«Det er som jeg ikke er i stand til å føle noe annet enn uro, og noen ganger føler jeg meg så utenfor meg selv at jeg kan tvile på alt. Jeg føler rett og slett at jeg mister grepet på virkeligheten. «

Dette kjenner eg også mykje på!! Har mykje uvirkelighetsfølelse, og føler meg ikkje tilstede til tider! Når det «toppar» seg for meg kan eg føle at eg «stivner til», og ikkje klarer å gjer noko, sjølv om eg har panikk! Klarer ikkje tenke, føler for å «flykte», men berre stivner til liksom! Skikkelig ekkelt. Før hadde eg dei typiske angstsymptoma, men jaggu mej skulle det utvikle seg!

Langt fra alene, det er dessverre mange av oss. Jeg har hatt angst i 20 år. Har hatt gode og dårlige perioder. Var nesten kvitt det en periode, men nå er det verre enn det har vært noen gang. Prøver å overbevise meg selv om at det bare er angst, men ikke alltid like lett.