Hei! Nå er angsten her for full styrke igjen og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har alltid vært en urolig person og har vært deprimert flere ganger i løpet av livet, men ifjor høst smalt det og jeg fikk panikkangst. Gikk ikke ut på flere måneder, begynte i terapi og begynte på cipralex. Trappet opp, gikk på 15mg i 8 mnd og trappet ned igjen fra juni til nå. Jeg har et sterkt ønske om å klare meg uten medisiner, men nå begynner det å bli så ille igjen som det var de første månedene.

Jeg har begynt på studier igjen og hver dag virker som en utfordring som er umulig å overkomme. Bare å tenke på å ta tbanen for så å sitte i et rom med andre mennesker på skolen gir meg angst.

Jeg trodde jeg hadde blitt fortrolig med at jeg alltid kommer til å være urolig og ha litt angst, jeg har klart å ta tbanen de siste månedene men nå klarer jeg det ikke.. igjen..

Har noen av dere fått kraftig tilbakefall etter å ha trappet ned? Lurer på om dette er en naturlig reaksjon og at man bare må fortsette å utsette seg for de ubehagelige situasjonene før det normaliserer seg? Akkurat nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette halvåret med jobb og studier.. føles bare helt håpløst.

Jeg trappet ned eller kuttet ut for 5 år siden , hadde en ganske bra periode inntil tidlig i år da fikk jeg eit tilbakefall å har begynt på igjen med cipralex , hatt noen gode uker å akuratt når er jeg på bunn gått på det i ca 2 mnd muligens ikke 100% virkning enda går på 15-20 mg har variert det litt denne uka sikkert ikke så lurt men. Så trur egentlig du kan fungere bra uten cipralexen men det er perioder i livet du kan trenge det for å få orden på ting i livet, nå snakker jeg i mitt tilfelle da.

Har hatt panikkangst i 19 år og for 6 mnd. siden sluttet jeg med seroxat/paroxetin. Har brukt den hver dag i 15 år. Flere ganger tidligere har jeg prøvd å slutte med disse, men fikk raskt problemer. Det som fungerte for meg var å bruke veldig lang tid på nedtrappingen. Gikk fra 60 mg til 0 på ca. 8 mnd. På tross av lang tid fikk jeg en del problemer underveis. Brukte noe vival på det verste, men fortsatte nedtrappingen. Nå i etterkant har jeg ikke hatt anfall, men sliter mye med angst for angst. Tenker mye på om det kommer tilbake. Ikke lett å ha denne sykdommen, men vi lærer å leve med den.

Det er alltid deilig å få noen solskinnshistorier Mondeo72 :) Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ha angst for å få angst. I mange tilfeller kan det være den uroen som trigger et skikkelig angstanfall.

Selv har jeg prøvd å trappe ned, men jeg ender alltid opp med medisiner. Nå har jeg bipolar2 da men... Og jeg føler meg absolutt ikke frisk. Og jo mer jeg går i behandling, jo mer sjuk blir jeg. Jeg undrer på om det er best å la demonene være der de er. Kanskje ikke alt skal rotes for mye i...

Takk for fine svar. Tror jeg egentlig har valgt en dårlig periode i livet å trappe ned på siden jeg akkurat har tatt opp studier igjen og samboern min i tillegg har flyttet til utlandet ett år for å jobbe. Tror det ble litt for mye på en gang. Blir nok medisiner på meg igjen denne gangen og så veldig rolig nedtrapping når jeg er over kneika og livet mitt er stabilt dvs jeg har en fast forutsigbar hverdag igjen:) god helg!