Hei !

Jeg lurer på om det er noen som har like sterk sosial angst som meg ?
Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, helt tilbake til barnehagen. Da gikk angsten ofte over i agorafobi og panikkangst med påfølgende alvorlige depresjoner i mer enn 20 år. (Hvis du også legger til traumer fra oppveksten som forsterket det hele)

Jeg har så sterk sosial angst at bare jeg ser et ukjent menneske på TV-skjermen eller nettv så reagerer jeg instinktivt med ubehag. Jeg klarer ikke gå på butikken, vil bare gjemme meg inne. Men likevel så er den friske siden min utrolig utadvendt og søker hele tiden vennskap, så jeg føler meg som et enormt paradoks. Av & til så lurer jeg på hva som fikk meg gjennom 13 år med skole og forsøk på høyere utdanning.
Kanskje fordi jeg er jente haha.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan "mennesker fungerer" og må stadig lære igjen og igjen ved å kopiere andre hele tiden. Der er utrolig slitsomt og energikrevende og jeg blir helt panisk bare jeg møter en fremmed person på venterommet hos tannlegen. Når jeg går tur ute så blir jeg helt paranoid og ser for meg at alle kan se ut fra alle vinduene og at de dømmer meg og kritiserer meg - ser rett igjennom. Jeg virker så taus og rolig rundt vennene mine og sier aldri ett ord, men på innsiden så er det en storm som aldri stopper.
Den psykiske smerten er enorm. Jeg kan ligge sammen som en krøllet ball på gulvet og bare ønsker dø etter å ha vært på besøk sammen med vennene mine i stuen deres.
Eller så får jeg panikkangst og må kjøre i tre kvarter rundt om i hele byen og tettsteder for å roe meg ned.

Samtidig så blir jeg helt GAL av å gå rundt i mitt eget hode og aldri kunne ha noen å prate med !! I sommerjobben og på skolen går det merkelig nok bedre, men da er jeg jo en "rolle" og ikke den private meg.

Jeg føler hele tiden at jeg flykter fra meg selv og alle menneskene - men så lenge de finnes overalt så slipper jeg jo ikke unna.

hilsen veldig sliten student på 24 år som har flyttet rundt i mange år uten å skjønne hva som var galt.

Du er ikke alene om det her. Jeg også har det slik. Veldig slitsomt

Hei. Jeg har sjøl slitt mye med sosial angst opp igjennom. Men nå nylig fått tilbakefall. Er nå to dager på rad hvor jeg ikke har klart å reise på skolen for klarer ikke å gå ut av døren på soverrommet mitt, så får verken i meg mat eller drikke i skrivende stund. jeg begynner nærmest å stamme når jeg prøve å snakke om det. jeg får små tixs og ukontrolerte bevegelser når jeg prøver å presse meg.. er forferdelig!!
Hilsen en student alene i oslo

Skjønner hvordan du har det, enda det sikkert er mye som er forskjellig fra person til person. Jeg har masse angst. Det har satt seg i kroppen. Stilt overfor andre mennesker så reagerer jeg på negative måter, som gjør at andre får dårlige følelser. Det er ikke bare noe jeg innbiller meg, jeg kan se at mennesker som møter meg med et smil blir dradd i maska når de møter blikket mitt. Ikke bra. Og jeg har spenninger i kroppen som gjør at jeg kan finne på å halte når jeg ser et annet menneske i øynene. Hele kroppen spenner seg og det forer i sin tur igjen angsten videre. Hele dagen bader jeg i angst-hormoner. Men jeg har små øyeblikk hvor jeg føler meg angstfri og det er som en liten minihimmel hver gang det skjer. Hadde en slik liten himmel i dag på jobben, hvor jeg fikk et øyeblikks opplett.

Det nytter ikke å flytte når problemet ligger hos en selv. Jeg har også flyttet litt og likevel ikke funnet roen. Noen ganger lurer jeg på om det er vanlig å ha så mye angst, men jeg kommer til at den graden av lammelse som jeg er utsatt for ikke er forenlig med et normalt liv med jobb, familie og venner. Jeg unngår andre mennesker og de unngår meg. Jeg kan bli aggressiv også, har et brå kroppsspråk og ser ut som jeg har mord i blikket, antakelig. Det stemmer jo litt, men den jeg har lyst å drepe er meg selv. Jeg snakker meg selv konstant ned, så automatisk at tankene har blitt ordløse og umiddelbare. Det skal nesten ingenting til for å gjøre meg usikker, noe som selvfølgelig utløser angst. Joda.