Det er dette som plager meg mest..den eksistensielle angsten, og jeg håper noen der ute vil dele erfaringer med meg rundt dette. Det gjør en veldig redd og jeg føler at sjelen min forsvinner og at jeg bare er et skall.,..alt ser bare rart ut, mennesker ser rare ut og jeg kan ikke se meg selv i speilet for jeg føler at det er noen andre som står foran meg.

Går det over? Man blir så redd! :(

Kan dette være det som kalles dissosiasjon? Mange kjenner til overlevelsesmekanismenee fight, flight, freeze som essenser i angst. Freeze og dissosiasjon er nært beslekta, så vidt jeg har skjønt. Man kan føle seg utenfor seg selv, få en uvirkelighetsfølelse og føle avstand til omgivelsene og kanskje også seg selv. Dette opplever jeg ganske ofte, og ja, det er skremmende. Men med tiden har jeg i alle fall lært å kjenne det som en del av angsten, og at det ikke er farlig.

Episodene går over, og vi må jo håpe at angsten generelt går over.
Jeg har hatt angst i ulike former i 8 måneder nå, før det var jeg normalfungerende. Jeg har opplevd panikk, vedvarende angst med svimmelhet, smerter, kvalme, uvirkelighetsfølelse, helseangst, og
vært en del deprimert på grunn av alt dette.

Noe som hjelper meg betydelig er å ha et fugleperspektiv på det. Det vil si akseptere at dette kan ta lang tid, men ikke grave seg ned i nåtiden og frykte at det alltid vil være sånn.
Jeg tar en time av gangen, et minutt av gangen, fokuserer på her og nå. Når det er vanskelig: Holder du ut dette minuttet? Dette øyeblikket? Har du fokuset der, vil det kunne gi mestringsfølelse. "Ja, jeg holdt ut dette sekundet. Og dette minuttet. Og denne timen." Denne måten å se det på er bedre enn å tenke "ånei, hvor lenge skal dette vare?" Slike tanker forverrer alt.

Noen dager og timer er jeg helt fin. Når jeg har hatt en episode med sterk angst, og våkner neste morgen, så dveler jeg ikke ved den angsten som var der. Da er det en ny dag, der alt kan skje, like gjerne positivt som negativt. Og så forbereder jeg meg litt mentalt når jeg kjenner at angsten bygger seg opp. "Der kommer angsten, ja". Da forholder jeg meg _litt_ mer rasjonelt til den, selv om det er smertefullt.