Hei! Jeg er en jente på 13 år og har det ganske vondt. Jeg tørr aldri å gjøre noen ting lenger! Venner har sagt at jeg har begynt å snakke mindre. Det er forståelig. Jeg vil ikke ha noen øyner mot meg! Jeg isolerer meg fra alle andre. Bare på grunn av utseende mitt. Det er så grusomt for meg. Jeg gjemmer meg i friminuttene bak noen hyller. Noen ganger gråter jeg også når jeg gjør det. I stad sa læreren at han skulle filme og ta bilder under et foredrag, og da fikk jeg helt panikk. Jeg takler ikke at annsiktet mitt skal være trykt på et papir, så alle kan se det. Jeg synes speil er kjempe skumle. En gutt i klassen tok et forann meg, og da skreik jeg og bare gjemmet meg bort. Jeg skulker svømminger fordi jeg ikke tørr at folk skal se meg uten sminke eller i så lite klær... Jeg er ikke overvektig, men tanken på å se meg tydligere får meg til å bare bli dårlig. Jeg sammenligner meg med alle andre hele tiden. Uansett hva jeg gjør tenker jeg alltid på "hvordan ser jeg ut nå?? Må gjemme meg!"
Jeg har aldri vært en sjenert person. Jeg elsker å være med i skuespill og eks. ha foredrag. Men så fort jeg tenker på utseende mitt blir jeg dårlig og vil ikke stå forann folk lenger. Så fort jeg glemmer utseende mitt(sjelden) er jeg den glade jenta som alltid ler og snakker. Jeg vil ikke at utseende mitt skal komme i veien for at jeg skal kunne smile! Eller være glad og snakke! Jeg blir jo bare en helt annen person når utseende mitt kommer i tankene! Det er så fært! Jeg er bare 13 år.. jeg vil ikke ha det sånn! Hvis jeg sier til venniner: Ser jeg fæl ut? Så svarer de at de ikke vil snakke om det. Bestevenninen min og jeg snakker om alt, og det er henne jeg sier alle mine tanker til, men hun blir skikkelig sur på meg når jeg snakker om det! Jeg sliter i tillegg med vonde drømmer. Drømmene går alltid ut på at jeg ser fæl ut offentlig. Jeg gjemmer meg alltid under masse sminke, og i drømmene har sminken blitt oransje og masse skiller i annsiktet fordi den har falt av. I en drøm drømte jeg at jeg gikk på skolen uten sminke. Alle lo av meg, og bestevenninen min sa jeg var stygg...Jeg er nær av å nesten ville ta livet mitt. Det er så vondt!

Jeg tror kansje jeg har sykdommen BDD(body dysmorphic disorder), men er ikke helt sikker...

Huff, det høres virkelig ikke lett ut. Får du noe hjelp, da. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men ikke alt, ikke så mye. Jeg har en sykdom som heter ME og har også hatt panikkangst, men har heldigvis fått god hjelp hos BUP (barne- og ungdomspsykiatri). Selvom det virker nesten umulig og at det tar lang tid, så er det virkelig mulig å bli frisk. Ihvertfall friskere! Ikke gi opp! :)