Er det noen som har erfaringer med dette problemet?
Jeg er snart 20.. jeg er ganske åpen til mine venner om mitt problem.. men vil heller ikke si for mye til de. Det er værre å snakke med voksne.. voksne med veldig avanserte titler som psykepleiere og pyskologer.. til og med lærere er vanskelig og prate med.. foreldre er utelukket..

gud jeg har en tendens til og prate.. og ikke hvite hvor jeg vil henn med innleggene mine..
er det flere her inne som meg?

Hei!

Jeg har også erfaringer med angst. Det fins jo ulike typer angst og forskjellige måter å oppleve det på, og folk takler det forskjellig. Men jeg har i alle fall opplevd angst og noen ganger fått angstanfall. Jeg er nygift og har opplevd mye vanskelig i høst, og i går følte jeg det blei for mye for meg å tenke på og fikk plutselig et lite angstanfall. Jeg fikk da problemer med pusten. Det gode var at akkurat da snakka jeg med en kollega, som jeg også er blitt venn med, og hun er ung som meg. Jeg skjønte hun forstod hva som skjedde, og like etter sprang jeg bort, men litt etterpå kom hun til meg, for jeg svarte henne at jeg ville det, og så fikk vii prata sammen, og det hjalp meg å sette meg ned og prate ei stund med henne. Jeg skalv en del mens jeg prata med henne, men jeg blei i hvert fall mer rolig etter hvert. Hun hadde også opplevd slike angstanfall noen ganger, og det var godt å få prate med noen som forstod meg. Ofte er det flere enn man tror som har opplevd vanskelige ting og som man har noe felles med og kan prate med.

Personlig går jeg i samtaleterapi for å prate om vanskelige ting, og det syns jeg hjelper. Men jeg har heller ikke fortalt mange om erfaringene mine med angst. Jeg føler likevel det er godt å være åpen om det, de gangene jeg er det, og jeg syns det er bra du også har fortalt litt om det, og jeg vil anbefale deg å fortsette å være åpen.

Det er dumt å høre du syns det er vanskelig å prate med en del folk rundt deg om angst, men jeg tror du vil ha godt av å prate med noen du tror du kan stole på. Er du student, er det sånn at du noen steder kan få gratis rådgivningssamtaler med en sosionom eller lignende. De har taushetsplikt og kan si om de tror du trenger å gå til profesjonell samtaleterapi hos psykolog eller lignende.

Jeg vil anbefale deg å prøve å finne noen du kan prate med om det du syns er vanskelig, helst en person som har taushetsplikt. Både helsepersonell og lærere har taushetsplikt, og sjøl om det kan føles vanskelig å stole på dem og ta det første skrittet, så er det slik at de aller fleste er til å stole på, og mange vil nok prøve å hjelpe deg, hvis du våger å åpne deg litt for dem.

Jeg ønsker deg alt det beste og håper du får den hjelpa du trenger!

Vennlig hilsen
"Bruden".

hei.
jeg er også "inne" i angsten, er bare 17 år, så det er ingen selvhjelpsgrupper for meg :(
min historie:
Jeg var akkurat den jenta jeg ville være, glad, fornøyd og midtpunktet i vennegjenen/e. Helt fra til 10. klasse. Det begynte med at jeg følte meg skikkelig svimmel under en matte-tentamen. Jeg skulle bare ha visst hva det var starten på. Jeg begynner i 1.vgs. allmen. Det går helt greit til å begynne med, hadde bare en i klassen jeg kjente fra før, men det har aldri vært noe problem for meg å bli kjent med nye.
Når det begynner å gå nesten et halvt år er det tid for første gruppe-prosjekt og hver gruppe skal presentere sin oppgave foran hele klassen. Det var da jeg fikk den første skikkelige angst opplevelsen. Like før det var vår tur begynner jeg å skjelve, kaldsvette, se helt skurrete. Jeg måtte bare løpe ut derfra. Etter dette er jeg flau og redd, redd for at det skal komme enda et prosjekt snart. Det gjør det, og klarer ikke gjennoføre det denne gangen heller, for et nederlag. Jeg blir flau ovenfor klassen, får spørsmål jeg ikke har lyst å svare på, som jeg nesten ikke vet svare på selv en gang. jeg begynner å måtte dra fra skolen mer og mer, tilslutt blir det for mye, og jeg slutter helt.
I år skulle jeg begynne på en nye linje på en annen skole, men det gikk ikke nå heller, fikk bare vært der et par ganger før jeg trakk meg. I dag består livet mitt av å være hjemme, være hjemme og være hjemme. Helt forferdelig. Jeg har prøvd flere psykologer, men det er så grusomt å gå dit, føler meg bare mer syk, så jeg slutta.
Det jeg kunne tenke meg var å snakke med noen der ute, som har det litt likt. Så vær så snill å svar hvis du har lyst/ trenger noen som har det på samme måte som du og prate med, det kan kansje hjelpe både deg og meg.

Hjertlig hilsen en lei Jente 17.

Det hadde vært godt å ha en venn/ noen venner som er ganske lik situasjon. Hjelpe hverandre litt på vei! Jeg vet det er litt vanskelig å snakke om det til venner også, de er enten skikkelig positive som "det kommer til å gå over" eller "herregud, du må søke hjelp osv."
Hvis det er noen her inne som kunne tenkte seg å snakke med en i kanskje litt lik [angst]-situajon som dere selv kan dere maile meg på

Hei...jeg har angst jeg og....hater det. Skulle vært mulig å kunne møtes ute på en kafe eller noe, men jeg får vel angst av det og, hehe...jeg må le av det, for jeg føler at det er teit, men deter jo helt jævlig når jeg får det. Føles ut som man skal svime av og dø.

Noen som er på msn her`?

Har slitt med angst i minst 11 år nå, og har bestemt meg for å prøve å hjelpe folk i tilsvarende situasjon som meg. Jeg er ikke psykolog, forelder, helsesøster, eller lege :) Jeg kjenner min egen angst veldig godt og kan raskt relatere til situasjoner som innvolverer hjertebank, prestasjonsangst, redsel for menneskemengder osv. Er det noen som vil prate så er det bare å legge til .....e@hotmail.com på msn. Jeg kan har behov for å "lufte" ting sjøl også. Vanskelig å få hjelp i denne situasjonen vi er i, og det er ofte helt umulig å tenke klart når vi er midt oppi det.

(e-post/msn adresser er ikke tillatt å publisere i forumet, jamfør forumreglene) -Moderator-

Hei.
Jeg sliter også veldig med angst!
Det tok 4 måneder før jeg turte og fortelle arbeidsgiveren min om det!
Og da gjorde jeg det via e-post, mens jeg var sykemeldt!!
-For å slippe den ubehagelige konfrontasjonen...
Og sykemeldingen måtte samboeren min levere, for det turte jeg ikke
selv! MEN, da jeg hadde fått lettet mitt hjerte, og fikk en veldig positiv
e-post tilbake, føltes det som en enorm lettelse!!
Jeg har slevfølgelig ikke blitt kvitt angsten! Men det hjelper virkelig og
la dem man omgås med i hverdagen få vite om at man sliter!
Du ville blitt overrasket over hvor godt man blir tatt imot og hvor støttende
folk kan være!! :)