Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 24 2011 - 18:27
Hei!
Dette innlegget var litt vanskelig å plassere under en kategori her på forumet, men valgte å plassere det her under angst fordi det minner veldig om sosial fobi og sosial angst. Den siste tiden har jeg gått (og går) igjennom mitt livs verste angstplager. Jeg har vært rådvill i lang tid nå og prøvd å finne noe som stemmer, definere hva som er galt med meg. I det siste har alt føltes galt, så det har vært vanskelig. Jeg fikk allerede i fjor stilt diagnosen engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse, men da tok jeg aldri dette seriøst og min nye terapeut mente dette kunne sees som et resultat av sosial angst. I går bestemte jeg meg for første gang å lese om personlighetsforstyrrelser. Det var da jeg innså at hele innsiden av meg kan beskrives i denne diagnosen. Det var fælt og har vært fælt i dag siden jeg bruker mye tid på å tenke på det og relatere følelser og situasjoner til en bestemt diagnose, men i bunn og grunn er jeg lettet. Jeg føler jeg endelig har funnet ut hva jeg skal jobbe med, hvor mine problemer har ligget hele veien. Ikke at jeg tror dette kommer til å bli noe lett, men det føles ihvertfall mer riktig.

I denne forbindelse ville jeg egentlig bare høre om noen andre her inne har fått stilt denne diagnosen? Eventuelt om noen kjenner noe til den eller vet noe videre om den. I hovedsak hjelper det meg ikke så mye å høre om andres erfaringer, men jeg kjenner det hadde vært godt å snakke med noen som har det på noenlunde lik måte. Som sagt minner det jo veldig om sosial angst, så om noen som går igjennom det har lyst å prate setter jeg pris på det :)
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 25 2011 - 19:10
Hei whatsher!

Jeg svarer selv om jeg ikke har den samme diagnosen som deg. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva en unnvikende personlighetsforstyrrelse er, kunne du tenke deg å forklare?

Jeg skjønner hva du mener med at det kan være både en lettelse og en forbannelse å få stilt en diagnose. Kanskje hjelper det deg å sette deg grundig inn i diagnosen din. Men husk at det ikke finnes noen sykdomsmal du må leve opp til - du er så mye mer enn en diagnose!

Jeg håper du får en behandling du er fornøyd med og ønsker deg masse lykke til videre.
Varm hilsen fra Smørblomst.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 15:49
Hei whatsher,
Jeg har selv hatt denne diagnosen men jobbet bein hardt for å komme meg ut av denne. Det er nå 3 mnd siden jeg var der og hadde denne. Det var tøft i beynnelsen når jeg fikk denne dignosen og jeg ble rett og slett diagnosen i seg selv. Men etter noen uker med bearbeidelse skjønte jeg hvorfor jeg hadde levd på den måten jeg hadde gjort i over 12 år. Er ikke min skyld at det har blitt slik igrunnen men har vel fått mange brennmerker. Denne diagnosen er en form for sosial angst bare den er sterkere om du skjønner man unnviker rett og slett fra det meste og angsten følger med nesten hele tiden.
Men med riktig behandlingsmetode kan du komme deg ut fra dette selv om det tar tid.
Lykke til
klem fra meg
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 17:41
hei, jeg har fått diagnosen, dem regner med det...
jeg tror egentlig eller vet ikke helt, men må jo bare tro det.
men jeg unnviker personer.....altså har vanskelig for å forholde meg til andre. istede for å snakke med dem lenge, går jeg forbi og ikke snakker.....altså hele tiden holder avstand...
- jeg visste ikke selv, helt til jeg kom til ei psykiatrisk sykepleier, sidne jeg hadde hoppa at og fram.....og ikke klarte å stå i noe som helst, jobb/skole.....
har prøvd forskjellig.....
- så jeg kom til ei veldig flink iog med jeg ikke klarte være der...da jeg hadde sluttet på skolen høsten 09..
og så prøvd ¨å være i forskjellige praksisplasser...vel jeg vil ikke dele alt her inne...hvorfor jeg sluttet...
men enkelte mennesker jeg er ganske redd, som det motsatte kjønn.

-jeg er ikke flink til å holde noe relasjoner, og få venner omgangskrets. derfor jeg har vel bidratt til ¨å være alene, og er ganske ensom...
sidne jeg aldir har noen kontakt med noen.
Jeg har levd ett isolert liv..............
men ble verre når jeg ikke har gått noe skole, da forsvant alt som har med sosial samvære' eller sosialt behov...
Jeg hadde aldri venner, var alltid stille og innadvendt, holdt meg i bakgrunnen.
Men nå, så vet jeg og har fått en diagnose. selv når jeg tenker meg om klarer jeg ikke se det som en lidelse akkurat. Elller se at det er feil med meg.....
men omgivelsene, at jeg ikke har truffet på de like' eller funnet noen kjemi med andre....men det er jo vanskelig når jeg aldri er ute på noe.......
jeg har angst til de grader, så jeg er ikke i jobb, tørr ikke snakke i tlf...
og jeg har vel vært isolert siden jeg var tidlig i tenårene...men ellers har jeg følt meg normal...sånn sett.....
men stiller vel veldig svakt i arbliv..og sosialt. har ingen omgangskrets nå heller...håper det bedrer seg når jeg skal prøve å flytte herfra....men gruer noe følt og begynner å tvile...
ellers vet jeg lite eller har snakket med noen som har samme diagnose..
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 18:20
Kjempe bra at du nå har begynt å tenke på dette med flytting Liinnj1234 tror dette kan hjelpe deg et skritt videre. Vet alt om å isolere meg, gjort dette i over 20 år selv og har heller ingen nære venner. Men det er aldri forsent. Og det er absolutt ikke noe galt med deg men vi må tenke at det er måten vi har levd på som er unormal. Og for meg som for deg har vi ikke kunnet styrt dette i det hele tatt det er dem som har vært stygge mot oss eller episoder vi har opplevd som har ført oss dit vi er eller en gang var. Vært en tøff kamp i seg selv mye mulig du også har et snev av emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse også ofte vi som er unnvikende har dette.
Tror vi må prøve å fokusere det mere dit hen at det er våre egne negative tanker som gjør at vi lever slik netop fordi vi tror dem er sanne.
Selv har jeg nå i en alder av snrat 36 satt meg på skole benken og jeg nyter det fult ut og ikke være den som unnviker lengre.
Du vil også komme dit en dag men det vil ta tid men med riktig behndlingsform så vil nok store forandringer skje.
Klem
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 19:33
har ikke vært utredet for emosjonell, ustabil pf..men har hørt om det..
kanskje jeg har det ja.....siden jeg er så ustabil har jeg fått hørt ja...både av elever, og mere...
-har 2 andre også, tvangpreget/avhengighetspf. som betyr at jeg er lite selvstendig. er ganske irriterende.

-jeg er usikker og skifter hele mening...pga lav selvfølelse, selvtillit at jeg begynner å tvile om å flytte....tenk om familien har rett?eller andre folkene som mener jeg burde være her....og har sagt det er bra at jeg er her....fordi jeg vil få mere problemer..
men nå ha jeg tydelig sagt ifra hva jeg ville for noe.
Men jeg må jo jobbe hardt for å komme meg ut av denne onde sirkelen....med isolasjonen. altså mye opp til en selv hva man gjør..som sos sa...at jeg ikke ble sittende på hybelen...
jeg har kommet hjem etter å ha sagt fra hybeln på der jeg flyttet inn.....når skolen begynte....
jeg følte det var feil å begynnne å bo der og fortsette å bo her i samme kommunen(nærmeste sentrum)....
jeg måtte gjøre noe tenkte jeg den gangen jeg følte jeg fikk skikkelig klaus/angst/panikk, lå og tenkte og ikke klarte sove....
stillheten tok helt overhånd...mye sterkere enn noen gang.
hva skal jeg gjøre liksom/hvor skal det bli av meg/hva skal jeg gjøre med framtiden/jeg kan ikke gå slik lengre..? sånne tanker...
sp jeg var søvnløs....jeg klarte rett og slett ikke falle til ro...før de var blitt gjort noe..jeg bare ringte til en rådgiver til en skole der...osv..nav.. osv...


-sendte idag en annonse i avisen....gruer når den kommer ut og noen begynner å ringe til meg......siden jeg har vanskeligheter med å snake med det motsat kjønn/er en sperre der.
Gruer sånn...... at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
har gått greit å ringe de siste gangene, da var det ikke så farlig.
Men når noen ringer meg er det langt verre..så har kommet litt fra skrekken...men er langt fra kurert.....
jeg tenker jo at det skal bli godt å ENDELIG' komme seg vekk..noe jeg har lengtet lenge etter....men jeg har ikke visst åssn jeg skal gå fram...kjenner at jeg gledet meg og var så innstilt på at jeg skulle flytte. men ettertiden har tvilen begynt å gnagd i meg..
om jeg vil få det bedre der, vil få mer utfordringer, om jeg vil klare det, om jeg vil trives der, om andre vil like meg, om andre vil få rett.? om dette er riktige valget likvel..?

var etter den klausen jeg fikk og tomheten i hodet....når ensomheten tok helt over' og tanken på å gå slik lengre, kvalte meg helt... jeg tenkte så lenge jeg vil bli boende her, vil jeg være ensom resten av livet..
har gått så mange år, ja særlig her på bygda, uten se ett menneske.
i hybelen kjente jeg at ensomheten er verst,man får sjokk av å komme seg ut og blir helt redd. Jeg kan ikke leve/holde ut med ensomheten lengre....ellers dør jeg tenkte jeg.
jeg klarte ikke være på hybelen...føltes så feil å være der første natta..
-nå støtter dem meg om å flytte.......
jeg var så sint engang opå møtet og sa at jeg klarte ikke gå slik lengre...noe måtte gjøres, jeg orkert ikke...
men har vært ganske tunge dager ja sidne jeg flyttet hjem...men samtidg begynner tvilen å komme om flytteinga...
pga jeg føler meg så svak, og ikke så selvsikker lengre, og jeg gruer fælt samtidig, og seltilliten, styrken forsvinner helt.
samtidig som jeg kan glede meg å bare komme vekk....
-tenker at jeg er den eneste som er igjen her..på min alder..vertfall som man ser på fb..
vel der jeg skal flytte er ikke så langt unna. ikke så stort som tronheim...men litt større enn her vertfalll.....
-skal gå til samtale/noen i helseetaten der igjen...og fortsette med arb.bistand/arbeidstrening for jeg er ikke klar for noe arbeid enda:( innser jeg....
har så mye å ordne opp i, bare dt å kunne gå ut..selv vil de være 1000 ganger skummelt, siden det er så mye større butikker, og mennesker.... bor ca nesten 10 000.
men samtidg kanskje forsvinne litt i mengden......
håper den nye behandleren vil være grei. Håper jeg kan bli kjent eller få noen venner, vertfall 1..
men gruer sånn å skule ta tlf, vet jeg er voksen nå...og er bare nødt.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 19:50
Skulle gjerne hatt en liker knapp her nå. Syntes du er virkelig godt i gang med ting her nå jeg. All skryt til deg. Ting vil ta tid men helt klart du er på vei i riktig retning og klarer å tenke på at du ikke klarer en jobb akkurat nå. Har selv også hatt avhengighets personligh men kommet meg bort fra den også. Virker som om du er emosjonell ustabil, men nå er jeg ikke noen psykolog men en psykolog og god en ville nok si at en som har den unnvikende fyller også visse punkter i den emosjonelle. Kanskje du burde lese litt om dette også slik at du kn forstå hvorfor du blir så usikker og hopper frem og tilbake. Ingen frlig diagnose men lettere å forstå hvorfor man gjør slik man gjør.
Er kjempe stolt v deg at du har tatt disse skrittene. Heier på deg og det vet du.
Klem
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 20:01
ja er vel derfor støtteapparatet ha måtte ta valg for meg, pga jeg var så usikker og ikke sa ifra...
men jeg har vært redd for å si at jeg ville flytte....det har tatt sin tid å få fram. pga jeg er redd for hva dem ville si...
men så har jeg ikke gjort noe..
ja...jeg får ikke/er ikke så flink til å danne relasjoner til folk...
-åså hr jeg lett for å se feil til folk, eller liksom' ja det er ganske stygt av meg, og mine holdinger...er vel derfor jeg er ensom..for jeg har litt skyld i det selv også...
jeg må jobbe med tankemønstrert som for eks, det mine holdinger om folk....fordi jeg har lett for å katerigorisere dem..jeg menr det ikke. og jeg vil ikke fremstå som et ondt/slemt menneske heller:(((
mange har dratt/forlatt/eller ja trukket seg unna når jeg har vær så depressiv.... som på folkehøgskolen...osv....andre folk på nett.
- jeg vet selv, eller sosionomen fortalte at jeg ikke klarer å knytte så god relasjon...selv ser jeg det selv ikke helt da..
men hu har vel rett. men dette er ikke for å skyld på noenting. men hun har fortalt at jeg har en slags realsjonsskade, noe jeg ikke forstår eller vet om jeg skal tro på?.
jeg føler at jeg ja, tankemåten ikke er bra...og har tvangstanker/vrangforstillinger:(
-håper jeg får en psykolog å komme til,,,eller noen som er greie å som jeg kan åpne meg til, som vil forstå.
Kjenner jeg gruer fælt, men håpet er å kunne bygge seg opp, bli mere selvstendig, bli vant med mennesker, tåle mennesker..klare forholde seg til dem..osv....
-skal prøve starte ett nytt liv, å litt lengre tid, om jeg engang blir nært frisk' at jeg kan klare en liten utdanning.

så bra du har begynt på skolen igjen.. klem
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 20:19
Ja det er nok derfor dem har tatt dine valg. Men det er jo ikke lett å si ifra om sine egne meninger bestandig heller da vet jo så godt hvordan det er. Min psykolog bygde meg opp sagte men sikkert der hn er bare utrolig flink, har knyttet et godt bånd til han der altså. Nesten som om jeg er avhengig av han vi har spøkt om dette men er jo ikke det.

Nå syntes jeg ikke du har blitt møtt på en forståelsesfull måte tidligere heller jeg da dette har vi snakket om før. Syntes dem ikke har hatt nok forståelse for deg rett og slett.

Dette med å så stygt på andre mennesker kaller det for å være kritisk jeg. Selv syntes jeg det er helt forståelig noen ganger blir nesten som et slags forsvar man bygger opp på en måte. Kjenner meg så godt igjen.

Men helt klart man må jobbe med tankemønsteret sitt, og den dagen alle eller mange av de negative tankene slipper taket vil nok både denne unnvikelsen og angsten som følger med den forsvinne.

Noe ondt menneske er du ikke i det hele tatt og tror heller ikke folk ser på deg som det.
Huff mange skuffelser når det gjelder andre mennesker som hr trukket seg unna. Selv opplevd det men tenker nå det finnes noen der ute for meg også men det vil bare ta litt tid.

Dette med relasjonskade ikke tro på dem der vil nå jeg si tror dette handler mye om lidelsen vår jeg da.

Får håpe du får en psykolog denne gangen som forstår deg og sammen kan bygge deg sagte men sikkert opp igjen. Jobben må du jo selv gjøre men han kan på en måte bidra en psykolog også.
En gang vil du kunne kalle deg frisk nok, så får jo tiden vise hva du velger å gjøre den gangen. Men du er så godt i gng nå liker å lese innleggene dine flotte innlegg.
Klem
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 21:40
Syns du skal flytte jeg. Tror du har godt av det. Jeg bestemte meg for å flytte, men så kom det noe i veien her som gjør at jeg ikke kan flytte nå i første omgang. Har også tantebarn som jeg gjerne vil se og følge utvikling til, så litt synd for min del og flytte der også. Ikke lett med det å skaffe bolig heller. Håper jeg får til å flytte om et halvt år. Og håper du får til å flytte snart du også:)
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 21:45
Dessuten til trådstarter, jeg lider av unnvikende pf. Men det arter seg jo veldig forskjellig den diagnosen også, fra person til person
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 26 2011 - 22:04
Ikke tenk eller legg for mye i diagnoser.Bare fokuser på bedring og heller bruk energien på åssen du kan jobbe med deg selv..diagnoser er ikke alltid korrekte og kan være veldig misvisende.Keep on:-)
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

aug 27 2011 - 02:54
Hei!

Jeg fikk diagnosen lettere schisofreni når jeg ble lagt inn på sykehuset fordi jeg ikke hadde noe sted å bo,men diagnosen jeg skulle fått burde vært :utsatt,eller seksuelt missbrukt,så jeg kunne tatt fatt i fortiden min tidligere,og tatt den alvoligere enn det jeg har gjort,men alt til sin tid antar jeg. Psykiaterne er ikke tilpasset mennesker og mennskelige erfaringer,de er formet av sine egene ønsker om sine egene diagnoser. Men men ikke alle skal skjæres over en kam heller,hverken leger eller mennesker. Men det er nok heller resusser det skorte på når mennesker må puttse i kasser,det er jo effektivt.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

okt 26 2011 - 12:41
Kan kjenne meg igjen at det er vanskelig å ta kontakt med folk/intiativ med folk.
Jeg flyttet bort fra heimplassen for å komme meg vekk, og for å prøve få det mye bedre'. Men slik ble det ikke...problemene er der uansett hvor man befinner seg i større ellr lik grad.
-det er hardt å få til ett liv i hele tatt'.
er så lei og sliten av alle problemene, og lei av livet.
Alt begynte hos meg, da jeg startet å videregående at det ble vanskelig å gå på skolen, jeg pressa meg hver dag.. men verste var at alt alt ble mislykket da jeg strøyk på helsearbeideren, og det ble ingen utdanning på meg.
og verre ble det når jeg tilslutt ikke klarte skole og noe nytt'.. etter det har jeg ikke klart å være noe steds.. og gått mye hjemme og verre ble det når man har vært isolert i mange år.
jeg orket ikke mere å leve her, på heimplassen, så jeg var nødt å bare prøve flytte vekk. Men samtiidig har det vært ganske skummelt å flytte!!!, selv bare er 2 t unna.. jeg håper jeg kan danne en omgangskrets. men nå er jeg usikker på om jeg vil være der..for tryggheten er der ikke. og jeg kjenner jeg blir mere paranoid/redd og engstelig. det er helt forferdelig, å presse seg ut.
selv om ingen kjenner meg, jeg trodde det skulle bli bedre ved å gå ut da. Men slik ble det ikke. Jeg flyttet pga jeg ikke klarte å danne noe nettverk her, og følte ingeng likte meg eller sånt, og mange hadde flytta..og fordi man blir lagt merke til på en lite sted.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre., blir jeg her blir det for stille. presser jeg meg der, kan det blir for stor overgang, og for mye.er ganske stor overgang å komme fra liten plasse til en by.
Jeg er redd jeg aldri kan klare å komme meg i arbeid, eller bli frisk.
sosionmen fortalte meg at pf blir man ikke kvitt. men man kan lære seg å leve med den og få det bedre. jeg har ikke fått den orndetlig, men har tatt tester og sånn, så dem har kommet fram til at jeg har en foreløpig', altså latentivt, vil si, at dem tror, og kanksje at det er det. en foreløpig diagnose. det er ganske vanskelig å være sosial med folk, istede trekker man seg tilbake..og vil bare forsvinne og gjemme seg. bak til det trygge landet. det er så ubehagelig å gå ut, og man kjenner man vil hjem. men samtidig vil jeg/trenger ha noe sosial kontakt med noen.. kunne tenkt meg hatt ett par, eller en venn jeg kunne ha besøkt noen ganger, som var stabil og til å stole på.
som ikke bare forsvant sin vei.

har fått diagnosen til sosial angst vertfall.
og det har jeg kjent på lenge. er bare så lei av alle problemene.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

nov 11 2011 - 23:10
Nei jeg går ikke på medisiner, har ikke prøvd.
Men nå skal jeg prøve noe som heter blomstermedisin. Vet ikke om det virker..
men det hørte jeg om for noen år sidn, da jeg prøvde å gå til ei synsk ei'. Men det var på olkehøgskolen jeg leeste om temaet Bach-blomsterremedier, det er dråper; som man kan ta som kan hjelpe med angst, depresjon,dårlig selvtillit, sjalusi, til ja..blåmandag.......
du kan lese om det på nettet. Bach-blomstermedisin.......
det kan hjelpe mot nervøsitet...det er ikke noe legemiddel, kan kjøpes på helsekostbutikk.
det er ikke farlig eller giftig.
jeg har orøvd en spray, men den smakte ikke noe godt,og jeg følte den hjalp ikke helt.
Jeg vil anbefale kanskje andre prøve det..
Det er mot hvis man skal på noe, eller hjelper deg i stressende situasjoner, om du skal holde foredrag, eller hjelpe deg med å holde roen......
-jeg huska engang jeg var til ei synsk ei, vet ikke om det var pga henne, eller dråpene jeg tok..
som hjalp meg å slappe av, og føle meg lettere??
vertfall var det noe........jeg kjøpte ei bok, som het; du kan helbrede deg selv.også kjøpte jeg en krem bach blomsterremedie. som man smurte på tynn hud.
men den er gått ut på dato og ike har hjulpet.
Men nå skal jeg prøve dråpene!! det finnes mange mange forskjellige typer mot forskjellige plager.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

nov 12 2011 - 01:14
Hei! Jeg har engstelig unnv pers.forst, hadde vært kjekt å prate med noen som har det på samme måte :) Sender deg en venneforespørsel så kan du skrive litt hvis du har lyst :)
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

nov 12 2011 - 09:36
Jeg har også fått denne diagnosen. Scoret også på tvangstanker. Vet ikke så mye om den enda, da det ikke er så lenge siden jeg fikk den.

Har slitt lenge og har nå fått time hos en dyktig psykiater. Skal utredes skikkelig der.

Håper dette kan være vendepunktet i livet mitt. Er lei av å "rømme" fra alt. Har flyttet 8 ganger de siste ti årene. Hatt fem forskjellige jobber.
Har vanskeligheter med å få venner, når jeg blir bedre kjent med dem så trekker jeg meg. De få som jeg har sett på som gode venner har visst seg og ikke være det i det hele tatt. Av en eller annen grunn søker jeg mennesker som er dominerende og er trygg på seg selv. Ender med at jeg gir mye av meg selv, men får ingenting tilbake. Blir like skuffet og lei meg hver gang. Håper jeg ikke går i samme fellen igjen.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

nov 12 2011 - 16:09
Kritsian E. Bra du har vertfall hatt gode venner.. Det har jo masse å si. Og det gjør jo livet litt enklere.
Du er heldig som har greid å gjennomført noe utdanning og det er ikke alle som klarer det. Men det er jo ikke akkurat gunstig å jobbe helt alene og ikke møte noen. Blir jo da lite sosial trening..
-Kan kjenne igjen det. Pushet meg i praksis den gang jeg skulle i helsearbeider- men jeg strøk på den, så da ble alle planene i dass.

-jeg har alltid følt at andre trekker unna meg. det er min oppfatning.Mens sosionomen hadde sagt at det er jeg' som må forandre meg. ikke omgivelsene. er ikke flink til å tilpasse meg.
Vel har jo alltid vært beskjeden og stille. før på skolen.
Men verre i de siste åra..når man ikke kalrte å jobbe, elle gå noe skole.
Alt ble forverra på videregående. Jeg har bare ikke turt å tatt noe kontakt med andre. Ifrykt for å bli avvist.Derfor alltid holdt meg i bakgrunnen. Men depresjonen er verre med at man har bodd på en liten bygd, langt fra folk. noe som gjør depresjon verre, ved å være mye alene. har flyttet for ikke lenge siden, ca 1 mnd til en liten by...mye mere folk.
Men paranoiden/angsten, er forverret noen sinne, enn før.
Ingen av plassene er problemer borte. kan jo si depresjonen er mindre. Men det å komme seg ut av husets fire vegger, og tenke normalt/ tvangstankene..osv
får ikke til å melde meg på noe. men håper jeg får til eller at det ordner sge med nav. og jeg trives på en plass der man kan bli trygg.
Kom til en arbeids-psykolog, som jeg snakka med, noen dager siden. Var ganske flink og forståelsefull!!!!! aldri møtt noen så kan sette seg inn i ting, første timen.
Jeg flykter fra problemene på ett vis.

-har en drøm om å klare å kunne tjene egne penger og være i arbeid, eller evt hatt en utdanning. men ser ut til at det er umulig. tror jeg..
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

nov 16 2011 - 00:38
Jeg har også "Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse". Bruker ofte å si jeg har sosialfobi. Er jo det samme på mange måter, spesielt utad. :P
Har prestert å isolere meg fullstendig siden barneskolen, og de eneste vennene jeg har, bor i andre deler av norge.
De som vil kan gjerne legge meg til. :)
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

des 20 2011 - 18:55
Hei og hå! Her kommer enda en med UvPF, og jeg har et spørsmål til dere folkens:

Det er jo slik at de som behandler angstlidelser og diverse sier at har man utfordret en angstfremkallende situasjon vil dette påvirke angsten generelt, ikke bare angsten i den spesifikke situasjonen. Dette skjer ikke hos meg. Jeg må tilsynelatende mestre angsten i alle mulige ulike sosiale situasjoner som fremkaller den. Det blir med andre ord ikke nok å utfordre meg på en bestemt restaurant f.eks., for når jeg kommer til en ny restaurant må jeg begynne på nytt.

Noen av dere andre her som har det slik?
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

des 22 2011 - 19:11
jeg tenker noen ganger jeg har (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. men tør ikke akkurat gå til psykolog.
da kan mamma finne ut av det. og kansje andre. veit vaktmesteren som jobber der. han jobbet i firma mitt før.

en hvis jeg skulle bli sett gående ditt. er jo folk på jobb som kan see meg. vi er jo firma på over 50 personer. og alle kan jo tilfeldigvis se meg. må jo gå ditt også.

også må jeg vell si ifra på jobb også om hvor jeg er? virker litt domt og bare si neei jeg er bare plutselig syk vær dag i en time. etter og ikke vært syk på 2 år.

også vet jeg firma har servis på annleg og sont, varme, brannskap, sprinkel. sikkert mere også. så kan jeg jo bli sett der.

kan jo sikkert bandasjere in hele trynnet da og bare ta av de i sikkerthet da...

jeg klarer kun og forhole meg til folk online.

har ikke noe problem med å snakke med noen. men er jo altid ekstremt korte samtaler jeg har. også snakker jeg jo kunn om jobben og spill på jobb. jeg gjør egentlig alt før å ungå og snakke om kjærlighet og jenter.

er akkurat som jeg gjør alt før å ungå og snakke med jenter.
det går jo bare så dorligt hver gang.
eneste jeg er god i sosialt er og komme opp med samtaler som kan stoppe samtaler eller unskyldninger for og komme meg vekk så jeg ikke virker intressert.

drømmer om og være ussynelig og sont.

også vil jeg at ingen skal vite noe om meg. selvom jeg vet det er brae ting. ting som alle ville synes er kult og sont eller imponerende.

son når jeg var liten hadde vi son at vi skulle delta i fritdrett. selvom om jeg kom på første plass der så hatet jeg det får jeg måtte gå opp på den palen og stå der framfor tusen stykker.

altså når jeg gikk ut av tiende klasse så kom det em jeng jenter bort til meg og sporte hvem jeg entlig var og hva jeg egentlig drev med. dette var jo jenter på trinnet mitt. jeg ble så satt ut at jeg sa jeg spisser. siden jeg gjorde det. også sa jeg at jeg drev med ingenting spesielt. klarte og presse frem at jeg spilte en del datta og sont til slutt. så gikk de og snakket aldri mer med meg igjen.

altså det var ingen som viste hvem jeg var etter 10 år med samme folka på samme skolle. bortsett fra 2 venner.

i virkeligheten har jeg aldri delt noe personelig ikke en eneste gang i nermeste familie heller.

jeg kan være veldig selvstendig da. men jeg kan vell kansje ikke ha det her. for jeg har ikke akkurat så veldig dorlig selvbilde. føler meg bare dorlig med jenter son sosialt og det er det.

også er jeg i min egen verden i et par timer hverdag. og bare dagdrømer. helt urelatert med denne verden.

er veldig vanskelig og føle seg lik andre også.

også føler jeg jo de eneste forholdene som er vært noe er de som varer livet ut. så jeg kommer vell bare til å bli såret uansett engang.
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

jan 7 2012 - 16:40
jeg har samme diagnose, pluss en haug til...
Skriv om du vil snakke litt om dette :)
mvh elisabeth
Avatar

Sosial angst versus unnvikende EUPF

juni 8 2018 - 00:47
Hei!
Det glemte jeg å skrive. Ja, det føles som sosial angst. Jeg har ikke hatt lyd på tlf min på flere år, ser på den ganske ofte da, og ringer opp igjen viss jeg må. Er veldig var for lyder. Og misliker sterkt å snakke i telefonen. Nå er det greit, snart bare selgere som ringer ☺️ Jeg tør ofte ikke å gå ut, fordi det sitter noen på verandaen over meg. Er veldig opptatt av "hva folk sier om meg" og tror alltid det er noe negativt. Jeg sliter veldig med å gjøre noe mens folk ser på, og er alltid skjelvende og har høy puls. Selskap er utelukket, jeg tør ikke være på Facebook oa sosiale media. Fordel: jeg blir aldri avhengig av smarttelefonen!
Avatar

Re: Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse.

juni 16 2018 - 23:25
Du må endre deg, for å leve på den måten vil aldri kunne gi deg noe lykke.
Til forsiden