Hei!

Beklager på forhånd om dette innlegget blir langt.

Jeg har opplevd en del ting i barndommen som ikke var ok, ingenting alvorlig om jeg sammenligner med mange andre, men nok til at jeg grubler mye over det. Mamma opplevde veldig mye traumatisk som liten og fikk diagnosen borderline og ptsd i voksen alder. Vet ikke om det er mer, men hun har ikke samme virkelighetsoppfatning som alle andre.

Da jeg ble født, ble hun dårlig en stund etter.. Har et par minner som har festet seg litt i hukommelsen min. Det første jeg husker er at jeg står i en sprinkelseng og gråter, men ingen kommer. Vet ikke noe om omstendighetene rundt det eller noen ting, men det er sånn jeg husker det. Har også ett minne fra at pappa sitter på senga og gråter, husker enda at jeg ble redd, fordi han var alltid den som hadde kontroll. Det ble skilsmisse fordi mamma var syk og hadde mange paranoide forestillinger.
Jeg vet også at jeg ble «kidnappet» en gang, men om jeg har noen minner fra dette er de veldig vage og denne episoden føles ikke som noe dramatisk. Det verste var vel at jeg ble dratt inn i det av den ene parten og visste ikke hvem jeg skulle tro.

Har også opplevd litt mobbing her og der og andre utrygge relasjoner.

Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å kalle det noe.. det som har skjedd har skjedd. Men jeg får dårlig samvittighet av å snakke om det som noe som har gjort inntrykk på meg og føler meg oppmerksomhetssyk, noe jeg til en viss grad føler at stemmer.

Får sannsynligvis psykolog nå, men føler at jeg ikke fortjener denne hjelpen i og med jeg har fått det før, og tidligere vært uærlig i terapien. Derfor er jeg redd de kommer til å kaste meg ut, eller ikke vil hjelpe meg.

Det høres ut som du ikke hadde bare trygge omsorgspersoner i din oppvekst. Når din mamma var så utrygg så ble du naturlig mer følsom på den gangen din far gråt også.

Du skal da ikke ha dårlig samvittighet for å snakke om det du bærer på, det er den måten du kanskje lettest kan komme videre på. Det sunne mennesket snakker om det som er skjedd med andre og får plassert det slik at de kan fortsette livet. Ikke noe å skamme seg over i det hele tatt!

Og du fortjener da terapi og det er flott at du søker hjelp! Jeg kan ikke tro at de vil kaste deg ut, klart de skal hjelpe deg. Om du har løyet i terapi tidligere, så var det vel noe du trengte akkurat da. Det behøver ikke bety at du nødvendigvis fortsetter med det. Barn som lever i vriene livssituasjoner blir forresten av og til kjempegode på å juge, og da er det vel for en grunn. Det som er viktig er at en med tiden lærer seg av med det både overfor seg selv og andre. Løgn fører en stort sett bare opp i mer vanskeligheter, kan en se for seg.

Lykke til med terapien og videre i livet! Hvis du vil sende en venneforespørsel og mail, er du velkommen til det.

Tusen takk for svar:)

Ja. Det er vel kanskje en naturlig reaksjon på det som skjedde der og da, og forhåpentligvis et tegn på at jeg har i alle fall noe empati.

Hovedproblemet er vel at det har bygget seg opp ett sinne inni meg, kanskje det sinnet kommer av frustrasjon, og at jeg holdt så mye inni meg da jeg var yngre. Men jeg har ingen egentlig grunn til å være sint, i alle fall ikke nå, så lenge etterpå..

Ble glad for svaret ditt, følte meg litt mindre fæl et lite øyeblikk. Takk skal du ha:)

Så godt at det var noe til hjelp, tusen takk for de ordene!

Bedre seint enn aldri, "kroppen husker" vet du. Sinne er en helt naturlig følelse hos oss mennesker, det er bare flott at du har kontakt med de følelsene. Du kan uttrykke dem uten å skade noen ved f eks å gå ut i skogen og kaste snøballer mot en trestamme eller en fjellvegg og skrike ut hva du er sint for. Så kan det hende at du etterhvert gråter, ler og smiler også, og det vil rense deg innvendig. Hvis du vil at noen skal være med deg er det lurt å fortelle på forhånd hva du skal gjøre, slik at de ikke får sjokk.

Eller du kan gjøre noe annet som du synes fungerer for deg for å få uttrykt følelsene, f eks løpe, trampe i bakken, eller hva du måtte komme på. Men hold deg til det som ikke skader deg selv eller andre, så vil det gå deg vel.

Ingen fare for at jeg kommer til å skade meg selv eller noen andre.

Tramper allerede litt i bakken om jeg er for meg selv, men det med snøballer var nytt for meg.

Takk for gode tips! :)