Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En dag med mye angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En dag med mye angst

feb 5 2018 - 11:14
Klokka er 6.30 og jeg sitter vettskremt i Sykehusparken. Dagen som jeg gruer så veldig til er kommet. Operasjonsbygget – bygg 4 som du ser på forsidebildet med de høye vinduene i 2. etg og halvt nedtrukne persienner. I dag er de sorte persiennene trukket helt ned, og den vakre bygningen i teglsten ser nå ut som et fengsel med sorte gitre. Sola som har vært våken et par timer forsøker å trenge inn gjennom gitrene. Den vil så gjerne skinne på de flotte menneskene bak vinduene. De store hverdagsheltene som daglig redder mange fra smerter, lidelser og død. Hvor mange liv er reddet bak de høye vinduene? For disse menneskene er dagen i dag en vanlig arbeidsdag, men for meg er det en helt spesiell dag i livet
Men jeg er ikke alene om å reflektere denne varme junimorgenen. Den unge, lille kreftfamilien som har stiftet bo i mitt høyre bryst gjør også sine refleksjoner. De drømmer om en lys fremtid da de blir store og sterke nok til å legge ut på en på reise gjennom lymfebanene, stifte flere familier og å bygge hus rundt i kroppen. Lykkelig uvitende om at deres timer er talte.
Jeg står foran døra merket Kirurgi og nå ønsker jeg at døra er merket psykisk helsevern, for min psykiske helse er nå så redusert. I 2. etg. står en grønn skikkelse uten mimikk og kroppsspråk. Skikkelsen sier Pound og jeg forteller at jeg er full av angst. Skikkelsen forsvinner og jeg ser den aldri igjen. I ettertid tror jeg dette var et synsbedrag. Angsten var så sterk at jeg hallusinerte. En hvit og rolig skikkelse står foran meg og det er «Florence» som blir min gode hjelper under hele oppholdet. Hun viser meg inn til et stort rom med seks senger. Jeg er den første pasienten og får velge plass. Jeg velger sengen nærmest døra for da kan jeg følge trafikken ut og inn.
Min flotte datter kommer og jeg setter så stor pris på at hun tar fri fra jobben for å følge og støtte sin mor på en vanskelig dag. Jeg etterlyser likegladsprøyta og «Florence» forteller at dette er det slutt med. Da ber jeg om beroligende og hun kommer med tabletter. Jeg plager henne skikkelig med min angstprat og hun er like rolig og snill. Hun forteller at mange som kommer er veldig redde og flere har aldri vært på sykehus før. Men snart er det over. Etter ordrer fra anestesilegen tar hun EKG, og dette bekrefter at jeg er i trygge hender.
Sjefskirurgen kommer «Hei Gunn» og hun husker meg og Rundreisen fra 17 år tilbake i tid. Hun traff jeg på Rundreisen 20/9 og 6/10 – 2000 og jeg har også truffet henne på arrangementer i Brystkreftforeningen. Hun er en meget anerkjent kirurg og en glimrende foredragsholder. Jeg er privilegert som får henne til kirurg. Anestesisykepleieren har dukket opp og verker etter å komme i gang med dagens første arbeidsøkt. Hun insisterer på at jeg skal gå til operasjonssalen og dette liker jeg dårlig. Jeg vil helst bli trillet i sengen. På veien forteller jeg om min operasjonsangst og hun sier noe meget klokt. Grunnen til at du er redd, er at du mister kontrollen og nå får jeg en god forklaring på årsaken til min frykt.
I korridoren står en smilende og kjekk mann som ønsker meg varmt velkommen. Jeg skjønner at dette er anestesilegen. Hun åpner en skyvedør og nå er jeg midt inne i en skrekkfilm da jeg ser operasjonssalen med det smale operasjonsbordet, lampa, de høye vinduene med de nedtrukne sorte persiennene fra innsiden og de skumle instrumentene og apparatene som ser truende på meg. I ettertid har jeg tenkt at alt dette skumle redder jo så mange liv. Dette er jo en irrasjonell fobi slik alle fobier er. Alle er på plass unntatt kirurgen.
Jeg ligger på bordet og en liten slåsskamp oppstår. En maske legger seg over munnen og jeg dytter den bort. Den kommer tilbake og jeg dytter igjen. Slik fortsetter det til jeg ser Middelhavet og Taormina på Sicilia som glitrer i ettermiddagssol. Jeg ser min badevenninne Marianne og roper på henne. Havet er blikkstille og vi må bade. Jeg er tørst og er på vei til Strandbaren. Da hører jeg en stemme som spør «Vil du ha noe å drikke»? Jeg svarer «Har du en kald øl»? Stemmen svarer myndig – «Nei, du er ikke på Sicilia nå».
«Florence» serverer rundstykker, juice og kaffe og jeg drikker den ene koppen etter den andre. Hun gjentar gang på gang hvor sprek jeg er. Kirurgen forteller at operasjonen gikk bra og hun spør om jeg er fornøyd med pleien jeg får her. Jeg svarer ærlig at alt er helt topp og jeg gir beste karakter. – «Du bør vente med vurderingen til du er ute av rusen». Jo, jeg er i rus og det som er spesielt i dag er at jeg har blandet to rusmidler. Den ene er narkoserus og den andre er lykkerus. Jeg ser at «Florence blir glad. Nå i skrivende stund er jeg rusfri og «Florence får toppkarakter . Håper begge to leser dette. For meg er det så viktig å se det positive hos andre. Å møte verden med et smil – så positiv og glad jeg blir , min helse blir så fin og vonde tanker går i hi. Timene går, min datter er hos meg og Florence er så mye rundt meg med sin varme omsorg. Hun vil jeg aldri glemme, som var tilstede i en vanskelig tid. Håper hun får en stor blomst av sjefen til jul.
Klokka er rundt 12 og Florence forteller at rommet mitt på hotellet ikke er klart før kl. 14. Dette går bra svarer jeg og fremmer et flott forslag. – «Nå går min datter Anne Lise og jeg ut og setter oss i sola i parken og tar en omelett på kantina før vi rusler til hotellet kl. 14. Nå blir «Florence» litt streng (til mitt beste) og svarer : Nei. Nå må du holde deg i ro. Javel ! Nå kan jeg være syk i to timer til.
Før jeg forlater Operasjonsavdelingen har jeg et innspill til anestesipersonalet. Som kjent har mange mennesker operasjonsangst. Ved tidligere operasjoner har jeg fått likegladsprøyta og blitt hentet i sengen. Da jeg ble trillet inn til operasjonssalen så jeg kun ansiktet til anestesilegen før jeg sovnet. Som beskrevet var det en skrekkopplevelse å gå inn i salen. Jeg vet at jeg har mange med meg her. Dagen før operasjonen bør en i anestesiteamet ha en samtale med pasienten og sammen kan de finne skånsomme måter å håndtere dette på. Brukerstemmen er alltid nyttig å lytte til.

Admin har redigert bort navnet ditt. Og vi ønsker at du bruker et annet brukernavn inne på Forum.
Mh Admin.
Avatar

Re: En dag med mye angst

feb 5 2018 - 12:39
Jeg vil hvertfall ikke følge deg i at du skriver et navn under dine innlegg her på forumet, det er brudd på reglene og svært ugreit.
Til forsiden