Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 11 2017 - 21:52
Hei alle medmennesker!

Jeg er en mann på 36 som har hatt angst i snart 17 år.
Det startet da jeg var 20 med panikkangst som satte meg fullstending ut i flere år før jeg tok tilbake kontrollen. Deretter har angsten tatt mer og mer over livet mitt....

Ikke tar jeg fly, ikke kjører jeg båt, heis kan jeg glemme og det samme med turer i skog og mark som jeg var så glad i. Tunneler unngår jeg så godt jeg kan og kjøre bil i kø er en vanvittig prøvelse.

Jeg er en oppegående mann, med familie som blir sett på som smart, kunnskapsrik og omsorgsfull av mennesker rundt meg. Men inni meg pågår en kamp jeg ikke vet om jeg vil vinne...

De siste årene, har angsten stadig funnet nye måter å ta kontrollen på. Jeg har nok en kombinasjon av; Generell angst, Helseangst, depresjon og eksistensiell angst med en dæsj panikkangst på toppen. Det verste nå om dagen er den eksistensielle angsten som gjør at jeg føler meg fullstendig frakoblet virkeligheten. Jeg føler også at det ikke er noen fremtid, at jeg er i ferd med å forsvinne eller "ta slutt". Har fått meg selv grundig utredet slik at helseangsten er på det minimale, men likevel går jeg med en ekkel følelse om at alt skal ta slutt snart. Har en nydelig familie, en vakker og snill kone, men likevel så går jeg altså med denne følelsen. Og det føles mer som en følelse og ikke en tanke... nesten som en forutanelse om noe som skal skje. Veldig ekkelt.
For jeg vet jo at jeg ikke kan se inn i fremtiden... Dette gjør at jeg blir redd for å bli "gal" eller miste meg selv fullstendig.

Angsten min herjer kroppen med svetting, varm/kald om hverandre, tungpust, kvalme, sterk svimmelhet som kommer og går hele dagen. Kraftig uvirkelighetsfølelse, tunge armer og ben, svært trøtt uansett hvor mye jeg sover, brå oppvåkninger med masse angst og hjertebank samt et tankekjør uten like. Føles ut som om alle tanker fra fortiden, nåtiden og fremtiden kommer på samme tid og ingen gir "mening".

Jeg lurer på om det finnes flere som har det på denne måten? Føler angsten er i ferd med å bli altoppslukende og mye større enn meg selv. Er redd for hvilke konsekvenser dette kan få og om jeg vil bli mentalt syk.

Takk for at du tok deg tid til å lese min lille historie.
Avatar

Hei

juli 13 2017 - 21:47
Først av alt, må jeg si at du er veldig sterk. Det krever ekstremt mye å gå rundt med dette, iallefall i så mange år. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsene dine, jeg er selv 26 år. Jeg er kjempe redd for fremtiden, og klarer ikke å se den for meg. Og det skremmer meg jo enda mer!
Det jeg tror skjer, er at kroppen har kommet inn i en ond sirkel. Og sirkler er veldig vonde å komme ut av når man har vært der så lenge. Men glem aldri at det du sliter med nå, det er ikke DEG. Ikke la angsten definere deg som en person, det er en sykdom, som det går ann å bli frisk av.
Går du til noe behandling? Vet familien din om dette?
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 13 2017 - 22:19
Hei,

Takk for svar :)

Ja, jeg er nok enig i at dette har blitt en veldig ond og stor sirkel jeg har gått i alt for lenge. Det har liksom blitt livet mitt.
Tenkte på det istad at jeg faktisk tar valg basert på angsten min, at jeg lar den styre valgene mine. Er ikke rart at kroppen er slik den er når den har levd under et så stort press så lenge. Men jeg bagatelliserer det og tenker at det går over.

Går ikke til noe behandling og bruker ikke medisiner. Er litt redd for hva medisiner vil gjøre med meg...
Familien min vet om det og jeg får mye støtte og forståelse der, men man vil jo ikke være en byrde.
Er så mange ting vi ikke kan gjøre fordi jeg ikke tørr eller klarer.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 13 2017 - 23:12
Ja, forstår helt ut hvor du kommer ifra. Men det kommer ikke til å gå over av seg selv, det er jeg ganske sikker på. Dette er nok noe som må jobbes med, helst med profesjonell hjelp.
Jeg er heller ingen fan av medisiner, orker ikke mer zombietilstand og bivirkninger. Jeg tror på at det er tankemåten som må endre, og hele "rota" må opp for at man skal kunne bli bedre. Og det tror jeg man klarer best, uten påvirkninger av medisiner.

Tror du at du kunne klart å skaffet hjelp til dette? Kan være verdt å prøve? Jeg hadde engang ekssamboeren min med til psykologen min for å få han til forklare hvordan angst fungerer, og hvorfor jeg synes det var vanskelig å gå på kjøpesenteret. Det hjalp veldig for begge, for da skjønte han mye mer av hvordan det egentlig føles. Og jeg slapp å få så mye dårlig samvittighet.
Og kan jeg spørre, hva er du redd for? Og hva er du redd for at skal skje?
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 14 2017 - 09:26
Nei, du har nok helt rett i at det ikke bare vil gå over. Det har tross alt pågått i 17 år og vel så det... Tror kanskje jeg har vanskelig for å innse at det faktisk finnes hjelp. Det er som om jeg kan se for meg en behandler sier noe sånn som; "Ja, basert på det du forteller, så er det ikke rart du har alle disse symptomene...." Men saken er da at jeg på en måte ikke tror på behandlerens ord. Ikke fordi jeg ikke stoler på vedkommende, men heller at jeg ikke kan se for meg et liv der angst er på et normalt nivå. Tror jeg har mye å jobbe med over en lang periode.

Jeg er vel i bunnen redd for å dø plutselig, eller få en dødelig sykdom. Men jeg frykter også de kraftige symptomene jeg får når jeg har angst, svimmelheten, uvirkelighetsfølelsen, skjelvingen. Jeg har nok typisk angst for angst og jeg frykter å få angst når jeg er på steder jeg ikke kan flykte fra eller få hjelp. Helseangsten prøver alltid å skylde på noe alvorlig, som slag, kreft osv. Så frykten for disse tingene er jo også til tider dominerende i tankene.

En annen ting som plager meg er at jeg er på et sted i livet der jeg tilsynelatende skal ha det bedre enn noen gang. Hvorfor er da angsten sterkere enn den har vært i det jeg vil kalle dårligere perioder av livet. Som du skjønner er jeg en ekstremt tankefull person som søker mange svar jeg kanskje ikke kan få. Slitsomt å ha det slik, men jeg vil, som du sier aller helst ikke benytte meg av medikamenter for å rette opp i noe som bør/kan rettes opp i ved å være umedisinert. Men jeg skal innrømme at i de verste tilfellene har jeg tenkt mye på om medisin kan hjelpe meg. Men så har symptomene avtatt og jeg har gått videre.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 14 2017 - 18:01
Ja, skjønner hva du sier. Har veldig lyst til å vise deg en video, eller et foredrag av Ingvard Wilhelmsen. Har du hørt om han? Hans metoder reddet meg litt når jeg var langt, laaangt nede. Si ifra, så kan jeg sende den linken til den.

Det å ha det skikkelig bra, tror jeg faktisk kan være en skikkelig trigger for mange. Man kan ofte tenke "Nå bør jeg føle det veldig bra, for nå er alt bra ellers" og da legger man et ekstra "press" på seg selv for å ha det bra. Men det kan man jo ikke tvinge frem. Og jeg har alltid tenkt (sann pessimist), at nå går jo livet så bra, så nå kommer det vel en skikkelig smell snart.. Og det å gå å vente på at noe fælt skal skje, det er jo ikke vits. Man vil jo ikke gå å være redd til man er 70, for å så dø i en bilulykke. Da har man jo rotet bort mange år av livet på å forberede seg på noe som ikke skjedde. Når noe fælt skjer, så må vi bare takle det der og da, det er ingenting man kan forberede seg på. Jeg tror ikke det blir lettere for meg å få kreft når jeg er 50 hvis jeg går å bekymrer meg for det i 20 år i forveien.

Dette er jo teoretikeren i meg som snakker, og dette må jeg ofte si til meg selv, for hodet har en tendens til å overkjøre det.. :P
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

juli 14 2017 - 19:11
Har ikke hørt om Ingvard, så send meg gjerne den linken :)

Hmm, spennende tanke. Og det kan jo absolutt være slik du sier, for siden jeg lever livet mitt etter angstens regler og tilpasser meg den hver dag. Hehe, jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier om å bekymre seg undøvendig... og det er jo også trist å tenke på at man skal bruke dette livet på å bekymre seg så mye. De fleste eldre sier jo akkurat det, at dersom de skulle gjort om på noe så hadde det vært all tiden de brukte på bekymringer som ikke skjedde. Men som du sier, det kan være langt fra teori til praksis, særlig når hodet sitter bak rattet ;)
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

feb 14 2018 - 19:58
Nå skvatt jeg litt ! Det innlegget kunne jeg ha skrevet på en prikk ! Jeg har også slitt med endel forskjellige angster... De har jeg taklet "greit" , men panikk angst om å surre med fortid-fremtid-virkelighet-drømmer gjorde at jeg ble fryktelig redd, og da redd for å bli gal ! Jeg har hatt bra og dårlige stunder med dette det siste året... Det er de "gode" øyeblikkene som gir meg litt overskudd til å i det heletatt gå vidre ! For min del tror jeg det ble for mye stress, men når man er inne i den onde sirkelen er det ikke lett. Jeg har flyttet laaangt fra jobb og må ofte kjøre i kø. Dette stresser også meg noe sinnsykt. Veier med midtdelere og tuneller er et hæ.... så dette prøver jeg å unngå. Til og med du hadde ledd hvis du hadde sett alle de omveiene jeg tar til jobb ! Vet det er latterlig, men fortell det til hodet mitt. Men først av alt da - Du høres ut som en bra oppegående kar, med like god fantasi som meg og jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å bli gal. DET er du for smart til. Knepet er å gjøre ting som du liker, selv om det føles meningsløst og vondt. Likte du å gå turer i skogen, kom deg ut i skogen nå. Ja, du kommer til å være svimmel, kvalm, redd, men du VET jo hvorfor du blir det. Du er ikke syk, selv om man faktisk BLIR kvalm, svimmel, vondt, støl, sov osv osv. Det er ubehagelig som pokker, men du MÅ. Etterhvert vil det gå bedre og bedre. Er ett sitat som jeg liker å bruke : Fake it, till u make it ! Jeg håper også at jeg en dag kan puste ut, smile, slappe av sammen med de jeg er glad i . Værst er det når jeg ikke tørr være alene med barna mine... Er sååå redd for at det skal skje noe forferdelig. Vet ikke hva.. tror kanskje jeg er redd jeg skal bli gal mens de ser på. Jeg også VET at dette neppe skjer.. men så begynner tankene å surre.. også har man "driti seg ut" med å la tankene spinne på og vips så har man satt igang hele angstreaksjonen med hjertebank, pust, svimmel og blir REDD på nytt... Jæskla slitsomt. Men som sagt, jobbe på jobbe på også blir det lengre og lengre perioder hvor man har det bra, og kortere og kortere at man har det jæ....
Avatar

Ingvard Wilhelmsen

feb 19 2018 - 22:54
https://vimeo.com/album/4197196

Guru i Meta og kognitiv terapi.
Avatar

Angsten min fyller. 7år.

feb 22 2018 - 07:32
Det begynte med «smell» i hodet på jobben og tanker som sa at jeg skulle ta livet mitt. Ble satt på lykkepiller i noen år, har nå hatt en smertefull avskjed for et 1/2 år siden. Siden har det gått opp og mest ned. Har gått på med turer og handling. Av og til går det greit i noen dager og så smeller det til igjen. Går i terapi og forteller om mine følelser fra barndommen hvor jeg ble avvist av mine nærmeste etter at min mor døde. De greide ikke å gi omsorg nok til et barn på 8 år, som ikke viste hverken ut eller inn på sine egne følelser.. Jeg er idag 65 og trodde. I mange år at jeg hadde gjort meg ferdig dette. Men idag dukker det opp igjen. Har nok de siste årene utviklet angst for angsten, det er et helvete å komme igjennom. En dag fin og kontroll, mens resten av uka er bare i et mørkt rom. Skjønner at en må stå på så vil den gå over, men er tungt når angsten slår til fra morgenen av. Nå nærmer vi oss våren så kanskje mer sol kan hjelpe på.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

feb 22 2018 - 08:00
Hei du! :)

Angst.... tygg på det ordet. Et ord du en eller annen gang ikke hadde noe forhold til. Plutselig en dag så ble det ordet en stor del av hverdagen din. Plutselig skjønte du at angsten "naboen" fortalte om var virkelig, og hun/han ikke bare snakket piss slik du trodde... Slik var det for meg iallefall.

Angst er en av de sterkeste følelsene vi mennesker har, og det er nødvendigvis ikke en dum ting. Angsten gjør at vi er på "alerten", når noe ikke er helt slik som det skal være. Av og til blir angsten altoppslukende, som det ble med meg. Den stjal flere år av livet mitt. Mange år.
Så bestemte jeg meg for å høre på kroppen. Når angsten kommer sigende, legger jeg meg ned å lytter til kroppen. "Hva er galt?" "Hvorfor?" Av og til finner jeg grunnen, av og til ikke. Det jeg velger å gjøre videre er avgjørende. Løsningen min er å gi faen. Fullstendig faen.

Hvorfor bruke tid på å bekymre seg? Vi lever en gang, i et enormt univers der lite gir mening. Vi ble til ved at to tilfeldige mennesker hadde sex, og vi var tilfeldigvis raskest av millioner av sædceller. Livet er faen meg spesielt, og vi MÅ bruke den tiden vi har godt. Gi faen i angsten. Gi faen generelt. Det er bare følelser. Konfronter følelsene med en holdning som skriker gi faen, så blir du bedre!

Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

feb 22 2018 - 21:02
Du beskriver veldig mye av det jeg har hatt store deler av livet... Jeg hadde mitt første panikk anfall når jeg var 8... Mamma tok meg med til legevakt. Så fortsatte det med helseangst, ocd også mente legen min at jeg hadde GAD når jeg var 11. Den gang ga de ikke fast diagnose på barn(det gjør de vel fortsatt ikke).. Er nå 32 år og sliter en del i perioder.

Trudde at jeg var helt ferdig med angsten når jeg var rundt 23år, så smalt det igjen nå for 1,5 år siden(havnet på sykehus). Reptilhjernen har igjen tatt overhånd, hjertebank/ekstraslag i flere timer av gangen uten pause, svimmelhet, kramper i bein og armer, munntørrhet u name it.

Det som har hjulpet meg er å være fullt ut ærlig med min fastlege. Fått beskjed om at angsten antagelig er noe jeg må leve med resten av livet(litt som kronisk sykdom).. Jeg må bare lære meg teknikker, pusteøvelser ect. Har også fått vival til krise bruk så jeg ikke skal havne på sykehuset grunnet panikkanfall og lignende. Har kun brukt 1 vival på 6 måneder. Fungerer mer som en trygghet.

Videre har jeg bestemt meg for å oppsøke kognitiv terapeut, slik at jeg kan være mer robust i de verste periodene.

Trur VIRKELIG du kan ha nytte om å be fastlege om hjelp. De kan henvise deg videre, være en god samtalepartner osv.. For slik du beskriver det har du latt angsten ta over alt for mye av livet ditt. Du kan få hjelp :)

Du har vært kjempe sterk i så mange år, så nå er det greit at du ber om hjelp.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

mars 11 2018 - 17:23

Hei!

Lenge siden jeg har vært her inne og beklager for sent svar til dere som har skrevet. Kan ikke se at det finnes noe mulighet for å stille inn varsel på innlegg.

Uansett, mange fine og gode tips her, jeg har gjort det meste allerede og har blitt mye bedre. Det jeg sliter mest med nå er de fysiske symptomene som rett og slett er plagsomme. Jeg er ikke redd slik jeg var, men mer lei og sliten av å gå med en kropp som tuller det til nesten daglig.

Tror personlig jeg har pådratt meg en del spenninger og muskulære ting som jeg må jobbe meg gjennom en stund.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

mars 11 2018 - 20:17
Flott at du føler deg bedre. Angst over så mange år gir kroniske plager pga muskelspenninger over lang tid. Heldigvis er ikke "kroniske" permanente i ditt tilfelle. Start styrketrening 2 ganger i uka på helsestudio så skal du se at det gjør underverker :)

Jeg har hatt mange bekymringer, men de fleste har det aldri blitt noe av, hvorfor ikke heller legge vekk bekymringene og ta problemene den skjeldne gangen de kommer.
Avatar

Re: Angsten min fyller 17 år - Her er min historie

mars 13 2018 - 10:20

Ja det er godt å kjenne at det har løsnet litt og gått riktig retning.
Jeg har veldig lyst til å komme meg i gang med trening, så det er noe jeg absolutt bør lage en slags plan på. Har ekstremt stor tro på at en sterkere fysikk og mer kondisjon vil gjøre at kroppen føles tryggere og mer stabil. Samt at jeg kanskje blir kvitt muskel/ledd smerter som har satt seg siste året.

Nei du sier noe der, jeg gikk vel 17 år å trodde jeg kom til å besvime/falle om eller dø.... ingen av de nevnte har inntruffet ;)
Men det blir en vane med denne bekymringen... hver dag er det noe nytt. Så man må øve seg, på å rette blikket utover istedet for innover på seg selv og det som skjer i kroppen til enhver tid.
Til forsiden