Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dere som har eller har hatt uvirkelighetsfølelse.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dere som har eller har hatt uvirkelighetsfølelse.

mars 7 2013 - 10:45
Sliter veldig med denne følelsen for tiden, og det skremmer vettet av meg. Har hatt følelsen nesten konstant i noen uker, men synes den har blitt sterkere i det siste. Føler at alt rundt med er uvirkelig, og at jeg liksom ikke er til stede. Kjenner på en måte ikke igjen omgivelsene rundt meg. Denne følelsen har kommet etter en tid med hyppige panikkanfall/sterk angst. Føler jeg holder på å bli helt gal, og at jeg kommer til å miste meg selv. Er redd. Dere som har erfaring med dette, hvor lenge gikk dere med denne følelsen før den begynte å slippe taket? Hvordan opplevde/opplever dere denne tilstanden? Setter pris på svar.
Avatar

Hei :)

mars 7 2013 - 10:58
Jeg må jobbe aktivt for å komme ut av den "fjerne bobbla som jeg kaller det. Jeg går turer, i tempo slik at jeg får høy puls og blir sliten samt at jeg slå meg selv på kroppen(jada hehe) for å liksom vekke den til liv. Samtidig så jobber jeg med tanker for å snu til det positive.

Vet ikke helt hvordan du har det men jeg opplever å liksom være utenfor meg selv, helt nummen og fjern. Det er tungt å jobbe seg ut av det, men bevegelse er det som funker for meg ihvertfall, samt mye frisk luft. Det værste jeg kan gjøre er å sitte i ro inne, da blir det forsterket.
Avatar

å ja...

mars 7 2013 - 12:48
fremmedfølelsen kjenner jeg til. Dissossiasjon kalles det...Gå ut av kroppen opplevelse.

I terapien er det en øvelse som heter "grounding" for å få trekt seg selv inn igjen. Sett deg godt til rette i en stol, ha ryggen inntil, sitt ned i setet, ha bena rett ned i gulvet. Hold gjerne rundt en pute. Kjenn gulvet under deg. Se deg rundt og fortell deg selv hva du ser. Fortell detaljene. En stor rund klokke på veggen som viser... etc.

En enkel start for å få deg tilbake i nuet. Jeg pleier å stryke meg selv på låret for å roe nervene. Som en betryggenhet jeg kan gi meg selv (som man feks stryker barn på ryggen når de gråter) så roer det ofte seg:)
Avatar

Takk for svar

mars 7 2013 - 18:26
Jeg merker også at følelsen blir forsterket dersom jeg blir sittende inne for lenge. Da må jeg ut, og kanskje treffe noen. Føler jeg blir helt slukt av disse tankene. Noen ganger klarer jeg å holde følelsen litt unna, hvis jeg er fokusert på noe annet, f.eks snakker med noen eller noe slikt. Men tankene lurer hele tiden i bakgrunnen. Jeg opplever at jeg blir nummen og fjern, og føler jeg mister kontakt med virkeligheten. En slags fremmedfølelse. Jeg merker at denne disossiative tilstanden gjør meg veldig deprimert og motløs. Selv om jeg har vært plaget med det tidligere også, så blir jeg likevel veldig redd. Er jeg i ferd med å miste meg selv? Blir jeg psykotisk denne gangen? Kanskje jeg aldri blir kvitt følelsen? Osv. Og når jeg lufter disse tankene for noen, sier de alltid at de ikke forstår meg. Det gir meg enda mer følelse av å være en raritet.
Dere som har opplevd dette, ble dere veldig redde? Hvilke tanker fløy gjennom hodet når dere hadde det slik? Hvor lenge gikk dere med følelsen? Setter pris på flere innspill :)
Avatar

Heisann

mars 11 2013 - 17:06
Jeg slet veldig med panikkanfall, angst og depresjon en periode. Det startet i slutten av desember, og nå har panikkanfallene så godt som forsvunnet. Jeg sitter fortsatt igjen med angst og depresjonen, men er på bedringens vei.

Jeg opplevde at virkelighetsoppfattningen min endret seg, ofte i forbindelse med panikkanfallene. Alt forandret seg liksom, men samtidig så det likt ut fysisk. I samarbeid med psykologen min fant jeg ut at Grounding hjalp meg mye, og det å ha et "trygt" sted. For meg ble det sengen, der jeg kan trekke meg tilbake fra omverden å lese en god bok eller lignende mens jeg kobler ut hverdagens stress og mas.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i frykten for å miste seg selv, frykten for at det jeg sliter med skal påvirke og forandre meg. Frykten for å miste kontrollen var det som dominerte følelsene mine under panikkanfall, noe jeg synes var ekstremt skremmende, spesielt i starten når jeg ikke forstod hva som skjedde og hvorfor. Personlig tror jeg det er ganske normalt å oppleve en frykt for å "miste seg selv" når man kommer opp en slik situasjon, men slik jeg opplever det er det jeg selv som er den avgjørende faktoren for hvordan dette skal utarte seg.

Frykten for dette har avtatt etter flere møter med psykolog, og vi har sammen fått kartlagt hva som var problemet i utgangspunktet. Jeg fikk også en betryggende beskjed fra psykologen om at dette var ikke noe som kom til å påvirke/endre min personlighet i stor grad, men tankene mine rundt det vil jo forandres. Jeg har også opplevd at mange rundt ikke helt forstår, men at det hjelper for meg at de vet om det slik at jeg ikke går rundt med frykten for at jeg skal få panikkanfall rundt de.

Det ordner seg til slutt skal du se =)
Til forsiden