Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Deprimert! Alle mennesker er "bare dritt" om dagen..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Deprimert! Alle mennesker er "bare dritt" om dagen..

okt 7 2013 - 20:00
I det siste har jeg funnet ut at jeg ikke er noe "people-person" lenger. Jeg begynner å sette mer pris på mitt eget selskap enn andres. Jeg finner feil ved alle, selv om jeg er laaaangt fra perfekt selv. Folk er ikke "ordentlig nok" eller "modne nok" for meg, og mange ganger føler jeg at jeg har nesa litt i sky, selv om jeg ikke har noen grunn til det, ettersom jeg ligger ganske dårlig an selv med alt i livet.. Jeg føler ikke at jeg har noe til felles med noen og at ingen forstår meg.

Jeg har også vært arbeidsledig i 2,5 år nå og det begynner å tære på psyken og å ikke ha noe å gjøre.

Jeg har i tillegg ett barn som jeg har 50% omsorg for, og den tiden barnet ikke er hos meg, sitter jeg gjerne bare hjemme hele uka.
Jeg har mistet kontakten med veldig mange, ettersom livsstilen endrer seg etter man får barn.
Og de få jeg fortsatt omgåes, de helgene jeg har barnefri, begynner jeg å bli lei av og føler at vi har vokst fra hverandre.

Her om dagen kom en venninne på besøk. Hun er i fast forhold, fast arbeid og studerer på siden, samtidig som hun har mange venner ifm. alt det. Så når hun kom hit begynte hun å spørre om hva jeg gjør på dagene og hvem jeg har kontakt med osv. Og etter hun dro ble jeg bare deprimert og brast i tårer. Fordi jeg hadde ikke noe bra svar, siden jeg tross alt tilbringer mest tid alene. Jeg skammer meg over at jeg har det sånn, ettersom jeg for bare noen år siden var i fast jobb, kjempesosial og alltid hadde noe å gjøre.

Jeg har også mange ganger prøvd å ta kontakt med gamle venner som det kunne vært hyggelig å møte igjen nå.
Når jeg har barnefri en helg å vil gå ut en kveld, prøver jeg få med andre ut eller avtale noe med noen, men det blir liksom aldri noe av, også ender jeg opp med de "faste" vennene hver gang.
Til tross for at jeg vil si at jeg alltid har vært godt likt av de rundt meg og ser ingen grunn til at folk ikke skal ville være med meg..

Og med sosial angst på toppen av alt, er det vanskelig å bli kjent med noen, med mindre man er i jobb o.l. Og jo lenger man er arbeidsledig, jo vanskeligere blir det å komme tilbake i arbeid. Det begynner å skremme meg litt, for jeg er redd for at en dag vil angsten ta helt overhånd og jeg vil ikke klare å komme meg på ett jobbintervju engang.
Jeg har merket det allerede, at jeg begynner å søke jobber som er mer "komfortable", hvor jeg slipper å møte frykten min. Og til slutt begynner man sikkert å utelukke de fleste yrker og har ingen valg igjen..
Og å gå til legen å få en diagnose kommer jeg hvertfall ikke til å gjøre! For da kommer jeg aldri til å komme meg ut i jobb igjen.. Da kommer jeg garantert til å føle det som en unnskyldning for alt, også kommer jeg til å sitte sånn her resten av livet..
Arbeidsledig, deprimert og gretten.

Noen gode råd å oppdrive? Noen andre som også har vært her og kommet seg over kneika?
Avatar

hei

okt 7 2013 - 21:27
er i en lignende situasjon som deg, sliter selv med sosial angst og er arbeidsledig og veit hvor vanskelig det er å finne en passende jobb.
har desverre ingen løsning på dette, men hvis det er noen andre der ute som vet så skulle jeg gjerne likt å høre det og.
Avatar

Jada

okt 8 2013 - 06:59
Kjenner meg veldig godt igjen. Foretrekker å være i mitt eget selskap fordi jeg blir sliten og fort lei av å være sosial. Men av og til må man jo bare treffe folk. Har 50% for barnet mitt jeg også, så den uka jeg ikke har han er jeg alene bortsett fra på jobb. De helgene hender det seg jeg er sosial...Kommer an på.

Har også forsøkt som deg, å ta kontakt med gamle venner, men med lite hell. Kanskje lik så greit egentlig, for jeg er ikke sikker på om jeg vil ha akkurat de tilbake som venner. At vi har vokst fra hverandre. Finne meg noen nye som jeg kan trives med. Men som du sier, med sosial angst er det vanskelig.

Snakker du med noen? Behandling? Bare legg meg til om du vil snakke :)
Avatar

-

okt 9 2013 - 00:52
Her var det mye å kjenne seg igjen i, Trådstarter. Noen personlige refleksjoner følger:

Jeg tror den fysiske- og psykiske helsen har mye til felles. Inaktivitet gir forfall. Trening gir styrke. Mengdetrening er viktig. Litt hver dag. Og så må man huske/tørre å pushe seg selv litt med jevne mellomrom. Da svarer kroppen med å bygge seg litt sterkere til neste gang.

Lediggang er inaktivitet for den psykiske helsen. Jeg har kjent på det selv. Det er bemerkelsesverdig hvor fort selvfølelsen får seg en knekk. Det er lettere å forstå hvordan musklene svinner hen hvis man sitter lenket til sofaen i et år. Det er vanskeligere å forstå og akseptere at det samme gjelder for den psykiske helsen. At en tur til butikken plutselig kan bli en “utfordring”. Eller at man kan kjenne redsel for enkle spørsmål om hvordan det går, eller hva man har gjort siden sist. Det kjennes så skamfullt. Spesielt når man husker hvor supersprek man kanskje var for kort tid siden.

Skam er en sterk følelse. Den kan komme i mange situasjoner. For eksempel når du ser at en av dine nærmeste venner ringer for å skravle litt om “siste nytt”; og du vet at du ikke har noe som helst nytt å fortelle om.

Utfordringen ligger ikke i å skyve unna de negative følelsene, skyve unna skammen. Men heller i å klare å bruke dem som utgangspunkt for endring i positiv retning. Følelsene er vårt kompass i livet. Kjenner man skam over sitt eget liv, vel, da er det kanskje noe man bør gjøre annerledes. Det er lett å si. En god del vanskeligere å faktisk gjøre. Men ikke umulig, og aldri for sent. På samme måte som det aldri er for sent å begynne å trimme den fysiske helsen.

En lav selvfølelse gjør det vanskelig å akseptere andres mangler og svakheter, sies det. Den som derimot klarer å akseptere (ikke resignere) seg selv som den man er, vil også få langt mer overskudd til å akseptere andre som de er. For meg gir det budskapet mening. Manglende sosial trening gir dessuten den evige grublingen et for stort spillerom. Det blir for langt mellom de korrigerende innslagene fra den virkelige verden. De negative tankene får for gode vekstvilkår.


I min prosess har jeg lest flere gode bøker. “Sjef i eget liv“. “Den indre samtalen“. “Selvfølelse nå!” Blant andre.
Den boka jeg likevel anbefaler sterkest heter “Selvfølelsen”. Skrevet av psykolog Guro Øiestad. Særdeles systematisk, informativ og “to the point”. Selvfølelsen tror jeg er kjernemuskulaturen i den psykiske helsen. Å jobbe med den tror jeg er sunt for alle mennesker!
Avatar

.

okt 9 2013 - 08:49
Helt enig, JustDoit. Gir mening det du sier.
Jeg også vet vel at den fysiske helsa har mye å si. Og føler man seg bra utvendig, føler man seg forhåpentligvis bedre innvendig og.
Men det med trening for meg stiller også mange spørsmål. Jeg vil ikke starte alene, men vil heller ikke trene "hjemme". Jeg må vite at det jeg gjør er riktig i form av en PT, ellers er det ingen vits å starte. Jeg har så mange unnskyldninger!

For meg tror jeg mye hadde bedret seg bare ved å få en jobb snart. Når jeg jobbet for tre år siden, hadde jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Og nå, med ett barn å forsørge også, har jeg enda mindre tid til det. Men det er denne dødtida jeg ikke klarer å slå i hjel, den knekker meg.
Men skal absolutt følge ditt råd å lese "selvhjelps"-bok! :)
Avatar

Takk Justdoit for fint innlegg

okt 14 2013 - 06:14
Tror også du har veldig rett i det du sier. Har lest Den indre samtalen, skal gå og kjøpe den boka du nevner. Men selvfølelsen greier man ikke å bare skape selv, den henger sammen med de tilbakemeldingene du får og hvordan du blir møtt av andre også... Men - det eneste man kan ta tak i og jobbe med er jo seg selv! :) - Så vil jeg også si hat hvis man har opplevd mye vondt fra andre finnes det også en veldig fin bok om det, "Tilgivelse" av Solveig Pedersen. Man behøver ikke bare være kristen for å ha behov for å håndtere ting og kunne legge det fra seg og bli satt fri... Den har gitt meg mye.

Redigert av administrator: Fjernet link
Avatar

Selvhjelpsbøker

okt 15 2013 - 19:30
:)

For de som måtte være interessert kan jeg si et par ord til om de bøkene jeg nevnte.

"Sjef i eget liv" og "Den indre samtalen" er bøker om kognitiv terapi. Den siste er litt tykkere, og kanskje litt mer systematisk. Men det meste av innholdet er likevel ganske så likt. Mest utbytte hadde jeg av å lese pasienthistoriene i første del av "Sjef i eget liv". Det er mye man kan lære av å lese-/høre om andres historier.

"Selvfølelse nå" og "Selvfølelsen" er typiske selvhjelpsbøker. Den første er en personlig- og tidvis sterk historie. Samtidig blir det av og til litt for luftig og ustrukturert for min smak. "Selvfølelsen" er skrevet av en psykolog, og er noe kjøligere i språket. Mer systematisk og mer faglig basert. Men begge var ålreit lesning, hver på sin måte.
Til forsiden