Jeg har tenkt mye på hva jeg gjorde galt for å fortjene det.hva var så motbydelig med meg el bedre sagt ikke et meg da jeg føler det ikke er meg men fremmedhet.For ikke så lenge sida så jeg ev de verste som gikk i klassen min og personen nikket og hilste.Jeg gikk forbi begynte å skjelve og fikk så mye angst.jeg gik og tenkte hva er dette?Vil du jeg skal late som ingenting?Vil du jeg skal tilgi deg? SKal jeg si alt er greit?Det er ikke greit for når jeg kom hjem gråt jeg og fikk så mye angst at jeg tok beroligende.Jeg tenkte hva i all verden vil han.Vite hvordan det har gått for godt har det ikke vært da jeg ble psykisk og fysisk syk den tida var nok ikke selve mobbing som var hele årsaken var flere grunner.Jeg tenker jeg fortjente det hvor verdiløs jeg er at jeg ikke engang føler det fins ett meg engang.Skal jeg tilgi et menneske som var en av de verste mot meg for de var flere og de rottet seg og gjorde alt for at jeg skulle ha det så jævlig som mulig.Det er så mye skam.Den følelsen av å være verdiløs fordi jeg fortjente det at det var min skyld.Alt føles at det er min skyld.JEg fortjente alt sammen.Tilgivelse er noe man må fortjene!Jeg ser skammen i speilet.jeg ser motbydelighet i speilet.jEg ser kryp i speilet men jeg ser ingen som er ett meg!Hva mener dere?Bør man tilgi mobbere?Har noen gjort det av dere klart å tilgi? Bør de som har mobbet forvente det og er det frekt av de å forvente tilgivelse? Tror dere den personen som vet var en av de verste samtidig nikket og hilste angret for mobbingen el rett og slett baggateliserte det ved å smile og nikke?Jeg skjønner ikke hva personen ville med det.Hva tenker dere?Hva er rådet deres?

Hei

Jeg kan si hva jeg i dag tenker om de som mobbet meg. Det som ble gjort er uakseptabelt, men det viste hverken jeg eller dem. Jeg var et barn, de var barn. De viste ikke alvorlighetsgraden av det de gjorde. Noen har bedt om unnskyldning og det er forsåvidt ok.

De jeg aldri kommer til å tilgi er familien min. De viste om det og de stoppet det ikke. Samme med skolen. De var voksne mennesker. Jeg spurte dem begge om hjelp og det ble satt i gang tiltak men det hjalp ikke og i mange situasjoner gjorde ting verre. Det er ikke bra nok. Det er de som hadde ansvaret. At et barn utviklet ptsl og unnvikende personlighetsforstyrrelse der mobbing i skoleårene var en massiv faktor er ikke akseptabelt.

Leverte bilen min til service for noen år siden. Reparatøren ville si fra om noe og der sto han. Et evig sekund. Han så på meg. Overrasket. "oi det er deg". Han hadde full makt over meg bare med blikket. Han kunne slått, han kunne sparket og jeg ville bare godtatt det. Han hadde full makt. Vel. Han sa ditt og datt. Jeg svarte ja og det var det. Han vokste vel opp til slutt, men han viste.

Jeg kan ikke råde deg til det ene eller andre. Det er vanskelig

Det fins ikke fasit på dette.Hva som er riktig og galt.Limbeck vi var også barn.Husk det.Lærerne mine visste også men de gjorde ingenting og dette var ikke noe skjult mobbing.Alle visste.Noen av de ignorerer meg nå og det er helt greit for det er forutsigbart mens han som nikket og hilste var en av de verste og nå hilser og nikker det er uforutsigbart.Jeg har en følelse at han angrer.De som ignorerer de har ihvertfall ikke vokst opp.Det er så vanskelig når det er grupper el unge som sitter på busser det er så mange situasjoner dette påvirker og selvbilde.Jeg syns du er tøff som tenker slik du gjør men husk oppi dette vi var barn også og vi mobbet aldri noen.De var med på å stjele barndom ungdomstid.Jeg var mamge år Mobbet og både fra klassen og parralelklassen flere skoler.

Hva syns du er de største utfordringene når det gjelder hva du har vært igjennom?

Vi var barn. Det er derfor jeg sier det er uakseptabelt. Selv om både familie og skole gjør sitt beste så er det bare ikke bra nok. Det er uakseptabelt. Jeg var 11 år, og jeg satt på kanten av en silo og ville ta livet av meg. 11 år og selvmordstanker.

Det er vanskelig å peke på enkelte ting. Livet mitt er skadeskutt av hele barndommen. Hjernen min setter seg fast i traumer. Jeg hører ting ropt til meg. Jeg kjenner furene i plankene på skuret mot hodet i det jeg ble dyttet mot det og ropene inn i øret mitt. "du er så stygg, du er så jævla stygg". Jeg kjenner kraftige dytt i trapper. Armlen presset inn i ribben. Jeg husker at jeg gjemmer meg i friminutter. Tre ganger var det seksuelt også. Alt dette tromler rundt i hodet mitt. Å lese en bok er kjempevanskelig siden jeg "faller ut" og 30 sider senere kan finne meg selv uten å huske noe av hva jeg har lest. Jeg må alltid høre på noe. I fjor hørte jeg 165 lydbøker. Det er ikke kødd. Jeg må høre på noe slik at hjernen kan bli litt distrahert fra traumene.

En annen ting er at skolen lærte meg at mennesker er farlige. Jeg dytter folk fra meg. Å stole på noen er veldig vanskelig. Samtidig så vil jeg jo stifte familie. Leve sammen med ei dame og kanskje få unger. Det er en ambivalens der som river og sliter og biter i meg. Hvem vil være sammen med dette mislykka kadavret liksom.

Herregud Limbeck.i know what you mean allerede da ville jeg forsvinne fantaserte.selvmordforsøkene startet etterpå og stole på mennesker har jeg kjempestore problemer med.man er alltid på vakt for mennesker.mennesker oppleves farlige det er det jeg prøvde å høre på lydbøker men sluttet nå hører jeg mye på radio spesielt om netter da jeg er veldig redd og er våken om netter for jeg er redd.føler meg stygg fæl forferdelig hele tida angst og skumle ting om natta.mye problemer med relasjoner.det plager meg også det at jeg ikke har egne barn.hva slags ting liker du å gjøre.har du venner

Jeg håper du får god hjelp med alt dettevdu sliter.Det er så viktig.Der hvor andre ikke forstår reaksjonene forstår en god behandler.Jeg føler han forstår bedre enn andre selv om andre forsøker å forstå.Jeg har en kompis som forstår mye også.Det er ikke alltid lett for folk og forstå derfor er en god behandler så viktig.

HVa mener dere andre?Bør man tilgi og klarer man det?

Jeg har vert i terapi i snart 20 år. Mange forskjellige behandlere. Det fungerer greit til tider men det er deler av meg som jeg ikke føler finner forståelse for. Dog jeg finner vel en viss respekt. Det er vanskelig.

Venner er det lite av.

Jeg hadde hund som liten og når foreldre og skole sviktet snudde jeg meg til den hunden. Tok ofte med meg hunden til skogs for å gråte. Så hunder har alltid spilt en viktig rolle for meg. Ellers jobber jeg. Alt jeg kan.

mye bra limbeck

hvis vi ikke skal tilgi de som mobbet oss hvem skal vi tilgi da?

la ikke bitterheten spise deg opp

alt skjer for en grunn

prøv å hold fast ved det

En av de som mobbet med var to år eldre. Snakket en del med en klassekamerat av han. Han hadde store problemer hjemme. Jeg vet ikke detaljer men at det spilte en rolle er helt sikkert.

Så hvis man vil i roten på problemet i akkurat den saken så finner man mine foreldre som tok fra meg selvtilliten, og hans foreldre som ikke tok seg skikkelig av han. Og som vanlig skolen som ikke klarte å unngå å lage en arena for det som skjedde.

Typisk tiltak var kommunikasjon mellom skolen og hans foreldre. Han fikk kjeft eller juling hjemme. Gett hvem som fikk unngjelde i skolegården dagen etter? Det er til å gråte av. Og mye gråting ble det.

Tilgivelse er noe som må fortjenes.hvis den andre parten ikke angrer hva skal man tilgi da? Bitterhet er gift som dreper langsomt.Limbeck det er bra du fant trøst i hunden måtte ha vært spesiell for deg..jeg har selv hatt msnge behandlere.Det har vært både og men de prøvde sitt beste.Tror man aldri kan forvente at ett menneske forstår en fullstendig.Jeg er veldig fornøyd med behandler nå men har jo vært flere gjennom årene som prøvde sitt beste men ikke lyktes for det.Vi er alle forskjellige og det som hjelper en trenger ikke å hjelpe en annen.Jeg føler personlig jeg aldri kan tilgi det jeg var gjennom at den tilgivelsen kan dem ikke få først og fremst fordi de ikke har visst at de fortjener det.jeg er nok brutal men jeg var også barn og likevel var jeg snill mot andre.Flere av dem ser jeg ikke har endret seg når jeg først så de ute men han som var en av de verste han forvirret meg.Hva vil han etter alle disse årene?Jeg tenker her er det ikke fasit.Det fins ikke rett el galt fordi vi reagerer forskjellig på belastninger i livet.

Det er ikke alt som kan tilgis. Følelser er der av en grunn og om du er bitter så er det greit det. Det er grunner til det. Men som med alt her i verden så kan det bli for mye av det. Vær bitter, men ikke sett deg fast i det. Vær sint også, men ikke sett deg fast i det. Det er ikke ulovlige følelser som skal nedskjempes eller gjemmes.

Alle som opplever mobbing reagerer forskjellig og da blir det også vanskelig å si dette med tilgivelse.SKjønner hva du mener at er man bitter å ikke bli for bitter og er man sint å ikke bli i sinnet.Der er det også vanskelig å si riktig el galt.Jeg merket hvor rasende jeg var inni når jeg så han smile og nikke for jeg tenkte hva vil du?ha mindre skyldsfølelse?Jeg bærer mye skyldsfølelse og skam mens hva bærer han med familielivet og alt som har gått bra.Det måtte ha vært tøft for deg å se han fyren som sa er det deg.Hadde du lyst å kjefte på han?skjelle han ut?

Da jeg så det var han så kom masse følelser over meg. Jeg var den lille gutten igjen. Jeg ble redd. Turte ikke røre meg. Rommet jeg sto i forsvandt et øyeblikk. Så hørte jeg han snakket til meg.

Opp igjennom årene har jeg utviklet en fasade ute blandt folk. En jovial, smilene, humoristisk fasade jeg gjemmer meg bak. Jeg gjemte meg bak den og spilte den til jeg kom meg bak rattet og kjørte bort. Da fikk jeg gråte.

i know what you mean.Du går rundt med maske for det er jo en beskyttelse.Jeg klarer ikke å slappe av.Hele tida på vakt.Hvordan reagerte du på de som sa unnskyld til deg.Det hadde jeg ikke taklet.For meg er det forseint.

Det er en beskyttelse, men det er ikke bare det. Familien min og spesielt foreldrene sa at jeg ikke skulle bry meg om mobbingen. Det var løsningen. Late som ingenting. Så jeg lærte meg det. Bare ta i mot. Ikke vise at det går inn på meg. Jeg skulle ikke vise følelser før jeg var alene, inne i skogen med hunden min. Ikke vise følelser for familien min, de sa jo at jeg ikke skulle det. Så opplevde jeg at det ikke virket. Jeg hadde et problem, jeg gjorde som foreldrene mine sa og det virket ikke. Så jeg prøvde enda hardere. Aldri vise følelser. Tåle alt. Bli sparket, bli slått, dyttet, ropt etter, Jeg aksepterte og tok i mot.

Så der er masken. Jovial, humoristisk maske som ikke viser noen mine følelser. Slått inn av mange.

Angående det med tilgivelse. For meg så kom jeg til en plass i livet der jeg må se på det jeg har og se på det jeg mangler for å få et godt liv. Det er veldig naivt tenkt av meg men jeg vet hva livet mitt mangler. Jeg vet hva jeg trenger for å få et godt liv. Mobberene mine er ikke med der. De trenger ikke meg, jeg trenger ikke dem. Det er ingenting de kan gjøre for å fikse livet mitt. De er helt hjelpeløse. Det er forjævlig, det er urettferdig, det er noe helt utrolig vondt..... Men det er også sant. Livet er ikke rettferdig, livet er vondt, det er sånn det er.

Så ja. De har min tilgivelse. Det er ikke noe jeg trenger av dem. Om de har gode liv, bra. Gode liv er bra. Om min tilgivelse gjør livet deres bedre, bra. Ha den tilgivelsen. Det som skjedde skjedde, ingen kan forandre på det. Det hjelper ikke om det er urettferdig eller vondt. Det er gjort og det er forseint.

du har mye å kjenne seg igjen i limbeck
og også du mrsfreak - absolutt

livet er URETTFERDIG ja
noen har det greit - andre definitivt ikke

selv kun 10 år ved første sui-forsøk
visste jeg om pulsårer da eksisterte jeg ei i dag

håper vi får et så lækkert liv som bare mulig
bitterheten må vi prøve å overvinne alle sammen!!!

Sant det du sier her at bitterhet må vi overvinne altså.Det er kjempetøft men vi må kjempe sammen!

Sant det du sier her at bitterhet må vi overvinne altså.Det er kjempetøft men vi må kjempe sammen!