Hei. Noen andre som opplever en innvendig kløe/urolighet? Spesielt i brystpartiet, og ut i armene?

Ja. Sliter med panikkangst og depresjon. Kløen blir veldig ille når jeg er under mye press og har mye angst. Etter en vanskelig samtale med psykologen ser jeg noen ganger at jeg nesten har klødd meg til blods uten å selv ha merket det, etter timen... Særlig ille rundt håndledd og armer. Så kjenner meg igjen

Det var litt godt å høre at det ikke bare er meg. Har ikke helt forstått hva dette er, har ikke hatt det slik før. Har gått slik i litt over en uke nå, hver dag, det er til tider uutholdelig for jeg klarer jo ikke å klø meg innvendig. Men har vært mye stresset i tankene mine den siste tiden med tanke på dette viruset som sprer seg nå, jeg sliter med helseangst, så kanskje det kan være derfor jeg har hatt det slik.

Det kan jo hende... du kan jo også eventuelt høre med psykolog eller fastlegen hvis det ikke blir bedre for å være sikker :) jeg sliter også med symptomer på helseangst og syns dette med viruset er veldig vanskelig også. Det var
i går jeg nesten klorte meg til blods under en time i byen (veldig overstimulerende for meg, mye pga frykt for smitte osv). Jeg er såpass angstfylt at jeg ikke vet om jeg kommer meg til psykologen min til uken (er i byen, og der er det så mye folk og advarsler og overstimulerende miljø for meg). Jeg så så mange "skrekkplakater" (advarsler i rød skrift overalt) i byen i går...Jeg får veldig "google-trang" når helseangsten vekkes. Jeg leter på en måte etter å bli beroliget, men så skjer jo ofte det motsatte. Og hvis jeg faktisk blir beroliget har jeg et konstant behov for å fortsette å bli beroliget, så må bare få bekreftelser hele tiden... Uten at jeg egentlig noen gang kommer til et punkt hvor jeg er rolig. Så det blir en ond sirkel.

Så jeg har prøvd å holde meg helt unna nyheter (vg, facebook, og egentlig alle andre sosiale medier ...), og så får jeg heller bare det mest nødvendige av info gjennom mine pårørende (uten skremmende bilder, og "clickbaits" i hvert fall). Føler det hjelper litt... Jeg er generelt veldig angstfylt overfor smitte, så det er nesten litt absurd og veldig overraskende å se at "alle" på en måte reagerer på viruset i dag slik som jeg reagerer på de fleste sykdommer. Men viruset i dag er det på en måte "helt normalt" og logisk å få panikk over. Mens når jeg har angst for andre sykdommer, som også er farlige, er jeg liksom en "hypokonder" og "overdriver".. det er "rart" og bare å "tenke annerledes"... andre har nok vanskelig for å forstå, selv om de ikke mener noe vondt med det nødvendigvis. Men det gjør meg fortsatt veldig såret og sint til tider når jeg blir fortalt at det bare er å "tenke annerledes". Men jeg prøver å tenke at jeg ikke trenger å bevise at jeg ikke har det bra overfor de som ikke vil lytte. Da må jeg heller gå videre og være med noen som lytter :)

Jeg er så angstfylt om dagene at jeg måtte bli sykemeldt fra jobb i dag og fremover. Holder meg også vekke fra sosiale medier nå, men likevel så er dette et tema uansett hvem jeg snakker med. Føler hodet mitt aldri får slappet av, input hele tiden om jeg vil eller ikke, dermed blir jeg veldig stressa innvendig. Jeg har sluttet å google symptomer, har endelig lært at dette gjør mer vondt enn godt. Det er veldig lett for andre som ikke forstår hvordan det er å ha angst å si at man må tenke annerledes, blir sint og frustrert selv når folk begynner slik til meg. Det blir til at jeg ikke gidder å fortelle noe. Men jeg har også heldigvis dem som lytter selv om dem ikke forstår. Off nei, denne angsten er noe herk, er så trist at så mange sliter med det.

Det er nok lurt med sykmelding, jeg er sykmeldt selv.. Har vært det siden midten av 2019 og tror jeg burde blitt det lenge før egentlig... Men jeg klarte ikke å få hjelp før jeg kollapset og ble sengeliggende en periode. Heldigvis er jeg litt bedre nå, men det er veldig vanskelig og slitsomt ja. Hele livet blir liksom snudd på hodet. Det er ikke bare angsten og ubehaget i seg selv som er vanskelig: man blir jo også veldig trist og frustrert over å få livet sitt begrenset! Vi har jo alle drømmer og håp for fremtiden, og angsten og depresjon setter liksom alt på vent.. Føler selv at hodet aldri får slappe av, jeg venter liksom alltid på neste katastrofe... Og når noe skjer (feks slik som dette viruset) er det ikke bare det i seg selv som er vanskelig. Det er at jeg, om/når dette blåser over, kommer til å være enda mer sikker på at man alltid må være klar for en katastrofe og at man aldri kan slappe av. Jeg føler et av de største problemene med angst osv er at man blir så utrolig utmattet: det eneste man vil er å ha noen timer pause. Slappe av. Ta "fri". Men det er som regel utenfor kontroll, man får ikke pauser uansett hvor hardt man ønsker dem: kanskje til og med særlig ikke da. Og det kan være veldig utfordrende i seg selv.

Noe litt tragisk/komisk er at jeg ikke visste at det å google slike ting var et symptom på helseangst.. før jeg googlet "helseangst". Psykologen min måtte smile litt da jeg sa det.

Ja, det er trist at så mange får livet sitt begrenset. Jeg har følt meg veldig alene med det inntil nylig nå som jeg har funnet denne siden og "the school of life" på youtube og har psykolog. Har vært mange ensomme år hvor jeg har hatt mange mennesker rundt meg men alltid følt meg annerledes og alene med angsten.