Var på butikken for å kjøpe noe mat. Kjæresten var ute. Da jeg kom hjem begynte jeg å gråte med én gang. Trenger bare noen å snakke med....

Jeg fikk angst i vår, og hadde det i omtrent 3 måneder (bare) med hjelp fra fastlege og psykolog. Vi kan kalle det helseangst/eksistensiell angst. Jeg var frisk og fin i 2 måneder. Så ble jeg gravid og ting begynner å skje i kroppen. Angsten sniker seg innpå igjen. Da jeg hadde angst tidligere hadde jeg mye problemer med magen, kvalme og smerter, som igjen trigget angsten min. Dette var en ond sirkel. Jeg ble livredd for å dø. Følte det var noe galt med hjertet mitt osv.

Nå har magetrøbbelet kommet tilbake, legen trodde det var magekatarr sist, og dette gir mye smerter, ubehag og anspenthet i kroppen. De gamle vonde tankene kommer tilbake. Jeg er dødelig, jeg kan dø her og nå. Det er ikke sikkert kroppen takler å være gravid. Jeg sjekker stadig pulsen. Sitter her med stor, vond bollemage, anspente halsmuskler, ømhet overalt. Jeg er redd for aktivitet, jeg er redd for å sitte stille. Hvorfor tenker ingen disse tankene? Jeg ser bare de vonde tingene ved livet. Det er som om jeg har mistet evnen til å slappe av og nyte livet. Jeg må bare gråte for å få ut alt det vonde. Det er som å være innesperret i sin egen kropp, i et fengsel. Jeg vil jo være i den, men jeg vil slappe av! Være glad. Ikke redd. Jeg forstår ikke hvordan en vond mage kan gi meg så mye faenskap. Med en gang den føles bedre så roer kroppen seg også, selv om jeg har fått disse kjipe tankene om livet og døden som jeg ikke klarer å riste av meg. De dukket opp etter nyttår i år. Helt ut av det blå.

Jeg har lyst på hjelp. Fysisk og psykisk. Legen min er god, men vet ikke om psykologen er den som kan best hjelpe med denne merkelige angsten.

Det eneste jeg kan si er.... få en hel sjekk hos legen..... Og når alt fysisker utelukket.... Da kan du i alle fal lsi til deg selv at det er psyken som spiller deg et puss.....
En graviditet er en påkjening for kroppen og mye hender med den osså.
Det er enkjensjerning at en vondt man er redd er dobelt så vond som en man ikke er redd.... der kan det være greitå ha utelukket ting for da har man ro med det

Henvisning til pykolog er absolutt på sin plass..... Men det psykologen kan gjre er å lære deg verktøy så du lettere kan taklesymptomene, men jobben må du gjøre selv.... og da må du nok gåtil kildenå forstå en delting..... sette de sammen..... og jobbe målrettet.......

Jeg slet en del med kvalme i siste svangerskap, og det med refluks, altså sureoppstøt ga meg smerter på gunn av for mye magesyre....
Men det var ikke vanskeligere for mef en å passe på å ha syrenøytraliserende i nærheten å lære meg å levemed det....

Om du vilprate mere privat så bare legg meg til.. :)
Og lykke tilvidere i svangerskapet...