Hei.

Jeg opplevde noe traumatisk i barndommen som har gitt meg en ptsd. Fortengt i mange år. Jeg er også bipolar og har diverse angstlidelser.

For noen år siden var jeg i begravelse og der møtte jeg flere personer som minnet meg om hendelsen. Det endte med at midt under seremonien måtte jeg reise meg og gå. Dette var veldig flaut og pensko som traff kirkegulvet i en stille sal gjorde det helt uutholdelig.

Jeg er relativt flink til å kjempe mot angsten. Har hatt angst så lenge jeg kan huske og har opparbeidet en ganske bra vilje over åra, men den angsten var noe helt annet enn jeg hadde opplevd.


Nå har det seg slik at det er begravelse på fredag. Jeg blir pressa ganske mye av nær familie til å gå (de vet om traumet og diagnose m.m) men jeg føler at bare ved å tenke på det blir jeg helt ødelagt.

Jeg går på medisiner men det er ikke i nærheten av det nivået hvor medisinene hjelper.

Hvor mye skal man presse seg i slike situasjoner? Jeg er under utredning og vi har enda ikke kommet til den delen.

Tenkeprinsen.

Hvis du velger å gå, velg sko med myk såle.

Og det er du selv som velger om du vil gå. Vil du i framtiden angre hvis du ikke går i begravelsen?

En begravelse er en seremoni vi gjør foruten å ivareta avdøde, en mulighet for dem som vil til å delta i en slik avslutning av livet til avdøde. Det kan også være en anledning til å slippe løs vonde følelser og gråte, ikke bare nødvendigvis fordi avdøde er borte, enhver kan bearbeide sine følelser hva de nå enn består av. Det kan være en anledning til å sørge sammen med andre og motta trøst en kanskje ellers ikke vil så lett vil få.

Gjør det som kjennes rett for deg, og respekter dine følelser og din avgjørelse om du velger å være på fredag.

Hvis jeg velger å ikke gå i en begravelse vil jeg sørge for å være opptatt med noe annet i akkurat det tidsrommet seremonien og minnestunden etter skjer, så jeg ikke plager meg selv med anger og at - nå gjør de det og det.

Jeg tror at de innerst inne respekterer avgjørelsen min nå etter mer for og i mot.

Begravelser er ikke noe jeg har problem med i seg selv, syntes det er en verdig og fin avslutning.

Prøver så godt jeg kan så jeg ikke blir et vanemenneske og unngår visse situasjoner samt lager et dårlig mønster der.

Takk for svar ihvertfall. Greit og få litt innspill fra fremmende for å få litt bredere perspektiv.

Tenkeprinsen.

Jeg vet at situasjonen kan komme en dag hvor jeg må ta en slik avgjørelse selv. Jeg sier kan, for jeg har jo ingen garanti for at jeg blir lengstlevende. Jeg har imidlertid bestemt meg for at det er en situasjon jeg skal la meg selv slippe, for jeg vet jeg vil treffe folk der som tidligere har brukt dødsfall og begravelser til stygge handlinger mot meg og mot avdøde. Da kan jeg heller ha min stille stund ved et tre eller en stein i skogen.

Takk. Fornuftige ord.

Tror folk misforstår meg. Det handler ikke om respekt. Jeg er sikkert mer tilstedeværende på den begravelsen enn de som faktisk er der.

Graven vil jeg kunne besøke i ettertid.

Tenkeprinsen