I dag fikk jeg lyst å dele litt om hvordan det er å være i mine sko. Jeg kommer på jobb, det er hyggelig atmosfære. Jeg snakker med kollegaer og vi spiser lunsj sammen, dette er en bra dag tenker jeg. Hvilepuls og lavt stressnivå. Også ut av det blå kjenner jeg at noe inni meg endrer seg. Jeg har mer spytt i halsen enn hva jeg pleier, jeg sliter med å svelge. Nå sliter jeg også med å puste og pulsen min går opp. Jeg tenker shit hva hvis personen ved siden av meg spør meg et spørsmål nå og ser at jeg er midt i et panikkanfall. Dette gir meg enda mer angst og jeg føler jeg er i ferd med å dø eller kveles. Jeg ser etter utveier, men kan ikke krysse rommet for der står noen andre jeg kjenner. Hun stiller meg et spm og jeg fryser opp, hun ser det, og jeg ser at hun ser det. Noen unngår meg fordi de har sett meg slik. Og jeg vet det er smittsomt. Det plager meg å se reaksjonen dems. Jeg klarer ikke skjule det alltid når det står på det verste. Jeg går inn og ut av små panikkanfall resten av dagen. Tørr ikke gå på do, for hva hvis noen er der. Tørr ikke hente meg vann eller kaffe, jeg vil bare synke i jorda og forsvinne. Så er dagen endelig over og jeg går ut for å komme meg hjem og nå er jeg i kronisk fight or flight. Jeg er livredd for å møte noen jeg kjenner. At de skal se meg sånn her. Jeg ser folk jeg kjenner på hvert eneste gatehjørne. Folk fra vgs, tidligere kollegaer, folk fra ungdomsskolen. jeg unngår de som pesten. jeg orker ikke at de skal se meg sånn her. Jeg er også livredd for å snakke med de. For å kødde det til og bli evaluert med argusøyne. Jeg er svimmel og føler jeg kommer til å besvime i det folk passerer meg. Jeg må tenke taktisk for å komme meg hjem uten å oppleve mer smerte nå. Må jeg gå hjem istendefor å ta bussen er det verdt det. Selv om det tar en time. jeg takler ikke å møte på noen nå. Jeg kommer hjem og kan endelig slappe av. Det er trygt, jeg er alene. Så går timene og jeg kjenner depresjonen komme. Den kommer alltid etter intense dager som denne. Jeg begynner å tvile på om livet er verdt å leve. Jeg begynner å hate meg selv for at jeg ikke kan være normal og bare leve som alle andre. Jeg er ensom, men jeg er hvertfall trygg. jeg prøver å holde meg opptatt for å distrahere meg selv. Så kommer angsten tilbake og tenker på fremtidige scenarioer. Jeg sliter med å sove. Får 3-4 timer søvn og våkner opp med masse kortisol i kroppen. Jeg vet ikke hvordan neste dag blir. Jeg loggfører som regel ikke gode dager. Da går alt på autopilot. Men på dager som i dag henger jeg i en tynn tråd. jeg skulle ønske det var en enkel løsning, men det er et sammensatt problem som trenger en sammensatt løsning. Til dere andre som kan relatere, husk å mediter daglig. Spis sunt, og prøv å utfordre de negative tankene.

Takk for tipsa sine, kjenner meg i gjen fra hev var yngre , kombinert med angst , og depressjon, saken er at du egentlig ikke er så rar som du tror, men at du under angst og stress sliter med å skulle skjulw det, riktig sa slitsomt, det er veldig stressende, og stressresponsen lever litt sitt eget liv, sa det er ikke bare lett og da roet seg ned, og snakke snillere og mere positivt til deg selv. Håper du blir mindre streng med deg, og skammer deg mindre over at du har angst og ubehag. Aksepterer det mere og bedre. Du er sikkert både mer vanlig, vakker og verdigfull en du tror nå for tida..