Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En veldig krevende periode.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 02:51
Sitter her i snørr og tårer over bare tanken på noe som snart skal skje. Trenger ikke gå så veldig innpå detaljer fordi det er egentlig uvesentlig, men det resulterer i store forandringer og av det verst tenkelige slaget for min del. Det er rett og slett et eneste stort mareritt jeg ikke aner hvordan jeg skal takle.

Når forandringen er skjedd er det liksom ingen vei tilbake, men det er det jo ikke nå heller. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å unngå det, og jeg er helt ifra meg. Angsten for angsten banker på og jeg greier ikke fokusere på noe som helst om dagen. Ikke holde en lett samtale engang uten å "dette ut" fordi tankene går over på det som snart skal skje.

I utgangspunktet er det noe litt trist/vemodig, dog positivt for mange. For meg er det et mareritt uten like. Er så redd for hva som skal skje, Hvordan jeg skal takle det. Ser for meg at jeg mister totalt kontrollen, blir gal av den dumme angsten og panikken som alltid er der. Den eneste lille tryggheten jeg føler jeg har blir nå helt borte. Den byttes ut med noe nytt og ukjent. Syntes liksom jeg sliter nok som det er.. også kommer dette oppå det hele.
Sover ikke om nettene, bare skjelver og prøver å fokusere på å puste jevnt. Det bryter meg helt ned psykisk, men det er og veldig veldig fysisk krevende
Er redd kroppen snart kollapser eller noe, av all belastningen. Er også som sagt livredd for hvordan jeg kommer til å få det når helvette alt har startet kun ved å vite at det snart skjer forandringer.

Er personlig litt imot medisinering mot psykisk sykdom. Selvsagt er det i mange tilfeller nødvendig og jeg ser virkelig ikke ned på de som velger det. Det er fantastisk bra at det finnes og at mange har god virking. Jeg er bare litt redd for det rett og slett, men de siste nettene hvor jeg har ligget våken har jeg ofte tenkt at jeg bare skulle ønske noen kunne dopa meg ned på et eller annet så jeg ikke kunne føle noenting mer, bare for å få en liten pause når det står på som værst.

Ble jammen mye skriving her, men merker det gjør godt å skrive. Kanskje noen her leser det og enten har noen gode ord på lager som kanskje kan hjelpe eller hvis noen selv går igjennom noe fælt og ikke føler seg så alene ved å lese dette. Det hadde jo også vært fint!
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 07:19
Aner jo ikke hva det er du er på vei igjennom her men kjenner igjen mye av det emosjonelle bildet som du tegner. Forandringer er bra for mange ting men kan kjennes katastrofale for andre. Vi er alle bygget opp rundt vaner og minste motstands vei så når det dukker opp ting som utfordrer de vi kjenner til så vil det oppleves som vanskelig uansett hvilken situasjon man er i.

Det kan jo virke merkelig å komme ut i en helt positiv innstilling i det hele men det er mulig. Om en ser på tiden som har vært så har den fått deg dit du er nå. Tiden fremover bør da ikke holde mer av det samme og dersom det er en lineær utvikling innenfor noe du kjenner så kan en hendelse bryte dette mønsteret og gi en ny start som får en til å samles mer i seg selv og stå sterkere tilbake når stormen er over.

Tror ingen ønsker å ha angst og det å ville ha det bort er nok en naturlig reaksjon. En tenker gjerne en del på det og hvorfor + en hel del annet som følger med på lasset. Er ikke alltid en får til å se de konstruktive sidene ved destruksjonen av den hverdagen en kjenner til. Man kan jo kanskje tenke seg litt om her. Levde jeg det gode livet jeg ønsker å leve før dette? Hadde jeg noen problemer?

Fysikk kan lære oss litt om utviklingen vi har i livet vårt. Det er et begrep innen fysikk som sier noe om at energi ikke kan utslettes, kun forandres. Dette kan en også bruke i relasjon til hendelser i livet. Om en har noe negativt i livet så kan en ikke fjerne det men en kan forandre det. En negativ innstilling kan forandres til en positiv osv. Det gjelder å huske på at dette er universelle lover og dermed kan en ikke rømme fra, ta bort eller legge til side noe. Det må tas tak i og gjøres noe med. Det er en utfordring som er stor og kan føles monumental men det gir oss mye kunskap som kan komme til nytte på veien videre samt en innsikt i det å være menneske som en ikke ville være foruten når en ser at en har kommet seg igjennom det verste.

Mang en situasjon i livet kan være hard å takle men ingen er for hard slik at vi ikke klarer det. Finn support i deg selv og andre og våg å hengi deg litt til håpet og troen på at du får det til.
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 11:57
Hei dere!

Først og fremst, veldig bra skrevet Johnny. Svært enig.

@Marihøne1:
Jeg vet jo heller ikke nøyaktig hva din bakgrunn er, men det behøver ikke være så vesentlig for å kommentere.

Du skriver at det "ikke er noen vei tilbake når forandringen har skjedd". Det er jeg ikke enig i. Du har jo nemlig, som du selv beskriver, gått gjennom en forandring. Du har tilsynelatende vært på et bedre sted.. så når det først endret seg til det negative, ja da kan det faktisk endre seg til det positive også :) Som Johnny skrev: Har du vært gjennom en eller flere opplevelser som er/var tunge å håndtere, ja da kan du ikke bare viske disse ut. Men du KAN forandre hvordan du forholder deg til det, og du KAN forandre hvordan du forholder deg til angsten din :)

Det er stort sett på tunge dager, når man føler at man har det verst, at man oppsøker ulike forum eller googler i timesvis på angstsaker. Slik er i alle fall jeg. I når jeg er i den state-of-mind'en kan jeg bli direkte provosert over "hey, det ordner" type uttalelser, fordi der og da virker det som håpløst. Men av alle menneskene jeg har møtt med angst (Angstringen m.m.) har jeg inntrykk av at svært mange, som meg selv, trenger en endring i holdning:
Angst er en negativ følelse, right ?
Man kan ikke bekjempe en negativ følelse med nok en negativ følelse. "What you resist persists". Paradoks, men slik er det. Hvis man har en svært negativ holdning til angsten sin (noe som i høyeste grad er naturlig), vil man gjerne forholde seg slik til angsten:
"F**n, nå er jeg dritt lei dette tullet" <--- Sinne
"Hvorfor må JEG ha det slik når alle andre har det bra?" <--- Oppgitthet
"Nå er jeg så lei meg at jeg bare vil sette meg ned og gråte" <-- Trist

I alle disse eksemplene møter man en negativ følelse med nok en negativ følelse. Og det kan det aldri komme noe godt ut av.

Når det gjelder frykten din for å bli gal kan jeg si med en gang at det vil du ikke bli.... nettopp fordi du er rasjonell nok til å frykte det :) Hvis du faktisk ville bli det, ja da ville du gått rundt i din egen, lille verden uten å være klar over det en gang (Og ja, jeg forsøker å dytte inn litt humor, fordi jeg tror alle har godt av litt selv-ironi...selv vi med angst :)

Når det gjelder medisinering mener jeg det får bli en individuell sak man må selv ta stilling til med fagpersoner. Jeg har selv prøvd en rekke ulike medikamenter, men sluttet helt for ca 1 1/2 måned siden. Det jeg derimot kan si, som mine personlige innspill, er at du bør ha forsøkt ulike andre alternativer før du begynner på medisiner. Det er aldri en _løsning_, kun en midlertidig bypass som kan gjøre det enklere for deg å mestre hverdagen mens du f. eks. går i terapi. Dessuten kan det inndirekte gjøre det litt vanskeligere å faktisk bearbeide problemet ditt, da det legger et lokk på følelsene dine. Og alle medisinene har bivirkninger. Da jeg f. eks. nå sluttet på effexor, etter lang nedtrapping, hadde jeg en helt jævlig måned. Det var så en helt måned var den verste fyllesjuken du kan tenke deg.
Bottom line: Det må du ta stilling til selv, og alle reagerer ulikt på medisiner. Du behøver f. eks. ikke få noen bivirkninger, selv om andre får det. Men du må alltid huske at medisinering aldri vil være den permanente løsningen, og mitt råd er å teste noen ulike tilbud før du vurderer medisiner. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller hvor i landet du bor... men man har f. eks. kognitiv voksenopplæring man kan få ved siden av terapi. Du kan melde deg inn i en lokal angstring. Det finnes en rekke veldig bra lydbøker. Trening & endorfiner gjør ting alltid lettere. Dersom du er misfornøyd med terapien er det også helt stuerent å ta opp med terapeuten. Vedkommende kan da, i samråd med deg, vurdere alternative fremgangsmetoder. Ev. kan du skifte terapeut (alle mennesker funker ikke sammen, sånn er det bare)

Nå har jeg skrevet sykt mye jeg også... men tror det bunner i at jeg vet så utrolig godt hvor vondt og vanskelig dette er, og at jeg så inderlig ønsker at du og resten av dere skal komme ut av denne boblen :)

Mange klemmer fra P.
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 12:38
Tusen takk dere to som tar dere tid til å gi så gode svar så langt! :-) Setter stor pris på det!
Må si jeg syntes det er godt å lese at noen kjenner seg igjen i hva jeg skriver. Såklart ønsker jeg ikke at noen skal gå igjennom dette, nettop fordi det mildt sagt er utrolig kjipt, men det er lettere å høre på råd fra noen som virkelig vet hva de snakker om.

Skal prøve å ta rådene deres til meg og jobbe for å endre tankemønsteret litt. Det går i korte perioder, men så faller det litt for lett tilbake til det negative. Alt sammen går i brunn og grunn på rett og slett tankene mine, og det er jo jeg som er sjefen over de. :) Idag ser ting igjen litt lysere ut, selv om det er kjipt enda så greier jeg å tenke noe positivt og.. Er nok litt for flink til å grave meg ned i all "dritten" hvis man kan si det sånn.. :P

Har det og litt med å tenke alt for langsiktitg. Tenker at ok, nå er det så, så mange dager igjen til.. også starter helvette. Forventer på en måte at det blir værre enn værst og kanskje det nettop blir sånn når jeg sier det gjør det? Tankene må ha en enorm kraft!!
Tror heller jeg får prøve å ta det litt som det kommer, og kun tenke en dag av gangen en liten stund.

Kan se på alt som en ny start.. en utfordring som jeg garantert vokser mye på og som kanskje blir vond en periode, men som vil gjøre at når jeg overlever det såå blir jeg utrolig mye sterkere.
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 12:40
Og, det her du sier om å ikke tenke negativt om angsten. Du har veldig rett i hvordan hvertfall jeg tenker. Noen ganger blir jeg både sint, oppgitt og lei meg. :P Hvis du har noen smarte tips til å gjøre meg oppmerksom på positive sider ved det eller noe som er lurere å tenke på en måte. Så er jeg veldig åpen for det, altså! =)
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 13:19
Det er klassiske angsttanker at du bruker tiden din på å enten gjenspille gamle hendelser, hvor du er den verste kritikeren du noensinne vil kunne møte - eller at du bruker tiden din på å bekymre deg over hvordan fremtiden blir. Alt dette i stedet for å forbli i nåværende øyeblikk.

Eckhart Tolle trekker i "The Power of Now" frem små ting at du studerer vannet som renner fra springen når du vasker deg på hendene, og tenker over hvordan det føles mens det renner over fingrene. At du teller trappetrinnene og studerer mønsteret når du går opp en trapp. At du studerer mønsteret i gardinene når du sitter i et rom, osv osv. Små ting som du bare kan oppdage i nå'et. Dette er dog ikke noe rent angst materiale, kun en bok som handler om hvordan man kan leve mest mulig i nåtiden og gi slipp på bekymringer relatert til fortid/fremtid. Men mye av den samme tankegangen går igjen i en del av faglitteraturen jeg har lest om angst, som virkemidler for å trekke deg ut av denne "boblen" og komme litt ned på jorda. Det er ikke permanente løsninger på noe som helst, bare metoder for å komme litt ut av angstspiralen.

Skal tenke over dette med å endre tankemønsteret. Jeg holder på med en lydbok (med div. tillegsmateriale) som går på sosial angst. Den heter "How to overcome social anxiety step by step" (Dr. Thomas A. Richards), og er noe jeg har anbefalt til andre her inne. Nå vet jeg ikke om sosial angst er noe du sliter med, men nettopp det å endre sitt eget selvbilde og hvordan man forholder seg til angsten sin er noe som er vektlagt i stor grad der. Svært bra greier hvor han repeterer masse, nettopp for at du gradvis skal endre din virkelighetsoppfatning.
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 14:15
En ting som kanskje er verdt å ta med i slengen her er hva en omgir seg med i hverdagen. Hva ser en på tv? Hva leser man om? Hvem snakker man med og om hva?

Alt har en effekt på humøret.
Ble jo nevnt dette med tankens kraft. Noe en kan finne repetivt i mange forskjellige miljøer. Innen skolemedisin og alternative miljøer er dette fullt akseptert og det finnes også en del studier som viser effekten. Skal vel ikke legge opp en hel del referanser her nå men et forslag er å søke mot positive ting. Når en er nede har en fort for å søke mot negative ting og henge seg opp i det. En ser mer på det som er negativt nettopp fordi en er i en tilstand hvor det faller seg mer naturlig.

Om en sjekker ut LOA f.eks kan en få en liten innføring i hvordan en kan endre seg selv for så å endre hvordan en oppfatter verden. Dette gjøres i stor grad ubevisst og en bevisstgjøring her vil føre en del med seg. Iblandt kommer en også over andre veier som en kan utforske når en først starter opp med det.

En har all makt selv til å gjøre det som trengs men det er viktig å huske på at det tar tid å lære seg hvordan en funker og hvordan en skal bruke de verktøy en har og utvikle nye.

Alt i alt kan en vel konkludere med at innstillingen er den viktigste indikatoren for prognosen i enhver situasjon man måtte befinne seg i.
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 14:46
Takk! Jeg har notert meg disse boktittlene, så skal jeg jammen ta meg en tur på biblioteket å se om jeg finner noe nyttig der. Tror dette i høyste grad er ting jeg kunne hatt nytte av. Selv om jeg ikke direkte sliter med sosial angst tror jeg prinsippene som blir brukt kanskje går an å knytte til alle slags situasjoner man opplever angst.
Det er litt som du sier, en sånn spiral som ikke er like lett å komme ut av alltid. Merker at hvor mer jeg blir gjort oppmerksom på ting, jo mer endres måten jeg tenker på i en litt og litt mer positiv retning.
Nestegang jeg får en sånn skikklig "nede" periode skal jeg huske på å gå inn hit å lese hva jeg og dere har skrevet! :-)
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 14:54
Det er klart at det er lett å "grave seg ned" i negativiteten. Prøver bevisst å gjøre ting jeg vanligvis liker å drive med og som gjør meg glad. Det er deilig med noen pauser, for der og da glemmer jeg de dumme tankene mye av tiden og lever som normalt. Negativie tanker kommer tilbake når jeg ikke gjør noe spesielt. Nå må jeg si at alt det som vanlig vis er gøy og positivt blir et ork å skulle gjøre innimellom, men når man bare får sparket seg igang hjelper det så uendelig mye!

Må bare få spørre, hva er LOA? :)
Avatar

Re: En veldig krevende periode.

sep 19 2011 - 16:50
LOA er en forkortelse for "Law Of Attraction".

Som du nevner så kommer det lite negativt når en er opptatt med andre ting. Det betyr ikke at det ikke er noe der for som du sier så kommer det når det er stille. Det er et fokuspunkt som det er greit å ha med seg de gangene det blir stille slik at en vrir over til positive tanker i de stunder en ikke er opptatt med mye annet. Litt av gangen går en lang vei. En kan holde seg så optatt en vil men før eller siden får en en pause og da kommer det som ellers snurrer rundt i hodet. Alt trenger å havne på sin plass.

Det var en som fortalte meg en gang at jeg måtte akseptere meg selv. Det forstod jeg ikke mye av men begynte å legge merke til at dette dukket opp igjen og igjen. En må akseptere at det kanskje er ting en ikke får helt til og at det er ting en synes er vanskelig. Gi seg selv mer rom til å være et menneske og ikke et eller annet usunt ideal som en har fått inn opp igjennom årene. Det er fort gjort å prøve å gape over litt for mye og en ser gjerne rundt seg på hva andre får til. Det er ikke problematisk å sammenligne seg med andre i utgangspunktet men måten det blir gjort på er uheldig. Vi ser kanskje på 100 personer og ser alle deres gode egenskaper. Å prøve å leve opp til det 100 personer kan gjøre vil jo ikke være realistisk men ubevisst er det slik vi gjør i teorien. Vi glemmer at vi ikke kan forholde oss til andre enn oss selv og leter etter noen som ligner oss og noen som vi ønsker å ligne.
Som sagt er det ikke noe galt i dette om en har et realistisk syn. Dette er vel ikke noe en lærer uten videre og det må gjerne litt tanker til her. Mange ganger er det ikke verre enn å se ting fra et par forskjellige vinkler før en innser hvordan en selv blir påvirket.
Til forsiden