Jeg klarer ingenting mer. Angsten har satt seg som store steiner på skuldrene mine, og det føles så ufattelig tungt. Armene mine er fulle av arr fordi jeg klorer vekk rastløsheten min, hendene mine skjelver konstant og jeg føler meg kvelt dag og natt. Jeg er blitt så alvorlig deprimert pga dette, jeg takler det ikke mer. Jeg finner ikke støtte hos noen, foreldrene mine mener hele angsten er noe jeg faker for å ikke dra på skolen. Jeg klarer ikke dra på skolen mer, jeg unngår det til enhver tid jeg kan. Det og busser. Der føles det ikke bare ut som jeg blir kvelt, men at jeg faktisk kommer til å dø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har gått til BUP i over et år og jeg har ikke fått en eneste positiv ting ut av det, jeg vil klare å prøve å leve med det, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg har ingen.

Sliter selv med angst, det hjelper å være i fysisk aktivitet, prøv å gå på felles timer på et treningssenter. Spinning eller bodypump, det virker i allefall for meg. Gjør også godt for selvtilliten.

Ha en god kveld.

Tusentakk for svar! Det har jeg hørt litt at hjelper ja, skal prøves

Det må være så fælt å føle det sånn, jeg håper du klarer å få hjelp med angsten som tynger og de depresive tankene.
Jeg kan bare snakke ut av egne erfaringer og det er at ofte så kan det være vanskelig å få riktig hjelp, fordi man må gjøre så mye selv for å få hjelp. Og når man er deprimert kan det være veldig vanskelig å finne ork og vilje til å få hjelp. Om du ikke opplever støtte eller forståelse av dine foreldre, kan det være at de ikke forstår helt hvordan du faktisk har det. Kanskje kan du prøve å be de om hjelp til å finne riktig help til deg som fungerer bedre en BUP?
Er det en lærer på skolen du liker som du kan snakke med? eller fastlegen din? Kanskje du kan snakke med moren til ei venninne av deg? Hjelpen er der, men man må ofte si det som det er og faktisk stå på. Mange, mange opplever angst og depresjon og har erfaringer om hvordan de kan hjelpe eller finne frem til riktig hjelp.

Som kroken76 skriver kan fysisk aktivitet være veldig givende. Du kan oppleve mestringsfølelse (veldig viktig), økt selvtillit og ved gruppetimer er det bare å kjøre på og du rekker ikke tenke på annet enn det du holder på med der og da. Det er et godt avbrekk fra grubling.

Kanskje kan det hjelpe å ikke fokusere så mye på angsten og følelsene som bygger opp til kvelningsfølelse og følelse av å dø.
Få tankene over på noe annet. Hør på musikk, lydbok, les ei bok, tegn, eller planlegg hva du skal gjøre når du kommer hjem.
Finn gleder, hobbyer, noe som gir deg noen positive pusterom i hverdagen. Og slapp av. Det er viktig å ikke føle seg overkjørt av aktiviteter på skolen og hjemme. Du må ha tid til å slappe av og kose deg også.
Jeg har opplevd flere angstanfall og gått til terapaut for det. Nå når jeg sitter på full buss, går over broer eller er i andre situasjoner jeg føler at jeg vil miste pusten, tenker jeg "Ja kom igjen. Få angst. mist pusten. jeg kan godt besvime. kjør på" Dette tenker jeg fordi jeg vet at det vil sannsynligvis ikke skje, og om det skjer, hva er det verste som kan skje? Angsten liker ikke å bli ønsket velkommen, da kommer det ikke. Det er kanskje det som har funket best for meg.

Jeg heier på deg Melissa! <3