Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er jeg den vanskelige pasienten?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 15 2019 - 18:04
Jeg har hatt samme psykiater i over 10 år. Jeg hadde en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse da jeg begynte der, men han hevder nå at jeg har blitt kvitt mye av symptomene og at jeg ikke lenger fyller kriteriene til diagnosen. Har fungert i jobb i mange år og holdt angst og depresjon i sjakk, slik at jeg har levd et relativt normalt liv. I de siste 6 mnd har jeg kjent at angsten har kommet veldig tilbake og jeg har også agorafobi som jeg har slitt med i alle år. For meg kan det virke som at psykiateren helst vil jeg skal bruke medisiner, noe jeg er veldig redd for. Dette har han nevt på med jevne mellomrom i de årene jeg har gått hos han. Jeg har også gått der ganske sporadisk og han vil gjerne at jeg bestemmer selv når jeg har behov for time.

Det som er poenget med innlegget mitt er at jeg har i perioder har vært usikker på min behandler. Han kan være sarkastisk og plumpe ut med litt skarpe ting innimellom, samt at jeg har sett han har himlet med øyene (kanskje ikke slemt ment men jeg ble usikker). Har gått en runde med meg selv og nevnt det for et par jeg kjenner som bekrefter at det jeg stusser over ang psykiateren ikke er helt på jordet. Han er også litt tafatt til å gi meg konkrete tips og råd føler jeg. Ofte sitter jeg å prater og han bare jatter med. Kanskje han er lei hele meg og tenker at jeg er en lost case. Har fortalt han om min agorafobi og det eneste han egt sier er at jeg må bare hive meg på et fly/tog/ buss og utfordre det. Agorafobien hemmer meg så mye at jeg aldri drar lenger unna hjemmet 1 times kjøring, og det er jo ikke akkurat veldig trivelig å aldri dra på ferie eller noe sånt. Når jeg hadde en samtale med han i dag var jeg ganske lei meg, og oppgitt og spurte hva han tenkte om min situasjon som har blitt vesentlig verre, og både han og venner kommenterer at formen min er verre enn på lenge. En annen ting er at han pltuselig i det siste nevner han tror jeg kan være bipolar og så neste time trodde han det ikke alikevel men at det er noe biologisk med meg og det jeg tror han mente med det er at det er kun medisiner som vil hjelpe :(

Han svarte at han ikke visste for jeg hadde jo prøvd alt. Er terapi hos han 1 gang i mnd og oftere ved behov er å prøve alt? Han mener at mot min panikkangst og depresjon måtte jeg trene og holde meg i form. Dette gjorde jeg, gikk ned 20 kg, la om døgnrytmen, jobber og står på. Men alikevel kom angsten og depresjonen såpass at jeg måtte sykemelde meg de siste 3 ukene, fordi bare å dra på butikken er en utfordring. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Han gjør meg veldig usikker og jeg tenker jo veldig på at det liksom er noe jeg bare må leve med :(



Noen råd?
Avatar

Re: Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 15 2019 - 18:16
Verdt å nevne at vi har snakket om både gruppeterapi og han mente jeg ville ha godt utbytte av intensiv psykoterapi hos en kvinnelig behandler. Men så et par timer senere har vi liksom prøvd alt? Jeg skjønner ingenting jeg. Har sendt han en mail om mine tanker rundt dette så jeg er veldig spent på hva han svarer! Fastlegen min har også for en stund tilbake sagt at det er mange som slutter hos denne psykiateren og at han og fastlegen ikke alltid er enige. Litt rar ting å si....
Avatar

Re: Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 18 2019 - 01:59
Psykologer og psykiatere er mennesker de også. Noen er dønn seriøse og andre er mindre av det. De kan ha dårlige dager og gode dager. De har tatt en utdanning en gang som ga dem autorisasjonen til å praktisere yrket sitt der pasienten blir veldig prisgitt dem, kanskje litt for mye. De må nok gjøre noe vedlikehold i form av kurs og oppdatering, men nepp veldig omfattende. Vi andre må i grunnen bruke vår egen fornuft i møte med dem.

Slik jeg skjønner så er det å sette en diagnose noe som skal gjøres omhyggelig, etter å følge en bestemt metode som innbefatter at pasienten skal besvare spørsmål, og skal vite hva som skjer. Så han kan ikke bare stikke fingeren i være og si at du er f eks bipolar.

Jeg er også ganske skeptisk til medisiner så sant det kan unngås. Og når jeg noen ganger leser på denne nettsiden om folk som prøver å slutte med dem etter depresjon så kan en bli skremt av hvor plagsomt det kan være. Men slik jeg har forstått så er bipolaritet biologisk og da er det vel medisiner som må til for å stabilisere, men det kan ta tid å finne rett medisin/dose.

Håper du finner ut av ting så du får det bedre.

Kanskje er det fruktbart å bytte etter så mange år. Både behandler og metode. Ikke dumt å prøve.
Avatar

Re: Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 28 2019 - 13:11
Føler veldig med deg og håper ting kan bedre seg.

Det finnes alternativer former for samtaleterapi og konsulenter som kanskje kan hjelpe deg bedre en den konvensjonelle psykologer. I tillegg til andre psykologer selvfølgelig.

Hvis en tilstand skal antas å skyldes noe "biologisk" så burde men klare å påvise den ved å ta prøver av pasienten. Hvis diagnosen selv er basert på spørsmål og psykologer sin vurdering, hvordan vet man at bipolaritet bare kan fikses med medisiner hvis man ikke har en observerbar årsak til symptomene.

Selv om man kan diagnostisere bipolaritet ved testing på laboratoriet så betyr ikke dette at medisiner er den beste og eneste løsningen. Så lenge følelsene og adferden er utløses av tanker eller dyptsittende oppfatninger om seg selv og verden rundt oss, så er det en sjanse for at endring av de cognitive strukturene kan hjelpe noe... selv uten medisiner.

Jeg mener man burde unngå medisiner og spesielt de som er psykoaktive med mindre omstendighetene krever det. Det er fordi jeg er skeptisk til at de gjør ting bedre i det lange løpet uten å skape andre (ofte verre) problemer istedet.
Avatar

Re: Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 29 2019 - 18:20
Dette er det flere som har skrevet om på diverse forum opp igjennom.

Som andre her skriver, psykologer, psykiatere og terapeuter av alle slag er mennesker, med forskjellige personligheter. Alle prøver vi å være mest mulig profesjonelle, men noen er ikke så flinke til det som andre.

Jeg har også møtt noen jeg ikke anser som så profesjonelle som de burde være. Men det er bare min mening som pasient. I en rettssak hadde jeg sikkert blitt ansett som ukompetent til å vurdere sånne ting. Men det er min -personlige- mening, som ingen kan ta fra meg. Det har vært ting jeg har nevnt som jeg føler har vært viktig å få prata om, men som jeg føler har blitt avfeid og dreid bort fra.

Jeg har nå kommet til et punkt der jeg kommer til å si fra til de jeg går til, at jeg må få pratet om ting som er viktige for meg, og ikke bare hva den aktuelle behandleren mener er viktig. Selv om jeg har den ytterste respekt for deres jobb, så er det ikke rettferdig at man føler man blir pratet rundt og viktige temaer ikke virkelig blir tatt tak i. Og i hvert fall ikke at man ikke får en forklaring for -hvorfor- man ikke får pratet ut om ting man føler er viktige.

Så i ditt tilfelle, ville jeg begynt å prøve å legge litt press på psykiateren. Og hvis du ikke får innfridd det du ber om, så si at du føler at tiden er inne for å skifte behandler.

Og det siste jeg har kommet frem til er, at hvis man ikke føler man går til en behandler som gjør livet sitt -bedre-, så er det bedre å -ikke- ha noen behandler.

Noen mennesker kan hende tar til seg kunnskapen behandleren gir uten problemer, men andre kan ha behov for å ta opp temaer som ikke behandleren har så god kunnskapsbase for å behandle. Da kan det bli kontraproduktivt å gå til behandler, har jeg kommet frem til. Selv om man kanskje kan få faglig og erfaringsmessig påfyll i andre arenaer i livet, så kan det hende man går glipp av å behandle det som virkelig er viktig. Og da kan det bare forskyve problemet og kaste bort mer tid enn hva som er sunt.

Så jeg vil nok si, ikke vær redd for å begynn å legge litt forsiktig press.

Og det er sikkert mange behandlere som bruker dette som taktikk for å øke selvtilliten hos pasienten. Men for meg er dette uetisk. Ekte selvtillit kommer av å forstå et tema helt til bunns, å "overvinne" et indre problem. Ikke å gå i opposisjon mot den som egentlig skal hjelpe en, som en egentlig skal ha 100% tillit til.

Så det er dette jeg har kommet frem til i løpet av de årene jeg har gått til forskjellige behandlere nå. Om det er relevant for deg, må du bestemme selv.
Avatar

Re: Er jeg den vanskelige pasienten?

okt 29 2019 - 18:20
Dette er det flere som har skrevet om på diverse forum opp igjennom.

Som andre her skriver, psykologer, psykiatere og terapeuter av alle slag er mennesker, med forskjellige personligheter. Alle prøver vi å være mest mulig profesjonelle, men noen er ikke så flinke til det som andre.

Jeg har også møtt noen jeg ikke anser som så profesjonelle som de burde være. Men det er bare min mening som pasient. I en rettssak hadde jeg sikkert blitt ansett som ukompetent til å vurdere sånne ting. Men det er min -personlige- mening, som ingen kan ta fra meg. Det har vært ting jeg har nevnt som jeg føler har vært viktig å få prata om, men som jeg føler har blitt avfeid og dreid bort fra.

Jeg har nå kommet til et punkt der jeg kommer til å si fra til de jeg går til, at jeg må få pratet om ting som er viktige for meg, og ikke bare hva den aktuelle behandleren mener er viktig. Selv om jeg har den ytterste respekt for deres jobb, så er det ikke rettferdig at man føler man blir pratet rundt og viktige temaer ikke virkelig blir tatt tak i. Og i hvert fall ikke at man ikke får en forklaring for -hvorfor- man ikke får pratet ut om ting man føler er viktige.

Så i ditt tilfelle, ville jeg begynt å prøve å legge litt press på psykiateren. Og hvis du ikke får innfridd det du ber om, så si at du føler at tiden er inne for å skifte behandler.

Og det siste jeg har kommet frem til er, at hvis man ikke føler man går til en behandler som gjør livet sitt -bedre-, så er det bedre å -ikke- ha noen behandler.

Noen mennesker kan hende tar til seg kunnskapen behandleren gir uten problemer, men andre kan ha behov for å ta opp temaer som ikke behandleren har så god kunnskapsbase for å behandle. Da kan det bli kontraproduktivt å gå til behandler, har jeg kommet frem til. Selv om man kanskje kan få faglig og erfaringsmessig påfyll i andre arenaer i livet, så kan det hende man går glipp av å behandle det som virkelig er viktig. Og da kan det bare forskyve problemet og kaste bort mer tid enn hva som er sunt.

Så jeg vil nok si, ikke vær redd for å begynn å legge litt forsiktig press.

Og det er sikkert mange behandlere som bruker dette som taktikk for å øke selvtilliten hos pasienten. Men for meg er dette uetisk. Ekte selvtillit kommer av å forstå et tema helt til bunns, å "overvinne" et indre problem. Ikke å gå i opposisjon mot den som egentlig skal hjelpe en, som en egentlig skal ha 100% tillit til.

Så det er dette jeg har kommet frem til i løpet av de årene jeg har gått til forskjellige behandlere nå. Om det er relevant for deg, må du bestemme selv.
Til forsiden