Hei, jeg er ny her og tenkte jeg kunne introdusere meg. Jeg sliter med en ekstrem variant av emetofobi, altså angsten for oppkast. Noe som per i dag kontrollerer livet mitt fullstendig og har utviklet seg til endel tvangstanker og litt tvangshandlinger. Jeg føler meg veldig ensom med denne angsten min, og det er lite eller ingen hjelp å få av psykologer som bare mener jeg må ta meg sammen.

Men hverdagen for meg innebærer å snuse på all mat jeg skal spise minst 10 ganger før jeg spiser det, er jeg ute for å handle, så er jeg redd i 48 timer etterpå. Er jeg på besøk eller har besøk, så er jeg redd i 48 timer etterpå. 48 timer er inkubasjonstiden på omgangssyken. Jeg spriter og vasker hendene som en helt, spiser ikke mat andre har laget, unngår barn så langt det lar seg gjøre. Mye bassilusker i barnehager og skoler nemlig.

Jeg er gift, og fobien går delvis utover samlivet vårt. Jeg er nemlig så "heldig" at jeg er kronisk syk i magen, noe som fører med seg mye magesmerter og kvalme som jeg igjen tolker som omgangssyke. Men det gjør at jeg sliter med ting som sex fordi jeg ofte er dårlig, og er jeg ikke dårlig, så tror jeg at jeg vil bli det om jeg har sex. Jeg mistolker signalene fra kroppen og tror det er omgangssyke hver gang det er noe. Jeg har i perioder nektet å kysse mannen min om det går mye omgangssyke på jobben hans, av frykt for at han skal være smittebærer. Ikke minst så gnager det på han at jeg er så redd hele tiden, fordi det er vondt å se at jeg sliter sånn.

Så det var litt om meg. Håper jeg ikke skremte dere helt bort.

Hei og velkommen !
Må bare begynne med å si at jeg vet ikke hvordan du har det, og det vet sikkert ikke legen/"shrinken" din heller.
Derfor er det nok vanskelig å komme med gode råd, men det jeg kan si er at min sønn på 11år som har ADHD ikke har vært syk en eneste gang som jeg kan huske. Han har pga ADHD'en veldig liten tankegang når det gjelder konsekvenser så han tygger på pinner han finner langs veien, leker med døde fugler og hadde en gang en død rotte liggende i ranselen 3-4 dager. Når jeg tenker på hvor mye bakterier han er i kontakt med hver dag så må det være grunnen til at immunforsvaret hans er blitt så sterkt at han ikke får med seg alle sykdommene som de andre i klassen får.

Fruen min jobber i barnehage og hun har ikke vært hjemme en eneste gang pga oppkast sykdommer.

Bare et forslag, men du skulle kanskje begynt så smått å ta deg en tur ut å få deg litt bedre immunforsvar. Igjen, dette er bare et forslag, ikke en fasit.

Lykke til videre!

velkommen hit :) kan tenke meg at slikt ikke er lett. jeg vet om ei jente som skriver en blogg. og hun har emetofobi (eller hvordan det skrives), og hun har skrevet litt om det. trur kanskje hun er innpå her også, mener jeg har sett henne her en gang. ihvertfall er bloggen lizbethosnes.com (har skjønt det sånn at det ikke er lov å legge ut linker her, men gjør det likevell, for jeg tenker at det kanskje kan hjelpe den som startet tråden her, og ser at hun ikke er aleine)

håper det ordner seg for deg, men det som er viktigst er vell å eksponere seg for slikt. ikke at du skal gå rett bort til en som kaster opp, men ta det gradvis. lizbeth har skrevet et innlegg om hvordan du kan jobbe deg fremover i håp om å bli frisk. jeg synes det er rart at du ikke får hjelp med denne angsten ettersom det tar så mye av livet ditt. du burde virkelig fått oppfølging og hjelp til å bli frisk.

ønsker deg alt godt, og at du en gang kan bli frisk fra det :), for angst (uansett hvilken type), er noe jeg ikke unner min verste fiende.

Immunforsvaret mitt er godt det, har ikke hatt omgangssyken på 10 år. Men jeg er jo kronisk syk da, og er kvalm hver eneste dag. Dog uten oppkast. Problemet er at alle de gangene jeg har fått det, så har jeg vært i kontakt med barn som har fått det rett etterpå. Og etter å ha vært stemor i ti år tidligere, hvor jeg fikk det hver gang guttungen hadde det (fire ganger i året) så forbinder jeg barn med omgangssyken.

Takk for linken, skal se på den. Jeg har hatt denne fobien siden jeg var tre, og egentlig prøvd alt av terapier. Psykoterapi, antidepressive, gestaltterapi, hypnoseterapi, tankefeltterapi, eksponeringsterapi, og bare blitt verre og verre og verre for hver behandling jeg har prøvd. Eksponeringsterapien endte med at jeg hoppet ut av en bil i fart da de plasserte meg ved siden av et barn som blir bilsykt. Så ikke helt den store suksessen kan man si.

huff. hørtes ikke noe bra ut. leit å høre. har neste ikke flere tips til deg da. men kanskje litt domt å sette deg i en bil, med etbilsykt barn, det burde kanskje heller gått gradvis, og gjort på en annen måte, for i en bil er det lett å få panikk. fordi du ikke får flyktet om det skulle bli for ille. så det kan jeg skjønne. den fluktmuligheten er viktig for en med angst. om en ikke klarer det. håper det ordner seg etterhvert for deg.

Jeg er en jente på 19 som har slitt med emetofobi så lenge jeg kan huske. MEN – har heldigvis blitt litt bedre i det siste.
Jeg vil anbefale alle som sliter med emetofobi å begynne med å si ordet "oppkast", "spye" osv, for å ta bort litt av kraften fra det. Deretter ville jeg absolutt ha bestilt boken til Rob Kelly, som har kurert mange emetofober med sitt program. Jobb nøye gjennom boken. Går du grundige gjennom vil jeg våge å påstå at den er life changing.
Vil også foreslå et innlegg av ei som skriver veldig rasjonelt om akkurat dette. Google: how can i get over my fear of vomiting and the stomach flu, og innlegget ligger på en nettside som heter noe som stopthestomachflu.com eller noe.
Når angsten tar deg – tenk tanker som "denne angsten er ikke noe som skjer eller rammer meg urettferdig – jeg skaper den selv". Har også lært å tenke som så at å være redd for å spy er som å være redd for å "grow tall". Det er en helt naturlig prosess i kroppen vår! Håper det er til hjelp for noen, og LYKKE til :-) Du kan ta kontroll på livet ditt!

Når jeg var yngre var jeg livredd for å spy. Såg ikke føre meg noe som kunne være verre. Åt ikke den delen av skiven som hånden min kom borti, kunne ikke være hjemme visst noen hadde spysyken.. Da var jeg kvalm eit par dager og trudde jeg måtte spy. Gikk å vandret å vandret, nattestid også. Hadde også alltid en frykt for å våkne midt på natten å være kvalm, å føle jeg måtte spy. Meeeen so tok livet ei vending, og jeg vart gravid! Jeg spydde dei 26 første ukene av svangerskapet! Så da vart jeg vande til å spy, og emetofobien forsvant

Jeg fant nettopp ut hva denne typen angst het (altså i kveld), så jeg googlet det og fant dette gamle innlegget her. Jeg har slitt med akkurat dette her i over 11 år nå. For meg er det mest at jeg får ordentlig panikk dersom noen rundt meg får omgangssjuka eller bare at noen snakker om kvalme og spy.

Jeg gikk til psykolog i fjor vinter for å finne ut hva jeg kunne gjør for å bli bedre. Jeg har også IBS som har påvirket angsten min. Jeg fikk en drøss med ulike diagnoser hos psykologen (hele 6 forskjellige), men emetofobi var altså ikke en av dem. Det er først nå at jeg har funnet ut at det finnes flere som har det slik. En av diagnosene jeg fikk var helseangst, men følte ikke det passe helt i og med at det går mer på frykten for å ha en alvorlig sykdom som kreft osv, noe jeg ikke kjenner meg helt igjen i.


Lurte på om det forsatt finnes noen som kan relatere seg til denne tråden?

Jeg har også en «ekstrem versjon» av denne fobien. Jeg er i dag 22 år og denne fobien har satt sitt preg på livet mitt og vært grunnen til en elendig livskvalitet i, vel, 22 år.
Dere som også har denne fobien skjønner nok hva jeg mener med en ekstrem versjon av emetofobi.
Karuseller - alt for stor spy-risiko!
Båttur - jeg blir helt sikkert sjøsyk!
Ferieturer - hva om jeg blir reisesyk?! - selv om jeg aldri har blitt det før.
Trening - har hørt at man kan bli dårlig av en for hard treningsøkt så jeg tar det rolig, jeg.
Mat som kanskje ikke er bra lenger - den er farlig å spise uansett, den blir jeg dårlig av, garantert! Så «se, smak, lukt-metoden» er det bare å glemme!
To øl på byen - jeg har sikkert drukket alt for mye, dette tåler jeg sikkert ikke så jeg blir helt sikkert dårlig nå!
Filmer med oppkast-/breknings-scener - denne filmen skulle aldri fått blitt vist! Den kan i hvert fall være merket «ikke-emetofobivennlig»! Nå vil jeg sikkert bli dårlig av at jeg tenker på dette! Og siden personen i filmen ble dårlig fordi den spiste en kebab så kan jeg ikke spise det mer fordi da blir jeg og sikkert dårlig.
Alt dette vet den fornuftige Jenny at er bare tull! Det vil ikke skje og det har ingen grunn til å skulle skje meg for første gang i livet akkurat NÅ. Det er så helt fullstendig totalt usannsynlig!
Fobien har satt seg så hardt fast i meg at jeg nå opplever den som et instinkt, der jeg flykter fra enhver situasjon som kan gjøre meg, eller gjør meg, redd - uansett hvor usannsynlig det er at det vil skje noe som helst.
Jeg kan ikke foreta meg noe som helst uten å ha vondt i magen eller tro at jeg vil få vondt i magen - for deretter å bli dårlig, altså å kaste opp. Og får jeg vondt i magen begynner tankene å spinne, noe som gjør at jeg bare får mer vondt i magen fordi frykt, uansett frykt, setter seg som regel som en vond «klump» i magen, og det er ikke akkurat en fordel for oss med emetofobi.
Jeg har derfor en tendens til å latterliggjøre andre fobier. De er så «enkle» å håndtere. Om du er redd tuneller så hold deg unna tuneller. Er du redd edderkopper så løp din vei når du ser en edderkopp da vel! Løp bort fra det du er livredd for! Du trenger ikke å oppsøke det! Jeg vet så klart, selv om jeg ikke er redd for dette selv, at personer med andre typer fobier synes det er like vanskelig å håndtere sin fobi som jeg synes det er å håndtere min.
Men det er likevel noe annerledes med emetofobi. Man kan ikke flykte fra sin egen kropp. Man sitter der og er livredd mens man kjenner på, eller forventer å kjenne på, vondt i magen. Man sitter og venter. Venter på å se om middagen i dag vil forårsake at man blir dårlig. Etter noen timer er det trygt igjen - fordi skulle det ha skjedd noe så skulle det ha skjedd innen nå. Man venter de forferdelige 48 timene etter å ha hatt fysisk kontakt med mennesker som man mistenker kan være smittebærere av omgangssyke.
Den eneste «fritid» jeg får fra fobien er når jeg sover, med mindre dette dukker opp i drømmer. Men selv når jeg legger meg om kvelden er jeg livredd for å våkne midt på natten med at jeg har fått omgangssyke, siden jeg forbinder å våkne på natten med de veldig få gangene jeg har fått denne styggheten av en sykdom.
Jeg har nevnt mye nå men dette er bare en brøkdel av tankene, bekymringene og forholdsreglene som dominerer i tankene mine Hver. Eneste. Dag.
Jeg har IKKE tenkt å leve med denne fobien! Det er uaktuelt. Fordi da vil ikke jeg klare å en gang i fremtiden stifte en familie. Graviditet med morgenkvalme, barn som drar med seg omgangssyke hjem - ikke planer om jeg får til å ta vare på dem da! Det får noen andre ta hånd om. Et sånt liv vil jeg ikke leve.

Men nå skal jeg komme frem til det jeg anser som poenget med dette laaange innlegget:
Jeg skal i løpet av dette året gjennom en behandling på St. Olavs Hospital i Trondheim. En «4-dagers behandling med kontrollert eksponering» som det så fint kan kalles. Dette er en behandling utviklet av OCD-teamet i Helse Bergen.
Denne behandlingen fungerer visst så bra at den begynner å bli benyttet over landegrensene.
Jeg har tro på denne behandlingen. Det kommer til å bli ubeskrivelig vanskelig, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, eller om jeg i det hele tatt klarer det på første forsøk. Men jeg vet at jeg klarer det en gang! Jeg vet at all atferd som er tillært eller «lært på» kan også «læres av». Så har man emetofobi har man i bunn og grunn bare, på ett sted i livet, bevisst eller ubevisst, misforstått, og «vranglært» seg selv i hvor stor grad man skal reagere med frykt når hendelser som vi med emetofobi finner ekstremt skumle forekommer. Dette går selvsagt an å snu om på! Man må «bare» lære det riktig denne gangen!

Jeg håper jeg når frem til deg som leser dette. Kanskje du ikke har emetofobi, eller kanskje du har det. Om du har denne fobien håper jeg at jeg eventuelt har påpekt tanker, bekymringer og følelser du kan relatere deg til. Kanskje du har helt andre tanker og bekymringer, et helt annet grunnlag, eller en helt annen innfallsvinkel til emetofobi.
Ikke mist troen i hvert fall! Jeg tror på at det er fullt mulig å gjøre noe med dette - at det er fullt mulig å bli kvitt fobien helt! Du har jo overlevd hittil, selv om du har vært mye redd gjennom tiden. Og sammenlagt har du jo vært mye reddere enn du vil være på de fire dagene når du eventuelt vil fullføre en slik eksponeringsbehandling!

- J. Skagen

Jeg er 29 år og har levd med emetofobi så lenge jeg kan huske. Og som du skriver, Jenny, er det virkelig en så kompleks fobi! Ikke bare at andre kan rammes, og at det er ubehagelig å høre, lukte og se noen kaste opp, men det er det med smitten, og inkubasjonstiden og frykten for selv å havne i en situasjon der man må kaste opp, enten av omgangsyke, matforgiftning, sjøsyke, bilsyke osv osv.

Husker videregående-årene som den verste perioden med angst i forbindelse med fobien, men har også vært forbigående episoder som har vært angstutløsende etter det. Jeg har egentlig klart å leve fint med det i 20-årene, og har klart å ikke la det legge føringer for hvordan jeg skal leve livet mitt. Har egentlig bedrevet litt mild eksponeringsterapi, og lært gjennom det at jeg ikke trenger å frykte enhver situasjon der man ikke får vasket hender etter å ha tatt på et gelender ute, eller liknende.
Har både jobbet i barnehage i ett år (med litt forbigående angst i perioder), bodd i Paris i halvannet år, der det var spypytter på annethvert gatehjørne i vinterhalvåret. Men har nå også vært over gjennomsnittet god på "vanlig håndhygiene" - men det burde jo alle være, liksom.. ;-)

Jeg ble matforgiftet siste dagen på en ferie for noen år siden, og ble dårlig først på kvelden dagen vi kom hjem. Husker jeg tenkte: fy f, dette er dritt, men altså..man overlever jo, og livet går som normalt igjen like etterpå.. Allikevel med den erfaringen, fortsetter fobien! Jeg skjønner det liksom ikke helt.

Jeg har også iløpet av de siste årene vært gravid (var kvalm i to måneder, men kastet aldri opp - veldig glad for det da, men tenker nå at det hadde jeg kanskje hatt godt av), født (uten å kaste opp), og fått et barn.

Og nå har jeg begynt å slite litt igjen. Kjæresten min ble syk i vinter etter å ha vært i åpen barnehage; våknet på natta med heftige magesmerter og gikk på badet og kastet opp. Jeg har fortsatt flashbacks til den natta og de utrolig ekle lydene jeg hørte fra badet. Verken jeg eller sønnen vår ble smittet, men kan ikke akkurat si at jeg var en "chill" mor eller samboer uka som fulgte. Kloret dørhåndtak, vasket sengetøyet på 90 grader, osv. Blir så oppgitt over meg selv.

Det som er problemet mitt nå er disse flashbacksene - selv om jeg vet at de ikke er farlige, de er bare ekle. Samt frykten for å bli smittet selv, som nå er nærere enn noen gang med en ettåring i barnehage. Tror jeg faktisk hadde klart å helt fint håndtere sønnen min med omgangssyke - dersom jeg var garantert å ikke bli smittet selv. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal håndtere høsten og vinteren i anmarsj, uten å gå rundt med kvelende angst som tar over hverdagen (og tørre ihjelvaska hender!). Hvordan blir man kvitt disse tankene som kverner oppe i hodet om smitte og inkubasjonstid!?! Det er så irrasjonelt, og jeg er så latterlig klar over at det ikke er noe som er farlig med denne sykdommen. Allikevel klarer jeg å iscenesette scenarioer i hodet med sprutoppkast overalt på soverommet, i sofaen, osv (beklager grafisk innhold - men dette er eksponering, folkens!), at jeg blir helt panisk, og må koke alt av sengetøy og klore alle flater, og ikke klarer å ta på sønnen min uten å vaske henda etterpå. Det er jo helt latterlig, og slike tiltak er heller ingen garanti for å ikke bli smittet - og de mater jo også fobien og angsten til neste gang man er i samme situasjon. Har gått til psykolog i en periode med fokus på å behandle emetofobien, men følte vi ikke helt klarte å komme til roten av det, men nå vurderer jeg en ny runde, med ny psykolog som har mer erfaring med komplekse fobier.

Med denne fobien har man liksom både selve fobien, man har angsten for fobien, og man har angsten for angsten, og det å miste kontrollen. Også har vi de jævla 48 timene i tillegg...

Vil bare si til alle som leser dette og sliter med det samme; det kan og vil bli bedre, søk hjelp!! Og ikke la det ta overhånd i livet ditt eller la fobien bestemme hvordan du skal leve ditt liv! Angst er ubehagelig og vondt, men det er kun det det er. Verken å kaste opp eller å føle angst er farlig.

Tilslutt vil jeg bare legge til at du er kjempetøff, Jenny, som skal på opplegget med eksponeringsterapi. Om du vil skrive litt om hva du opplevde der når du er gjennom det, tror jeg det er mange, både unge og gamle, som vil sette pris på å lese om dine erfaringer med å prøve å slå denne altoppslukende fobien! Styrkeklem til deg!!

Herregud så godt jeg kjenner meg igjen i alt det dere skriver. Jeg er så lei av denne emetofobien. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Nå er det full sesong for angst igjen... Vinterhalvåret... Eneste trøsten mitt er at barnet mitt nå har begynt på skolen. Endelig ferdig med barnehage. Jeg vet omgangssyke kan komme i skolen også. Men håper det ikke er like ofte/heftig. Barnet mitt blir sjelden syk, men jeg blir det. Og jeg mistenker at jeg ofte er syk av angst og ikke reell omgangssyke ofte.. Drittlei av å sitte på jobb med tabletter i lomma i tilfellet noe bryter ut. Drittlei av å få noia hvis en kollega har syke barn hjemme. Drittlei av å få angst bare jeg leser om omgangssyke i aviser osv. Drittlei av å være kvalm av angst!
Drittlei av denne irrasjonelle angsten.

Har prøvd så mye. Nå skal jeg øve meg, etter tips herfra, på å si oppkast osv høyt. Prøve å ta litt av kraften vekk fra ordene.. Jeg har prøvd samtaleterapi, hypnose osv. Vurderer boken til Rob Kelley - flere med god erfaring med den?

Til deg som skal på eksponeringsterapi: heia, stå på!!

Jeg skal bare komme med en generell mening jeg har her. Prøv å tenk at det er en kroppslig forsvarsmekanisme vi har for å beskytte oss mot uønskede elementer i kroppen. Det er egentlig en veldig positiv egenskap, og kan være livreddende. Så det er egentlig bare å omfavne at vi har denne fantastiske egenskapen.

Jeg mener også at de aller fleste, meg selv inkludert, synes ikke det er særlig behagelig når det skjer. Det er jo ikke en behagelig prosess på noen måte. Men likevel, det er en forsvars- og renselsesmekanisme, og det er en del av å være menneske.

Å tenke på den måten føler jeg hjelper mot å ikke få så panikk rundt det.

Hei!
Kom nettopp over dette innlegget og må si det er en "lettelse" at det er flere som kjenner seg igjen, og at dette er et "fenomen" som har pågått så lenge - ser forumet ble opprettet for flere år siden liksom.
Jeg har hatt denne fobien så lenge jeg kan huske. Nå er jeg 21 år, men har vel hatt det helt tilbake da jeg var rundt 6-7 år. Tror jeg vet selv hvordan denne frykten har blusset opp, da jeg husker en episode hvor jeg ble dårlig og kastet opp og foreldrene mine sine reaksjoner var å bli hysterisk og stresset. Ikke for at de var redde for oppkast, men å spy er vel ikke noe man akkurat "planlegger", så det bare kom brått på, så stress var vel deres reaksjon med tanke på å "grise" minst mulig til. Jeg tolket situasjonen helt feil, og dermed trodde det å spy var "farlig" mtp. deres reaksjon.
Opp igjennom grunnskolen husker jeg det alltid var en eller annen som ble dårlig, og jeg fikk allerede da reaksjoner på det. Frykten for å se andre kaste opp var størst, fremfor å kaste opp selv. Om noen fortalte om andre som hadde kastet opp, kunne jeg begynne å skjelve intenst, være på gråten og ville bare dra hjem. Om noen hostet ved forkjølelse og de kanskje fikk et hostenanfall som hørtest ut som at de brakk seg, ga det en panikk-følelse for "ånei, ikke si at de skal spy nå".
Rundt 2013 begynte det å avta og det var ikke noe jeg tenkte på. Og siden har jeg kunne levd normalt, før jeg i 2017 begynte å "roe ned" på mengde matinntak, da jeg for hver gang fikk en sånn "breknings-følelse" i halsen og det skremte meg. Utover det året ble jeg psykisk syk, klarte ikke å begynne på folkehøgskolen som planlagt, var utbrent. Ble også en del plaget med panikkanfall. Startet bla. da jeg var på harrytur til Sverige, og jeg fikk helt panikk av å sitte i bilen og ville bare stoppe og komme meg ut av bilen, men kunne så klart ikke dette. Gikk rundt med en følelse av å ville brekke meg hele tiden, men følte jeg hele tiden måtte holde igjen. Høy puls og anspennelse hele dagen, før det avtok da jeg endelig kom hjem. Har i senere tid blitt diagnotisert med agorafobi som jeg fortsatt har. Emetofobien min er mye knyttet til agorafobien - altså frykten for å ikke flykte, da jeg er redd for at "hvis jeg ikke kommer meg vekk fra denne situasjonen nå, kan jeg få et panikkanfall". Hva er det verste som kan skje i et panikkanfall for meg? Jo, at jeg mister kontrollen og kaster opp. Av og til tenker jeg også over hva jeg spiser, eks. "fargerik" mat, fordi om jeg skulle spy dette opp, ville det blitt unødvendig ekkelt. Er ikke ute på byen, for da signer jeg "frivellig" opp for å se andre spy. Dette har dermed påvirket det sosiale i livet mitt. Syns det er vanskelig å ta buss, tog, sitte på andre i bil "fordi man kan spy i slike situasjoner". Må alltid forsikre meg på plasser om hvor toalett er i tilfelle jeg skulle spy osv. Har blitt en del tvangstanker rundt dette, men vil selv si jeg sakte men sikkert er på "bedringens" vei, da jeg stadig prøver å eksponere meg.

Forresten - den eksponeringstreningen du skulle gjennom gjorde meg veldig nysgjerrig! Vet ikke om du enda har gått i gjennom den, men om du ikke ha hatt noe i mot det, har du kanskje kunne fortalt litt om sånn ca hva det gikk ut på? opplegget liksom? Og dine erfaringer med behandlingen? :-)

Hei! Ble litt sent svar, jeg sjekket forumet sånn helt tilfeldig.

Jeg vil gjerne dele når jeg har fullført behandlingen! :)
Jeg har nylig fått dato for behandling, det er om ikke så lenge. Jeg er såklart nervøs for både hva jeg skal gjennom og hvordan utfallet blir, men forsøker å ikke tenke på dette siden det ikke har noen hensikt i og for seg.
Jeg skal først ha min 3. og siste kartleggingstime -som jeg kaller det, før behandlingen. Her skal jeg og min behandler snakke om hvordan vi på mine premisser skal tilnærme oss situasjoner som gjør meg redd. I denne behandlingen har man som pasient full kontroll på hva man vil begi seg ut på. Vil man ikke så må man ikke, men det sier seg vel selv at utfallet blir da deretter.
Det finnes både gruppebehandling og individuell behandling. Jeg har fått beskjed om at min behandling blir individuell, og den vil foregå over 3 dager.

Det var på høy tid at jeg fikk høre at behandlingen skal begynne snart, ettersom jeg nå er reddere enn jeg noen gang har vært. For øyeblikket er jeg ikke i stand til å bevege meg ut av huset og er fastboende hos Mamma -hvor jeg føler meg tryggest her i verden. Jeg har likevel stadige panikkanfall og jeg våkner midt på natten, livredd, med voldsom hjertebank. Og dette av ingen som helst grunn i utgangspunktet.
Jeg er veldig fortvilet, og jeg er sint på fobien for alt den frarøver meg.

Det som jeg opplever som interessant og overraskende er at jeg faktisk er mer nysgjerrig enn jeg er nervøs når det kommer til behandlingen!

Når jeg har det såpass ille som dette, har jeg en veeeldig tung motbakke i vente. Med behandling skal jeg gå den og få med meg alt den har å by på. Jeg skal ikke bli "bedre", jeg skal bli bra! Jeg skal bli normal, ikke reagere med frykt på noe som er så ufarlig! Jeg skal bli slik som "alle andre". Jeg skal ikke ense et snev av frykt i situasjoner hvor jeg per dags dato blir redd. Jeg er spent på hvem denne Jenny uten emetofobi er. Jeg gleder meg til å møte henne, bli kjent med henne og leve resten av mitt liv som henne.

Det jeg vil frem til med dette er at nå er jeg så langt nede som det virkelig går an å være. Det vil si at når jeg en dag skriver et innlegg her, om mine erfaringer rundt behandlingen, om at jeg har det bra og at jeg har et like avslappet forhold til dette som alle andre -om ikke mer, så vil det være håp nok for alle! :)

Og til dere som skrev at dere ønsket meg lykke til; tusen takk! Jeg ble helt på gråten! <3 :`)

Klarte du å gjennomføre eksponeringsterapi? Hvordan gikk det? Jeg har det som alle dere over her og er desperat etter å finne noe som kan kurere denne angsten. Jeg bor i oslo og prøver å finne en psykolog som er kvalifisert til å behandle dette, så om noen har noen å anbefale tar jeg det gledelig i mot!

Hei, drar frem den her, for kjenner meg så igjen i det dere skriver.
Jeg jobber i barnehage og har gjort det i mange mange år nå, vi har som kjent perioder med sykdom, og akkurat nå... så har vi omgangssyke gående...

Angsten har slått inn over meg 3 ganger nå i løpet av kort tid, med fryseanfall, vondt i magen og føler meg kvalm.. nå kommer der har jeg tenkt i over en uke.. kan ikke huske jeg har hatt det sånn før i år..

Fordi man sier at inkubasjonstiden er 12 til 48 timer, på jobben min har folk gått i opptil en uke og vært småugne og uvelle før det har slått ut for fullt...

Sitter da og regner i mitt hode, så og så lenge siden er det jeg hadde kontakt med en som fikk omgangssyke på nattan.. i morgen er det en uke siden... på fredag er det en uke siden og på mandag er det en uke siden.. altså deadliner.. har jeg ikke fått det da slipper jeg forhåpentligvis.. tenker jeg med meg sjøl..

Stresser meg veldig opp og gjør meg sjøl dårlig med magevondt, frysetokter og at jeg gjør meg sjøl kvalm.. hater det her.. ikke vært så åpen før, men åpen nå om at det, det sliter jeg med.. angst for å kaste opp ☹️ det jeg syns er ille er det å kaste opp, brekke seg så brystet gjør vondt.. og uvisshet på hvor lenge det varer, hvor mange ganger må jeg kaste opp og hvor mye..
Kjenner meg som sagt veldig igjen, og heier på dere alle sammen som har det her.. ikke noe morsomt i det hele tatt hverken med å kaste opp eller ha skrekken for det ☹️

God natt.. tar frem denne igjen, ser det har gått 17 dager siden sist.. og jeg jar fortsatt ikke kasta opp... spørsmålet er ikke lenger om det kommer men når det kommer...

Våkna klokka 01 med vondt i magen og vært på do flere ganger også har kvalmen kommet sigende.. nå ligger jeg på sofaen og har hatt fryseanfall mens fruen sover godt i senga..

Ligger og prøver å tenke, hva er det egentlig jeg engster meg for rundt det å kaste opp.. ingen som liker det, eller syns noe om det...

Men hva engster jeg meg for... i jobben hører jeg om ungene som kaster opp og kaster opp i 12 timer.. har hørt om voksne også som har kasta opp så mye, men også hørt om voksne som har spydd en gang og er ferdig etter det, men tror skoen trykker der.. er redd for at når jeg først starter så stopper det ikke..

I tillegg får jeg vondt i brøstet av å kaste opp, men det også pleier å gå over og gi seg etter å ha gjort det..
Tilslutt, etter å ha vridd meg på sofaen så kommer det opp og da når jeg er ferdig så tenker jeg.. det her gikk jo bra, hva gruer jeg meg for??

Har nå kjørt på i tre uker med idoform hveeeeer dag, og vasker henda mye.. på natt til torsdag fikk enda et barn det, og det barnet var selvfølgelig mye på meg på Onsdagen i barnehagen.. og da setter angsten i gang... for fullt...
Takk til deg som ønsker å lese, trengte bare å lufte noen tanker nå.. :-(