Jeg føler meg som en byrde for hele verden.jeg hater å være avhengig av andre men det er jeg.jeg hater at jeg er evig pasient og det er jeg.jeg takler ikke separasjonsangst.jeg er på vakt hele tida for å bli forlatt.jeg skulle så gjerne ønske at jeg aldri var avhengig av andre og at jeg ble frisk.føles noen ganger at langvarige pasienter blir nærmest som parasitt at man er evig pasient og hvem orker vel varige pasienter.alt er håplost.jeg angrer jeg ble med på forskninga når det gjelder epilepsi.noen ganger bedre å ikke vite.alt føles håplost og hva har jeg å glede meg til.jeg er sliten og lei av alt skulle ønske jeg ikke var avhengig av noen at jeg var frisk og selvstendig men alt er Min skyld egentlig.hadde vært best om jeg var død da hadde hele verden sluppet meg.jeg bare gråter og gråter og gråter har vel lyst å stenge meg hjemme og sove bort smerte i flere måneder.jeg føler aldri folk forstår meg som oftest misforstått og alltid drama med meg.jeg er sliten sv alt sliten av å være byrde av å stå i veien av at alt føles håplost av å alltid være trengende.beste hadde vært om jeg forsvant fra jorda.beklager om dere syns jeg klager for mye måtte få ut frustrasjon og se om hva dere mener.noen som har der likt som meg som føler mye av det samme?

Bare send meg privat melding :(