Jeg er en jente i midten av 20 årene som ble veldig syk i fjor. Jeg slet med en sykdom som fikk meg inn og ut av sykehuset i flere måneder. Etter denne sykdomsperioden kom "angsten". Jeg har gått til psykolog ca annenhver måned i et år nå. Jeg utviklet en skikkelig noia, og har slitt med å dra på fester og gjøre ting, i frykt for å få et utbrudd. Det gikk en lang periode nå hvor jeg ikke har hatt noe særlig angst i det hele tatt(guuud så fantastisk!!), men nå er det kommet igjen etter en kort omgangssyke.. Det sier i hvert fall psykologen. Problemet nå er at jeg bare er engstelig, og ufaaaaattelig nedstemt. Jeg er konstant lei meg(jeg har knapt grått på 20 år), griner masse, uvel, redd.. og ikke minst, noe jeg ikke har hatt så mye av tidligere, jeg har helt vannvittig lyst til å dø(jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre noe med det), men det er helt sykt. For jeg går fra å være en helt normal, kjempesmart jente, til å bli et vrak. Jeg vet ikke hva jeg føler en gang, jeg er bare kjempenedstemt og har det jævli. Får ikke spist, trent eller noe. For 1-2 uker siden trente jeg 3 ganger i uka og spiste godt.. Nå vil jeg bare ligge i senga og helst bare forsvinne. Jeg har masse venner som stiller godt opp, men føler ikke det hjelper noe særlig. Hva er det, er det angst eller depresjon? Hvordan skal jeg gå frem? I tillegg går jeg på skole, og jeg blir nødt til å ta meg sammen for og klare dette... Hjelp!

Hei! Det høres ut som om du har det helt forferdelig akkurat nå. Det er grusomt å gå fra frisk og glad den ene dagen til syk og redd den neste. Det er helt normalt å føle angst og nedstemthet i en sånn situasjon. Og at du er livredd for å få tilbakefall. Jeg har slitt med angst i snart 5 år, og da jeg fikk brystkreft for to år siden, var det nok! Men så ga jeg meg selv to alternativer: synk eller svøm. Gjett om jeg kunne svømme! Prøv å se om du klarer å akseptere at sinnet ditt trenger tid til å områ seg. Ting vil forandre seg garantert. Du trenger to ting nå: 1) Kvalifisert hjelp og 2) å Holde ut! :-))

Det høres mest ut som depresjon for meg. Jeg vet ikke så mye om dette, men jeg har selv hatt begge deler. Jeg er blitt kvitt angsten, mer eller mindre ihvertfall og det var utrolig deilig. Har fortsatt litt vinterdepresjoner, men absolutt ikke på samme måte som før. Kjenner meg godt igjen i det du skriver at du bare vil dø. Det var ganger jeg også ønsket det, men hadde ingen tanker om å ta mitt eget liv. Heldigvis finnes det mye god hjelp, du kunne evt prøve å finne en annen psykolog. Jeg er jo som sagt ingen ekspert, men det høres veldig ut som depresjon for meg. Så hvis psykologen du har nå sier det er angst, kunne du kanskje ihvertfall vurdere å snakke med noen andre om det og høre hva de tror om det :) Stå på!