Vet ikke hvor jeg skal henvende meg, eller hva jeg vil frem til med dette innlegget MEN. Jeg har slitt med angst siden 2017 nå, og er rett og slett sliten, sur og oppgitt over meg selv og denne angsten. Hovedsakelig går angsten min på dette mer svelget, og frykten for å sette i halsen. En angst det er umulig å flykte fra over en lenger periode, og blir derfor en kamp jeg må kjempe HVER dag, også flere ganger daglig..

Frokost går fint, som oftest lunsj også MEEN utover dagen blir det ille. Det er som om jeg må kontrollere hele prosessen. Jeg tygger, tygger og tygger samtidig som jeg sitter der med angst og er overbevist om at i det jeg svelger setter det seg totalt fast. Jeg får alltid svelget det ned, med sitter igjen med en følelse av at noe sitter fast og får totalt panikk..

Jeg kjenner bare at jeg er så sliten og lei av denne kampen. Det å spise er noe man må får å leve, og noe så og si alle tar forgitt.

Men iblant tenker jeg at jeg heller vil dø av sult enn å skulle utsette meg for denne angsten gang på gang, eller rett og slett dø av å spise..