Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er det meg eller verden det er noe galt med?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er det meg eller verden det er noe galt med?

sep 26 2011 - 15:23
Jeg er ei jente på 27 som gjennom hele livet har slitt med depresjon og sosial angst, men med både gode og dårlige perioder. Jeg tror den ene lidelsen drar næring fra den andre, dvs i perioder hvor jeg er virkelig deppa, så er det nesten uaktuelt å bevege seg utenfor døra, mens i gode perioder er jeg ofte tøff i trynet som bare det, og kan stå foran en forsamling på flere hundre å holde foredrag (vel, DET har kun skjedd en gang!)
Men jeg har, uansett god eller dårlig peride, store problemer med å danne varige relasjoner.... Klarer liksom ikke å ta kontakt, og heller ikke prate med folk på vanlig vis....
Og skulle det skje at jeg finner en interessant person, som kanskje ser noe vettugt i lille meg, så klarer jeg ikke å opprettholde kontakten...
Det er jo i så måte et mirakel at en sånn som meg fant en kjæreste som etterhvert også ble samboer, nå inne i tiende året og med en nydelig liten sønn på snart halvannet år, men det kan jeg vel takke internett og flere tusen SMS for. Det er kontakten ansikt til ansikt som lager krøll, tror jeg?
Jeg har ingen jobb, fikk avskjed for to år siden pga nedleggelse, samme måned skulle det senere vise seg at jeg ble gravid. Da hadde jeg hatt den lengste sammenhengende "friske" jobbperioden på mange år, hadde holdt på en jobb i hele 2 år, så skal det sies at jeg i hele mitt liv ikke har jobbet mer enn kanskje 3 og et halvt år samlet sett, resten er preget av delvis velykkede og noen brutte forsøk på VGS og perioder med depresjon. Kort sagt; jeg føler meg ikke særlig vellykket her i livet, og hater å møte folk fra f.eks ungdomsskolen med fulltidsjobb, univeritetsutdannelse, hus, bil, hytte, båt, you name it.... Da føler jeg meg så utrolig liten og hjelpeløs. Og åpningsspørsmålet fra gamle kjenninger er som regel: "Hva jobber du med da??"...

Psykolog har satt sitt stempel på meg; sosial fobi med moderate depresive episoder.... Uten at noen behandling har hjulpet noe særlig.

Er det rart man ikke klarer å prate med folk, har jo ingenting å prate om...! Mindreverdighetskomplekser overstyrer alt, og det man virkelig hadde hatt behov for å snakke om, nemlig angsten og depresjonen, er tabubelagt.
Ble kjempeglad da jeg fant forumet her, og har lest og lest og lest, og såvidt skjønt at vi er mange i samme båt. Noe som egentlig er både en god og en dårlig følelse, for noe må jo være riv ruskende galt i denne verden for at så mange folk skal være nødt til å slite med psykiske lidelser, på ventelister i månedsvis, i ensomhet bak lukkede dører...?

Hvilke meninger har andre om dette? Er det oss det er noe galt med? Takler vi ikke krava samfunnet stiller til oss, er det arvelig betinga, eller er verden blitt et så kaldt og ugjesmildt sted at vi bare mister fotfeste?

Huff, ble langt dette, men føles godt å skrive :)
Avatar

Re: Er det meg eller verden det er noe galt med?

sep 26 2011 - 19:14
Det er ikke oss det er noe galt med. Det er uten tvil samfunnet vi lever i som desperat trenger å få opp øynene for at verden ikke bare er svart og hvit. Psykisk sykdom er kanskje ikke like synlig på utsiden som fysisk sykdom er, men det betyr ikke at det ikke finnes og at det ikke skal snakkes om på lik linje med all annen sykdom folk sliter med.
Det at ting er så tabubelagt gjør ofte ting mye, mye værre. Føler meg veldig alene. Har venner og familie rundt meg, så ikke ensom i den forstand at jeg er fysisk alene, men jeg føler meg virkelig alene med tankene og problemene mine.

Føler ikke det er noen jeg kan si hva jeg tenker til uten å bli sett på som helt rar eller oppmerksomhets syk. Får nesten daglig høre "ta deg sammen", og det gjør meg veldig sint og lei meg.
Folk skulle bare visst hvor mye jeg tar meg sammen, hele tiden, hver eneste dag. Noen dager må jeg virkelig ta meg sammen for å i det heletatt orke å stå opp om morgenen.

Det at man ikke blir forstått føler hvertfall jeg gjør at ting blir så mye værre. Jeg tror jeg ville fått det mye bedrer om jeg slapp å møte så mye fordommer i samfunnet. Hvis alle hadde akseptert psykisk sykdom på lik linje med fysisk sykdom og at man kunne snakke om det åpent.
Avatar

Re: Er det meg eller verden det er noe galt med?

sep 26 2011 - 19:18
Hei Milla:) vil takke deg for et flott innlegg, jeg kjenner meg så til tusen igjen i det meste av det du skriver. Jeg er selv i slutten av 20 åra med sosial angst, begynner vel mer og mer og tro at jeg er sosialt tilbakestående sånn i lengden...men nok om det.

Tenker veldig mye over samfunnet livet, og oss mennesker generelt og det du skriver om. Spesielt her i norge som vi lever så godt er vi utrolig opptatt av materialisme. Vi skal ha god lønn, fin bil, sexy dame, flott hus, nydelig hytte i skjærgården osv. Jeg føler på en måte jo rikere samfunn man lever i jo mer opptatt blir man av materialisme og mindre humor og medmenneskelighet. Se f.eks. på land i sør amerika, hvor mye humor og glede de bruker for å komme seg gjennom hverdagen. Derfor tror jeg fort mennesker som oss to, med dårlig selvtillit fort begynner å føle oss mislykket bare fordsi vi ikke har alle disse tingene, men hvem sier man må ha mye penger og lang utdannelse for å være lykkelig??? Det er bare sånn vi nordmenn er, og vi lar oss påvirke av presset. Se på deg selv Milla, du har en flott sønn, en kjæreste, arbeidserfaring og mye mot (i mange perioder), hva er så mislykket med dette?? Jeg tror heller vi skal gå litt inn i oss selv og tenke gjennom hva som faktisk betyr noe her i livet. Se på de som bor i Asia, Afrika osv...tenk på hvilket liv de har i forhold til oss...så lenge vi trives med det vi driver med er vi meget vellykkede allemann uavhengig av om det er å sitte i kassa på kiwi eller som konsernsjef. Men vi blir dessverre altfor opptatt av å etterkomme samfunnets krav:(

Som sagt kjenner jeg meg veldig godt igjen i mye av det du sier, og kunne tenkt å snakke mer om ting hvis du ønsker:) jeg har etterhvert endt opp alene, uten venner, uten noe særlig kontakt med familien og egentlig ikke særlig troen på livet videre, men jeg kjemper videre, enn så lenge
Til forsiden