Jeg er redd for å dra til legen. Jeg er redd for å ikke bli tatt alvorlig. Jeg er redd for at det eneste jeg er, er selvmedlidende og sutrete. Jeg er redd for at legen skal bli irritert. Jeg er redd for at jeg skal dra derifra, og føle meg verre enn jeg gjorde før jeg dro dit. Jeg er redd for å be om hjelp. Men jeg er også redd for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg har en eller annen slags form for angst. Jeg er konstant litt nervøs. Jeg er alltid bittelitt kvalm. Jeg har en slags klump i brystet, som jeg av og til nesten ikke merker, men som av og til blir så stor at jeg føler jeg ikke får nok luft. Jeg blir ofte svimmel.Jeg er trøtt og sliten hele tiden, uansett hvor mye jeg sover. Men når det er kveld vil jeg ikke legge meg. Jeg kan ikke huske sist jeg var glad. Jeg er ikke trist. Men jeg er heller ikke glad. Jeg er tom, likegyldig. Det er tungt å komme seg opp om morgenen, fordi jeg føler at ingenting i livet mitt har mening. Jeg har ingen grunn til å stå opp. Jeg er livredd for å ende opp helt alene. Men jeg er også kjemperedd for å slippe noen inn. Jeg er redd for at vennene mine en dag skal innse hvor patetisk jeg egentlig er, hvor lite jeg egentlig betyr for dem, og forlate meg. Jeg er redd for at alle jeg bryr meg om skal død. Jeg er redd for mye rart. Ikke sånn kjemperedd, men nok til at jeg hele tiden kjenner det litt. Av og til kjenner jeg det veldig godt. Er det nok? Er det nok til å be om hjelp? Eller stjeler jeg kapasitet fra noen som virkelig har behov for det?

Hei!
Jeg kjenner meg igjen i en god del av det du skriver. Jeg er også ofte nervøs og har denne klumpen i brystet, noen ganger også i magen og halsen. Kjenner meg også igjen i litt kvalme og svimmelhet, og trøtthet også. Og ting jeg alltid har syns og fremdeles syns er gøy, har jeg ikke lyst til for tiden. Jeg føler meg også litt tom noen ganger. Jeg gikk til legen for ca. en måned siden, og sa alt dette. Jeg fortalte også om at jeg sliter i sosiale sammenhenger, og føler meg uvel blant mange folk. Jeg fikk da konstatert sosial angst. Jeg spurte om jeg kunne få henvisning til psykolog, og det fikk jeg. Jeg har fått time om en liten måned, så ventetiden ble for min del ca. 2 måneder. Jeg vil absolutt anbefale deg å gå til legen. Gå til legen og si hva du føler og tenker, og be gjerne om en henvisning til psykolog slik jeg gjorde. Når følelser og tanker lager problemer i hverdagen, er det greit med litt profesjonell hjelp. Og husk, at man trenger ikke være syk for å gå til psykolog. Det kan være godt å ha noen å prate med, om man tenker på mye også :) Vist du synes ventetiden blir for lang, kan du be om henvisning til en privatpraktiserende psykolog med driftsavtale, det kan ofte være kortere vente tid der, enn hos offentlig. Jeg prøver ut offentlig først, så får jeg se.
Jeg føler vi er litt i samme situasjon. Vist du vil snakke med noen om det, kan du gjerne snakke med meg. Bare legg meg til vist du vil snakke :)

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta det opp med lege. Det hjelper ingen å dra på seg maska, late som ingenting og la det skure. Jeg gjorde det alt for lenge, og møtte veggen skikkelig. Sånne ting, det baller på seg og drar med seg andre problemer, og plutselig sitter man der med et mye større og mer sammensatt problem enn om man tok tak i det med én gang.

Du virker som om du er reflektert og fullstendig klar over hvordan din situasjon er. Du beskriver det veldig tydelig Om du forteller dette til legen din, er jeg helt sikker på at du får hjelp. Også må du huske på at det er han som jobber for deg :)

Lykke til!

Print ut det du har skrevet her og gi det til legen. Ofte er det mye enklere å gi noe skriftlig enn å skulle forklare det med ord når man er nervøs.
Lykke til!

Takk for svar. Det hjelper å høre at andre mener jeg har "lov" til å søke hjelp. På en måte vet jeg det, men demonen i hjernen gjør det litt vanskelig. Takk igjen. :)